BRYGGEVANNET I SKIEN MED
TILLIGGENDE LANDOMRÅDE FRA DE
ELDSTE TIDER
AV
Det
er min hensikt å utrede forholdene ved byens havneområde og tilstøtende
landstrekninger fra den eldste tid og inntil de foreligger som nu. Hvad jeg
herunder kommer til å fremlegge, er litet mitt eget verk; det er samlet sammen
litt her og litt der fra andre som tidligere har gransket disse ting, og jeg må
spesielt nevne adjunkt Jonas Hanssen, rektor A. L. Coll og overlærer J. A.
Schneider, som har vært foregangsmenn.
Mitt arbeide har derfor vesentlig vært å samle stoffet og supplere.
Hvad selve havneområdet angår, så er dette først og fremst Bryggevannet,
men havnedirektøren har i 1887, da bryggen ved Hjellegaten først kom på tale,
uttalt sig om saken og derunder fremholdt som sin mening at Hjellevannet innen
byens grenser hørte til havneområdet, Så vidt jeg vet, har ingen senere uttalt
sig om spørsmålet, og jeg vet ikke hvorledes det forholder sig med dette.
Amtmann Aall uttalte i sin tid at med anlegg av kanalene ved Løveid og Skien
vil Nordsjø ikke bli en innsjø, men som en bukt av havet; men han har nok ikke
tenkt på havnen. Skiens havnekommisjon har nok aldri blandet sig op i
spørsmålet om bryggene eller annet i Hjellevannet.
Jeg vil imidlertid helt innskrenke mig til Bryggevannet - Vatnet som det
kaltes i gamle grensebeskrivelser for byen og ellers.
Bryggevannets vestgrense dannes ved en landstrekning fra Gjemsø til
Grubbe Bruk. Det er en fjellstrekning, som demmer op for elven og var
gjennembrutt ved Klosterfossen, Damfoss, Langfoss og Bollefoss. Siste der også
er kalt Brofoss, lå mellem Grubbe og Laugstol og skal være gjenbygget ca. 1575,
den nuværende demning med gaten er opført av Laugstol i 1898. Langfoss blev
stengt ved kanalanlegget i slutten av 1850 årene.
Kanalen blev
ferdig i 1860. Ved avstengningen av Langfoss blev Damfoss og Klosterfoss til
gjengjeld betydelig utvidet. I det 16. århundre blev det derhos i Eidet
strekningen fra Langfoss til Bollefoss ved brenning gjort flere renner til
sagbrukene.
Østenfor den her nevnte fjellstrekning gikk det en rygg fra Aktiemøllen
nu nordover og endte i det såkalte Bjørneskjær, hvorpå Skiens gamle kirker har
ligget til 1886 da den siste brant.
Mellem de her nevnte fjellstrekninger lå avløpet fra Bollefoss og ned til
havnen.
Bjørneskjær lå midt på Stortorvet nu. Da de store murer efter kirken blev
revet, viste det sig at terrenget fra Bjørneskjærs øverste del helte svakt i
syd, vest og nordlig retning, mens den østre side endte i en steil skrent, som
hevet sig 20 fot opover grunnen nedenfor - det er ved Prinsens gate. Oppe på
platået blev murene avdekket efter de forskjellige kirker som hadde ligget der
og var brent i tidens løp, helt fra 1297 og muligens tidligere.
Da kirken efter brand i 1886 blev besluttet opført på det sted hvor den
nu står, var det stor strid om flytningen, men de som vilde flytte den seiret,
og Bjørneskjær blev bortskutt og plassen planert til Stortorvet.
Mellem Bjørneskjær og den i forbindelse med dette nevnte fjellrygg og
fjellet som hever sig op østenfor husene på Kongens gates østside og østenfor
jernbanestasjon og jernbanelinjen sydover til Sandviken er det en forsenkning
i fjellgrunnen. Hvor langt den går opover i byen, skal jeg ikke uttale mig om,
men det skal være langt til fjell opover. Jeg skal bare minne om den masse
lange peler som måtte til ved den nye kirkebygning.
Da Skiens nye kommunebygning ved Jernbanetorvet blev opført i 1890, viste
det sig da man foretok gravning av fundamentene for bygningen, at Bryggevannet
måtte ha gått helt der op. Jeg skal få lov til å referere hvad bladet
Fremskridt for 4de september inneholdt herom:
»Ved Udgravningerne paa Tomten for den nye Kommunebygning har man paa
Tomtens vestlige Side afdækket en gammel brygge, der har gaaet nordøst til
sydvest og paa Tomtens østside Fundamenterne for nogle Søboder, der har været
bygget paa svære, korslagte Trær som Fundament. Gulvet i disse Søboder ligger
ca. 4 Fod under det næværende Jernbanetorvs Niveau. Bryggen har stødt
umiddelbart op til Søboderne. I gamle Dage maa altsaa Bryggevandet have gaaet
helt op til Distriktsfængselet. En stor Del af Jernbanetorvet, hele Mudringen,
Henrik Ibsens Gade samt en Del af Melgaards og Grønvolds Tomter maa da have
staaet under Vand.
Saavel Bryggerne som Søboderne er blevne ødelagt af Ildsvaade, hvad de
forkullede Bjælke tydelig viser. Paa Søbodtomterne har man fundet en hæl Del
smaa Kværnstene, der ligeledes er blevne ødelagt af Branden. Ogsaa Brynestene
findes iblandt.
De store Bjælker har holdt sig forbausende godt i Mudderet, de er endnu
næsten friske. Udenfor Bryggen har man fundet en Del Stokke, der ligger uden
Orden - aabenbart et Slags Bundtømmer, hvis Beliggenhed danner Højden af
Bryggevandets Bund i hine Tider. Disse Stokke er fundne ca. 10 Fod under Ibsens
Gades Nivau, det vil sige Bryggevandet maa heroppe have været meget grundt.«
Beskrivelsen taler for sig selv.
Man har ikke noe hvorpå tidspunktet kan støttes for når disse sjøboder er
brent, og Bryggevannet hadde en sådan utstrekning. Men man har et kart fra
»Det kgl. sjøarkiv«, som antas å skrive sig fra 1680 årene.
Når man har henlagt dette kart, som ikke er forsynt med årstall til 1680
årene, så er det på grunnlag av oplysning av H. B. Løvenskiold i hans Bratsberg
beskrivelse at Klosterfossbroen blev opført i 1688, mens Langfossbroen
opførtes i 1640. På kartet er Langfossbroen avlagt, men Klosterfossbroen ikke,
skjønt Gråten og annet ütenfor er avlagt. Kartet skulde efter dette være tegnet
i tiden mellem 1640 og 1688, men på den annen side har man en forestilling og
klage fra byens borgere av 1681 over elveopgrunningen. Vi kommer senere tilbake
til denne. Derhos er ingen huser avlagt i Hjellen, og det stemmer også for alle
husene som brant i 1681.
Det finnes på kartet litet av Mudringen, men det er avlagt en
landstrekning langs under Brattalid og Skottlandfjellet og ut til Sandviken.
Dens vestgrense mot Bryggevannet er praktisk talt fortsettelsen av Kongens gate
nu, og sjøbodene er avlagt på denne landstrekning således som de ligger den dag
i dag. Alene er det blitt en bredere vei og brygge utenfor dem. Mudringen er
avlagt som vann, men sterkt opgrunnet, og utenfor sjøbodene er vanndybden
opmerket med 5—6 fot.
Hvad enten denne landstrekning hvorpå sjøbodene ligger, har vært til
eller efter hånden er blitt oplagt, må man gå ut fra at sjøbodene har hatt sin
plass der i meget lange tider før dette kart blev til. Ved fundamenteringen for
kooperatives nye pakkbod ved tollboden viste grunnens beskaffenhet sig nærmest
å være fra istiden, og det måtte meget peling til for denne bygning.
I diplomene, bind nr. XI, side 71, har man et dokument, hvori det heter
at Gunnuffer Anderson og Holfmer Sigurderson varum j Skidunni i Sundonun a
brygiunum 1/5 1391 og utstedte en bevidnelse. Dokumentet har ellers ingen
interesse. Videre har man et dokument i diplomenes bind XI, side 747, hvori laumand
Jesper Søffuerson med lagrettesmenn var »udi Synstegard Sundhen i Skyen«
10/11 1537.
Disse gårder som lå i Sundhen eller Sundin, har altså ligget på den her
nevnte landstrekning søndenfor sjøbodene.
Navnet Sunhen passer ikke på på stedet hvor bryggene blev funnet i 1890;
der er intet sund.
Adjunkt Jonas Hanssen påberoper sig professor O. Ryghs for at bokstavet u
i oprinnelige gårdsnavner ofte er gått over til a, og at Sund er gått over til
Sand, og da landstrekningen utenfor tollboden gikk inn i en vinkel, har man derved
fått navnet Sandviken. Han nevner også at Løvenskiold i hans Bratsbergs
beskrivelse kaller åsen ovenfor Sandviken for Sundsåsen, som en bekreftelse på
at navnet i åsen bar beholdt sitt oprinnelige navn. Sundin er et naturlig navn
på stedet idet det formenes å ha vært overfartssted til klostret og
klostergården, som lå på den annen side av elven, idet det i tidligere tider
før broene blev bygget, måtte brukes båter for å komme til disse steder.
Klostergården har nok vært et meget søkt sted i sin tid idet abedissene
drev en meget betydelig handel, som må antas å ha foregått på dette sted, så
generende for bymennene i Skien og i strid med de privilegiebrev som tidlig var
gitt byen av Magnus Erikssøn at de klaget til kongen, som ved personlig nærvær
31. novbr. 1371 på Klostret utstedte et nytt fribrev. Kongen forbød i dette å
drive handel på Gjemsø undtatt så meget som abbedissen skal kjøpe, og truer med
sin kongelige hevn hvis nogen drister sig til å bedrøve eller hindre bymennene
i Skien mot hans brev.
I inventarielisten over løsøre ved lensherrens residens, som solgtes i
1656 til Hans Tidemand, nevnes at det var en båt til å ro i Fahret med og en
skjærbåt til å ro i Vatnet med - Bryggevannet altså - , anskaffet på hans
majestæts befaling. Det må være Christian IV som har gitt denne befaling; han
var 2/8 1613 i Skien på herredsdagen i 3 dager da 3 katolske prester blev dømt
fra krave og arv og til utvisning. Han har da vel bodd hos lensherren i dennes
residens, altså Broene 6; det var Alexander Rabe von Pappenheim som var
lensherre 1609-1620.
Skjærbåter blev anvendt under krigen i Christian IV tid og senere.
Navnet Sund eller Sunde for sådanne overfartssteder er jo også et kjent
navn overalt i Norge, og sand var det nok ikke på dette sted.
Det må i hvert fall ha vært 2 av disse gårder i Sundhen idet det i den
ene av de før nevnte diplomer heter Synstegard i Sundhen. Av
takstasjonsforretningen for brandforsikringskassen for kjøpstædene i 1767 er
det kun opført 2 takstnummer for Sandviken, nemlig nr. 288 og 289. Disse følger
umiddelbart efter hele rekken av Snipetorpsfortegnelsen, og næste nummer er
290, Nicolai Kalls eiendom, Broene 6 - den tidligere lensherres residens ved
Kanalen, altså rett over på den annen side av vannet. Man må vel ha nogen rett
til å anta at dette er de to eiendommer i Sundhen. Disse 2 nummer 288 og 289
forsvant ved jernbanens anlegg i 1880; de blev ekspropriert og lå ved vannet.
I min tidligere utredning søkte jeg å godtgjøre at Broene 6 ved Kanalen
var den gamle klostergård, og hvis dette med de 2 gårder i Sundhen kunde
fastslåes, skulde man vite hvor 3 av de gårder lå som nevnes i diplomene.
Ellers har man Dølegården, som antas å ha ligget ved Døleviken innerst inne ved
Hjellevannets nordenne, hvor telemarkingene la til da veien gikk over
Gjeiteryggen, og man var henvist til å ro fra Faret. Ellers kjenner man ikke
til hvor de har ligget alle de gårder som nevnes i diplomene, hverken
Herransgård eller Bispegården, som solgtes av Oslo biskop til Gaute Erikssøn eller
andre. Muligens Herransgård og Bispegården er samme gård.
Selve Sandviken er, som vil fremgå av nevnte takstasjonsforretning,
blitt sent bebygget, og det er også naturlig idet det ingen veiforbindelse var.
Byens karter fra 1832 og 1848 utviser kun en sti over Skotland - øvre
Skotlandsvei nu.
I 1860 hadde fru Myhre som eier av Skotland nedlagt forbud mot passagen
over hennes eiendom fra Klevbroen til Sandviken. Dette ledet til at hun fikk
en godtgjørclse av formannskapet av 20 spd. for et år å la passagen være fri.
Med hensyn til eiendomsforholdet til Sandviken fra gammel tid av, så
tilskriver kongen 11 januar 1643 Vincents Bildt og Hans Lange at de skal dømme
i en trette mellem kongens foged på Bratsberg og sognepresten på Lunde om et
stykke eiendom, beliggende mellem Bratsberg gård og vannet, og det er nok
Sandviken. Noe mere kjenner man ikke til dette, men til presten eller
prestegården har Sandviken ligget den hele tiden siden, så fogden har nok tapt
saken. Hvorledes prestegården har fått eiendomsretten, vites ikke.
Presten i Skien var også stevnt til jernbaneekspropriasjoncn i 1880 og
har ennu noen stykker usolgt her.
I Skiens formannskapsmøte 19/3 1848 forelå skrivelse fra pastor Schjøtt,
hvori han utber sig formannskapets erklæring i anledning av at Julius Plesner
gjør fordring på vei over Sandvikjordet, det er der hvor Sandviksveien nu går.
Julius Plesner hadde kjøpt eller festet grunn av Follestad.
Formannskapet utsatte saken og sendte den til reguleringskommisjonen til
uttalelse. Dessverre mangler formannskapets forhandlingsprotokoll for det
følgende tidsrum, men svaret må ha vært benektende.
Bebyggelsen i Sandviken og Follestad tok rimeligst først til da det i
formannskapsmøte i 1861 blev besluttet efter overslag og riss av løjtnant
Tullin Thams å bygge en vei fra sjøbodene til O. A. Tangens hus på
Sandvikjordet, det er det hus som nu eies av fru Erik St. Nilssen. Ole Tangen
var kornhandler og eide sjøbod ved Langbryggen. Veien blev ferdig i 1862.
Vei over Sandvikjordet og lille Follestads grunn besluttedes av
formannskapet 16/3 1863 oparbeidet og vedlikeholdt som offentlig vei, »saavidt
Midler dertil haves.« En meget forsiktig uttrykksmåte, men formannskapet var i
den tid meget forsiktig i sin bevilgende myndighet. Således blev et forslag om
å anskaffe navneskilter for gatene blankt avslått.
Veien over Sandvikjordet bøide av mot vest og over fjellet og gikk
ovenfor tunnellens nordende og fortsatte på fjellet langs elven og inn i Nedre
Elvegate, nu i Follestad.
Efter jernbanens anlegg blev veien op til O. Tangens hus rasert, og man
fikk forbindelsen til Sandviken fra Jernbanetorvet over Skotlandsjordet. Videre
blev veien over Sandvikjordet anlagt rett frem til Follestad, jernbanens
stoppested nu.
Grensen for Sandviken gikk til Gampedalsbekken, og som også var byens
grense på den kant til 1856, det er byutvidelsen da Follestad kom inn i byen.
Vi vender tilbake til Mudringen, Det har nok lenge vært klaget over
opgrunningen av elven, således i 1650, og spesielt i 1681 har man i Schneiders
»Fra det gamle Skiens, bind I, side 21, sålydende klage: Havnen fylles med
sagflis så skutene kunde ligge 8 à 14 dager på grunn og må losses for å flyte
og komme inn. I 10 år var intet gjort tross hyppige klager, derfor bad man om pålegg
til magistraten om å la innløpet renovere. Det er formentlig i den
anledning at det før nevnte kart fra sjøarkivet er optatt.
At noe er gjort må man nok anta, men det var vel ikke rare greiene de
hadde å fare med ved arbeidet med å rense elveløpet. I 1850 årene hadde man
ikke annet enn et såkalt ganghjul, som muligens tidligere har vært anvendt.
Ganghjulet var en hul cylinder, hvis indre sider var forsynt med
trappetrin, således at en eller flere personer inne i hjulet ved å vandre op ad
trinene holdt dette i roterende bevegelse og derved utviklet en viss
arbeidsmengde til å drive et bånd med skåler eller kopper som gikk ned til
bunnen og tok av massene og på sin vei op tømte dette i en pram eller lignende.
I Schneiders før nevnte bok, III bind, side 326, finnes et billede av havnen,
og ute på vannet ser man mudderapparatet ganghjulet. Dampskibet »Trafik«
ligger ved bryggen, så billedet må være fra 1850 årene.
I Bratsberg Amtstidende for 29/8 1850 skriver byfoged C. C. Paus at han
anså Skiens havnevesen ikke forpliktet til å bekoste kur og pleie for en
arbejder som hadde brukket benet i ganghjulet.
Navnet Mudringen gir klart til kjenne hvorledes denne plass er opstått.
Det er utvilsomt spesielt ved at de optatte muddermasser er henført dit, men
derhos bør det også nevnes at efter branden i 1777 henstilte den opnevnte
reguleringskommisjon til de brandlidte å henføre restene fra sine brandtomter
til Mudringen forat man der kunde få i stand en plass, hvortil man kunde, i
tilfelle ny brand i byen, bringe sine effekter forat de ikke som ved brand i
1777 skulde se disse brenne på de steder hvortil de var bragt for å reddes. Ved
brand i 1886 var det nok ganske glemt, for da brant nok meget som var bragt ut
av husene. På et sted stod 5 pianoer og brente, fortelles det.
Nordenfor sjøbodene lå fra eldre tid flere beboelseshuser på Mudringen.
Et av disse, tilhørende Inger sal. Peder Gundersen blev av
reguleringskommisjon efter brand i 1671 nektet opført, idet hennes hus var
skadelig for sjøbodene. Hun måtte avstå sin tomt mot »at hun tilbørligen
fornøiedes i Penge eller faa en anden Plads, saa ingen Huse der siden Søboderne
til Skade maa opsættes.«
Jeg må i denne forbindelse rette en feil som jeg har gjort i min artikkel
i Telemark og Grenland historielags årsskrift 1936. Hvor jeg anfører at de av
kommisjon gitte nummer på husene bestod til 1886. Nummerne er nok å henføre til
taksasjon for brandordningen i 1767. Nummerne fra 1691 blev ikke anvendt i
1767.
På samme måte som i 1671 forholdtes efter brand i 1777, idet tomten som
lå nordenfor Inger Gundersens tomt på Mudringen og eiedes av gjestgiver Rasmus
Bagge (ikke Bagger) av ham blev avstått til byen mot at han fikk den like ved
siden av ham liggende skipper Hans Brangstrups enkes tilhørende og avbrente tomt,
mot at hun holdes skadesløs ved betaling av tomtens verdi, 220 rdl., og
forøvrig utbetaltes assuransesummen.
Når Bagges tomt ikke blev bebygget, igjen, var det for ikke å utsette
Mudringen, som kommisjonen i 1778 hadde tenkt skulde være for effekters
anbringelse på, i tilfelle brand.
Det blev også på de omliggende ubebyggede tomter lagt servitutt om at de
ikke måtte bebygges eller belemres av brandfarlige ting av samme årsak, således
på den senere Baggers eiendom, hvilket var denne til megen gene, da det ikke
var nevnt nogen bestemt grense. Først 10/5 1859 blev klausulen ophevet for
eiendommens sydlige del.
I en konduktørprotokoll fra Hother Bøttgers tid er nærmere behandlet de
nevnte hustomter som i 1672 og 1778 blev avstått til byen. De blev i 1838
kartlagt av Bøttger og er beskrevet i den nevnte konduktørprotokoll.
Under denne kartforretning nevnes en bekk, som gikk over Mudringen og ut
i et brandslep, som lå langs med bollverket ved sjøbodene. Den er nok senere
lagt i kloakk, men hvor denne mummer ut. vet jeg ikke.
Av beplantninger i byen var det praktisk talt ingen før i siste del av
forrige århundre, se Schneiders bok, b. III, side 323. Det var nok den første
på syd- og vestsiden av kirken fra 1855 med anbringelse av solid mur og gjerde,
efterat det hadde vært foreslått at det på plassen skulde opføres rekker til å
binde hestene som landbefolkningen kom kjørende til byen med. Dette blev på
det bestemteste advart mot fra latinskolens rektor, og det blev heller ikke tatt
til følge.
Det var mange rariteter formannskapet måtte
behandle, således blev det i 1847 henstillet til formannskapet å sørge for at
sagbrukseierne tok skritt til å hindre at elven blev opgrunnet av sagflis etc.,
men formannskapet fant ikke å kunne ta anmodningen til følge.
Det var derimot nok av private haver, men den næste beplantning var et
litet parkanlegg med fontene langs under fjellet ved Brattalid og Skotland på
Mudringen, hvor husene blev fjernet 1672 og 1778. Det var et ganske hyggelig,
litet sted; men så kom jernbanen, og så blev det hele rasert. Den før nevnte
bekk fra Brattalid gjorde somme tider litt bravade i parken, tross den blev
innbygget langs med fjellet. Men jernbanen har nok mestret den helt.
Fra denne
park gikk det en trapp helt op til Snipetorp. Da jernbanen anlas, blev trappen
op til den nye Skotlandsvei fjernet; men den resterende del op til
Snipetorpgaten består fremdeles som en del av den gamle trapp.
Jernbanen
eksproprierte det hus som lå sønnenfor jernbanestasjonen og eiedes av fru
Waitz. Det var den tomt som Rasmus Bagge fikk i 1778. Dette hus blev revet. I
det hele er det sløjfet 3 huser i tidens løp mellem jernbanestasjonen og
sjøbodene og dessuten 2 sjøboder og veierboden, som vi senere kommer tilbake
til.
Vi
forlater nu disse trakter og går over vannet til Broen 6. I min tidligere
utredning om denne eiendom nevntes det at den også het Kgl. Majestæts Toldbod,
og at den i 1656 solgtes til ridefoged Hans Tidemann, og videre at tollkammeret
for Skiensfjorden i 1587 var flyttet til Langesund og i 1641 derefter til
Porsgrunn.
Bygningskomplekset
bestod av flere bygninger som dannet en fullstendig borggård med svalganger
rundt innvendig. Adkomsten til borggården var gjennem tre porter. Ved den vestlige
bygning og den der anbragte port var en adkomstvei fra Broveien, Broene
nu. Denne vei var forsynt med plankeverk på begge sider, og innenfor disse
plankeverk hadde Tidemann sine urtehaver, som det het.
I
beskrivelsen over den til Hans Tidemann solgte eiendomshuser heter det at i
det vestre hus ovenpå var Toldboden. Da tollkammeret var flyttet for
lang tid siden fra Skien, faller det litt unaturlig hvis det ikke skal bety at
tollboden har vært der, eller at det har vært en betjent som har holdt til der.
I Schneiders
før nevnte bok, III bind, pag. 4, oplyses det at i 1716 var det en betjent i
Brevik, men ingen i Langesund eller Skien; tollboden var da i Porsgrunn.
Man må
forbauses over at Skien med de mange og gamle privilegier ikke skulde ha eget
tollkammer i nær innpå 250 år, og det tross det var kjøbmennene og
sagbrukseierne som styrte og sørget for å få privilegiene fornyet og
stadfestet, og det var også dem som i første rekke måtte føle ulempene ved
ordningen.
Schneider
har i sin ofte nevnte bok gjengitt utdrag av de skrivelser som fra borgermester
og rådmenn blev sendt i anledning fornyelse av privilegiene. Men jeg har ikke
funnet at det har vært anket over manglende tollkammer, ellers var det nok de
hadde å anke over.
Det første
tiltak som jeg har funnet til endring på forholdet er i den før nevnte
konduktørprotokoll hos stadsingeniøren, idet det 1. august 1839 efter
forlangende av baron Wedel Jarlsberg, amtmann i Bratsberg, blev holdt en
opmålingsforretning på plassen Mudringen til optagelse av kart over tomt til intenderet
tollbygning for Skien. Jeg må her innskyte at Skiens formannskapsprotokoll
for tiden for 1842 ikke lengere eksisterer, og det kan derfor være efter
formannskapets initiativ dette fant sted; og det er også rimelig, eftersom det
uten videre gåes i vei med å kartlegge en bestemt tomt. Byen skulde nemlig
skaffe tomt, som det senere viser sig.
Kartet viser
at tomten var beliggende på den sydligste del av Mudringen, og tomtens østside
skulde være i flukt med husrekken på Kongens gates østside, det er praktisk
talt sjøbodenes vestre vegg nu.
Her lå det
før nenvte brandslep, som dannet tomtens østside. østenfor brandslepet lå et
bollverk med sjøboder innenfor. Dette bollverk fortsattes langs rekken av
sjøboder.
Det var
forutsetningen at dette brandslep skulde forbygges: dette var havnekommisjonen
imot, og det blev heller ikke noen tollkammerbygning på dette sted.
I tiden
utover blev det ventilert om tomt, uten at det kom til noen enighet med
tollmyndighetene; således blev det i 1842 fremsatt et forslag med 3
alternativer:
nr. 1. Man holdt fremdeles på
plassen på Mudringens sydside, men hvis ikke høie vedkommende kunde akseptere
den.
nr. 2. at
det bygges en tollkammerbygning på Mudringens nordre del mot L. R. Barnholdts
eiendom Baggergårdens senere løkke, eller
nr. 3. at
det bygges et tollpakkhus her og søkes kjøpt en av gårdene ved Kongens gate til
tollkammer.
Ingen av
delene blev akseptert.
Imidlertid
var det 5. april 1843 falt kgl. resolusjon for oprettelse av eget tollkammer
for Skien. Det blev leid lokaler for dette av postmester I. C. Krohn i hans
gård, matr. nr. 3 og 4 i Kongens gate, det er den samme bygning som nu er
jernbanestasjon i Skien, bare med en del forandringer, idet huset blev
forlenget både på syd- og nordsiden. Senere blev tollkammeret, visstnok i 1858,
flyttet op i Baggergården.
Efterat
tollkammeret var flyttet fra denne eiendom, nr. 3 og 4, flyttet
telegrafkontoret inn i den og var der til 1879, da kontoret flyttet op i nr. 7,
underfoged Pedersens hus, der lå nordenfor Høyers hotell, nr. 5 og 6.
Nr. 3. og 4
beboddes tidligere av rådmann, senere borgermester og byfoged Bentzen, der
spilte en stor rolle i byens liv. Hans datter Mogensine har levert verdifulle
skildringer fra denne tid. Hun var først gift med skibsfører Andreas Hall, og
senere efter hans død med kammerjunker Anton Beatus Adeler, den siste etling av
Adelerne på Gjemsø kloster.
Når jeg tar
dette med her, er det fordi vi i Schneiders bok I, side 199, har en skildring
fra henne om en stor flom i 1792, hvorav jeg vil gjengi et par punkter. Hun
sier:
»Nu var den
Dæmning, der holder de oprørte Vande i Ave, bleven så gammel og svag, at den
ikke kunde modstaa Vandets Presning. Det var Aftenselskab for General
Schleppegrel (han var nok bare oberst da) hos hendes Far. Regimentsmusikken
maatte staa i Gangen og spille, da Vandet stod i Gaden udenfor. Efter en Times
Forløb omtrent sprang Dammen.« Og videre:
»Vandet kom
susende som en Fos, alle Gjærder og Hegn ikke Tale om, men alle Sagbrug med
tilhørende Tømmerstokke gik løs -- og dels tørnede mod vores og de andre
underliggende Gaarde dels seilede ud Fjorden. Min Faders Gaard blev stødt, saa
vi troede, at det var forbi med os. Kirken var omflydt, saa der ingen
Gudstjeneste kunde holdes.«
Den demning
hun omtaler som ikke kunde motstå vannets press, må være demningen i Bollefoss,
da dette forklarer at kirken kunde være omflytt. Forøvrig kan vi vanskelig
forstå at hennes fars hus kunde bli utsatt for tømmerstokker etc. Man har
ellers ikke noen beskrivelse av denne flom, og da den gjengitte beskrivelse av
flommen er nedskrevet i fru Adelers siste leveår, ca. 6o år senere, må man vel
også anta at den er noe farvet. Vi har jo også senere hatt flommer, men ingen
som denne i sine virkninger overfor den her nevnte gård, eller at kirken har
vært omflytt.
Forhandlingene
om tollbodbygningens sted fortsattes. Det hadde i årene utover vært mange møter
av formannskapet og delvis representantene. Imidlertid hadde tollvesenet leiet
Hans Cappelens sjøbod nr. 22 til tollpakkhus. Vi kommer senere tilbake
til denne.
I før nevnte
konduktørprotokoll er behandlet og beskrevet en tomt, som redaktør Bagger hadde
tilbudt i skrivelse av 24/4 1847. Den lå ved Mudringens nordre ende og støtende
til havnen mot vest, heter det. Da som sagt, formannskapets protokoll fra 1848
mangler, kan det ikke sees om den har vært behandlet av formannskapet, men ikke
heller dette tilbud førte til noe.
Den 3.
september 1850 sees det å ha vært holdt en ny kartforretning ved det sted hvor
tollbodbygningen senere blev opført. Denne forretning tok ikke sikte på tomt
til tollboden, men den blev optatt for og på en plass nr. 23 og 24, som var occuperet
av jernverkseier Diderik Cappelen. Denne plass lå sønnenfor Hans Cappelens
sjøbod nr. 22.
Grensen for
den av jernverkseieren okkuperte plass mot syd blev utstukket under
kartfordelingen; sønnenfor denne grenselinje lå en pakkbod, nr. 25, som eides
av Christoffer B. Paus, den senere administrerende direktør i Skiens Sparebank,
og atter sønnenfor denne var en ubebygget plass helt til inn i viken ved
Sandviken, hvor Chr. H. Blom hadde en sjøbod. Denne plass eides av kommunen.
Mellem
jernverkseier Cappelen og kommunen var det altså tvist om eiendomsretten til
plassene nr. 23 og 24.
Konduktøren
Bøttger hadde en samtale med Chr. H. Blom, til hvem jernverkseieren hadde
overdradd tomten, og denne hevdet sin rett med de ord at ikke vilde han ta noe,
like så litt som han vilde ha noe som han ikke tilkom.
Denne
tvist ledet imidlertid til et makeskifte med kommunen og Blom, således at
kommunen fikk plassen nr. 23 og 24 og Blom til gjengjeld tomten sønnenfor
sjøbod nr. 25, kommunens nye mudderplass, som den kaltes. Det var formentlig
ikke lengere anledning til å legge mudderet på Mudringen, og formannskapet
hadde i 1847 gitt havnefogden tillatelse til å legge det på denne plass og til
den høide som havnefogden hadde angitt. Derfor dette navn - den nye
mudderplass.
Åpenbart
efter foranledning av Skiens tollkammer, som holdt på den først tilbudte plass,
hadde kommunen i 1847 på ny tilbudt denne efterat havnekommisjon hadde frafalt
sin innsigelse mot at brandslepet blev forbygget, men autoritetene var
øiensynlig ikke for denne plass.
I 1852
sender Bøttger regning til tollkammeret for sitt arbeide med saken. Han
skriver at det ennu kan komme til å gå år før det blir opført tollbygning for
Skien. Det var nu gått 13 år siden den første kartforretning blev holdt.
Imidlertid
var det i 1851 av stortinget gitt bevilgning til opførelse av tollbygning i
Skien.
Således stod
saken til 1854. Da inntraff en begivenhet, som fikk avgjørende betydning for
valg av tollbodtomt. Det var den store brand det år. Bratsberg Amtstidende for
torsdag 6. april inneholder herom følgende:
»Igaar blev
Skien hjemsøgt af en skrækkelig Ildebrand, der lagde 70 á 80 Huse og 18 Søbode
i Aske. Ilden udbrød Kl. 3 Eftermiddag i Lundegaden under en heftig Storm af
Nordvest, og inden kort Tid var 2 Huse nedbrændt. Men medens man paa den Kant
allerede var Herre over Ilden, havde den pludselig kastet sig over paa
Langfosbroen og Saugene, som alle paa utrolig kort Tid blev tilintetgjort.
Derfra udbredte Ilden sig til øen og Klosterhaugene, samtidig som den tætte
Klynge af Søbode paa den anden Side af Elven antændtes og nedbrændte, og fra
Søboderne førtes Ilden derpaa videre op til Bratsberg-kleven, hvor alle Huse
paa et nær blev lagt i Grus.
Med
Søboderne opbrændte betydelig Kvanta af Korn og andre Varer, hvoraf den mindste
Del var assureret.
Ved samme Anledning opbrændte et Skib som stod paa Stabelen.
Blandt
Bratsbergklevens Fattige hersker stor Nød og Elendighed.
Ilden ulmer
overalt i de rygende Ruiner, og hvis det skulde begynde at storme, er Faren for
den øvrige Byen endnu ikke overstaaet.«
Dette
var alt, og bladet kommer ikke mere tilbake til saken uten at sogneprest G. N.
Lammers i avisen for 13. april har et oprop og en opfordring til å komme særlig
de på Bratsbergkleven boende tilhjelp.
Opropet
ledet til, at det fra alle kanter blev ydet hjelp, således endog fra London,
Lybeck og København, navnlig til hus og innbo. Ialt innkom kr. 43.200, hvorav
kr. 31.200 tildeltes folk på Bratsbergkleven.
Det hus som
ilden begynte i var gammelt matr.nr. 79 ved Lundegaten. Det eides av enkefru Ording,
enke efter skipper Jørgen Ording. I 1870 bodde i det efter branden opførte hus,
frk. Sanna Ording, datter av nevnte ektepar. Hun hadde barneskole. Det brant,
som vi hørte foruten Ordings, ennu et hus på Lunde ved siden av Ordings. Da det
hus som lå sønnenfor var adskilt fra Ordings ved en have, er det rimelig å anta
at det var det hus som lå nordenfor som brente da dette efter brand lå vegg i
vegg med Ordings og eides av prokurator F. Freek, mens det sønnenfor eides fra
1858 av senere byfoged Rolsted. Ved branden i 1886 eides Ordings hus av Abraham
Carlsen, bestyrer av Laugstol Bruk. Rolsteds blev efter brand i 1886 tatt av
byen til øvre Hjellegate, en ny gate til Blegebakken i stedet for Prestebakken,
som var svært tungvint.
Det
merkelige ved denne brand var at Hjellen, som lå like nedenunder disse 2 huser,
blev helt uberørt av ilden, mens den i stedet for helt over til sagbrukene,
hvor den har funnet rikelig næring, og til Langfossbroen. Det var Blommesagen,
Broene 6 nu, som først antendtes; den lå like ved Langfossbroen.
Nordenfor
Blommesagen lå 2 sager, som eides av firmaet Hans Cappelens Enke. En av disse
sager blev revet, og derved hindredes ilden fra å utbre sig videre på den kant.
Hadde det ikke lykkes å stanse ilden der, kunde det vært fare for at hele byen
hadde gått med.
Nettop på
denne tid var det et gjennembrudd i sagindustrien på mange måter. De gamle
saginnretninger dudde ikke lengere. Således hadde Chr. H. Blom allerede i 1845
innført bruken av cirkelsagblade og nye grinder. Man hadde fra 1850 fått
kjerrater så man slapp å kjøre tømmeret op til sagene fra elven. De mange
småsager blev forenet til større sagbruk.
Johan
Vauvert hadde straks før branden kjøpt av Hans Cappelens Enke 2 sager og
opført 4 grinder og 6 cirkelsagblade og i det hele moderniserte anlegget; det
er det nuværende Nils Kittusen A/S.
O. Barnholdt
kjøpte i 1861 av Hans Cappelens Enke 2 sager, som lå sønnenfor Vauverts. Det
var der hvor branden i 1854 blev stanset - A/S H. C. Hansens Solskinna Bruk
idag. Han opførte tidsmessig sag og møllebruk. Sagbruket blev ødelagt i flommen
1879; det eides da av Christoffer Pay. Det blev ikke fornyet, men
tremassefabrikk blev avløseren. Møllebruket derimot bestod til 1936 da det
opstod brand i det, som la dette bruk og Skogeierbruket i aske.
Av
tinglesningsprotokollen for disse år fremgår det at først får Chr. H. Blom i
1850 bevilling til for år skjære med cirkelsag og utskibe det skårne og senere
andre for 5 år. Det må vekke opmerksomhet at det skulde bevilling til dette;
men det var for å beskytte skogen, og sagbruksdriften blev først frigitt fra
1/1 1860.
Fra
Blommesagen forplantet ilden sig over til sagene på øen og husene der. Det var
i 1767 13 husnummer på øen, og alt gikk formentlig med, og fra øen forplantet
ilden sig til Klosterhaugene. Et hus tilhørende og bebodd av sorenskriver
Schwach brant ned. Schwach kjøpte det av skibskaptein Hans Ørn. Huset lå på
østsiden av Klostergaten ved Damfoss. Videre brant hele husrekken på nevnte
gates vestside til den legatariske skoles bygning, Union Co.’s nye
kontorbygning nu. Enn videre brant også Damfossbroen og Klostersagene.
Ved
Damfossbroen brant dessuten et hus, hvori bodde en formann ved Klostersagene ved
navn Taule, og det er ganske merkelig at Damfossbroen i tidligere tider - i
1870 årene - kaltes Taulebroen. Om han har hatt noget med broen å gjøre, utenom
at han bodde ved den, tør jeg ikke si.
Fra sagene sprang ilden over til sjøbodene ved Langbryggen, som alle
brant. Nordenfor disse stod en veierbod som blev revet for å hindre ildens
utbredelse den vei mot byen.
Av Bratsberg
Amtstidendes referat fremgår det, at et skib som stod på stabelen blev luenes
rov. Det var Chr. H. Blom som eide det. I rektor Coll’s bok, Skiensfjordens
Industri, side 39, er inntatt et billede av havnen og sjøbodene. På dette vil
sees, at skibet står midt mellem sjøbodene, så det må være riktig som det også
står under billedet, at det skriver sig fra kort før branden i 1854. Den plass
som skibet står på, er Tværgaten, som vi siden kommer tilbake til, og sjøboden
nordenfor er Chr. H. Bloms, Skiens Aktiemølies nu.
Coll
summerer hvad der brente således: I Skien og på Gjemsø - siste hørte ikke til
Skien, derfor nevner han begge steder sammen - brant det 34 hus, 10 sager, 1
mølle, 2 barkestamper, 1 smie, 1 smieverksted, 1 bordhus og 33 sjøboder.
På Kleven som heller ikke da hørte til Skien,
ca. 100 hus. I Sandviken alle på 2 nær; hertil kommer et skib, Damfossbroen og
Langfossbroen. Hvilke kilder Coll har hatt, nevner han ikke Han var 5 år da
brannen fant sted, idet han er født i 1849, Så det kan neppe være efter egen
erfaring, men da han skrev sin bok i 1900, levet det jo ennu mange som kunde gi
ham fulle oplysninger. Amtstidende nevner ikke at det brant noget i Sandviken,
og der var nok liten bebyggelse. Andre kilder sier at Sandviken blev spart.
Det er jo
ikke liten uoverensstemmelse mellem Coll og Amtstidendes opgaver. Amtstidende
har 18 sjøboder, Coll 33. Angående sagene lyder Amtstidende på at det kun stod
7 igjen. Vauverts og de nordenfor liggende er i alle fall ca. 14, som ikke
brente. Men det kan være at Amtstidende ikke bruker den gamle betegnelse, men
at sagene som er slått sammen eller har en eier, kun opføres som en.
At man i
1854 måtte stå nokså hjelpeløs overfor en brand som denne, hvor man måtte
kjempe mot ilden på så mange steder, er selvsagt, idet man hadde dårlig
brandmateriell. Vannverk fikk man ikke før i 1863.
Efter
branden blev det i 1855 foretatt regulering på Kleven, og det var også
naturlig idet dette strøk fra 1856 skulde innlemmes i Skien.
Schneider
nevner i sin bok Fra det gamle Skien, bind I, at sorenskriver Schwach slapp å
opføre igjen huset sitt ved Damnfoss, da det offentlige trengte tomten for regulering.
Jordeboken
fra Gjemsø inneholder imidlertid i margen en blyantnotis sålydende: »Huset
brandt og Tomten er falden tilbage til Grundeieren.» Festene på Gjemsøtomtene
var bare på åremål og grunnleie - ikke salg - og lød på festeren personlig eller
og med hustru, så Schwach har nok kun fått assuransesummen for huset, og han
var nok fornøid med det. Men efter den rette linje som markerer Klostergatens
vestre side den dag i dag, er det rimelig at byen har sørget for å regulere
gaten.
Denne brand
må ha gitt formannskapet anledning til på ny å ta spørsmålet om tollbodplass op
igjen, idet det kgl. tollkammer i Skien til 25/4 1855 hadde rekvirert en
utvisningsforretning og opmåling ved Bryggevannet over den tomt som i følge
Skiens formannskaps beslutning av 14/12 1854 av kommunen var tilbudt staten som
tomt til opførelse av tollbod, heter det. Stedet er i forretningen betegnet som
liggende sønnenfor rekken av daværende sjøbodtomter og på sydsiden støtende
til den av Chr. H. Blom tilmakeskiftede skibsverfttomt, kommunens nye
mudderplass.
Efter
kartet å dømme må det være foregått en regulering for alle tomtene nordenfor
sjøbodtomt nr. 25. Hvor mange dette var, angis ikke; det eneste man har som
holdepunkt, er at den nordligste angis som nr. 10. Efter dette skulde det være
i alt 12 til og med fru Cappelens, som hadde nr. 22. Derimot er det ikke sagt
at det lå 12 efter hverandre, idet det var halve og hele boder, som senere vil
bli omtalt.
Den tilbudte
tollbodtomt beskrives og avtegnes som beliggende på sjøbod nr. 25’s plass, men
dog ikke så langt inn mot øst som denne gikk. østsiden av den lå omtrent midt i
nr. 25, og (lens utstrekning var 77 fot og skulde gå i flukt med den forlengede
vestside av de nordenfor liggende sjøboder. Lengden av tomten øst vest var 97
fot og vinkelrett på østsiden. Med denne lengde kom man et godt stykke ut i
Bryggevannet ved den der stående fortøiningspel, mens nr. 25 kun gikk til
vannet. Tomtens areal utgjorde 8694 kv. alen. Den her nevnte fortøiningspel er
allerede avmerket på før nevnte kart over havnen. Nu er denne fortøiningspel
fjernet. Det skjedde da Jernbanebryggen blev bygget. På kartet av 1680 årene
står det: B. Er en Sten, hvorpaa er oprettet Boldværk til at sætte Last paa.«
Kommunen må
på en eller annen måte ha avfunnet sig med eieren av nr. 25, Paus, siden den
har kunnet tilby staten denne tomt. Formentlig har han avstått tomten mot å få
assuransen utbetalt uten byggeplikt.
Situasjonskartet
av 1850 utviser at sjøbodene ved Langbryggen da lå like ut til vannet alene med
et bollverk uten for, mens kartet av 1855 utviser at det utenfor sjøbodene var
avmerket full veibredde som nu; derfor må det være foretatt regulering efter
branden. Denne utvidelse av tomten utenfor sjøbodene må være foretatt ved
utfylling og peling. Bryggemuren hviler i et hvert fall på peler. I
formannskapsmøte 18/6 1857 sees veiinspektør C. C. Eberhardt, far av grosserer
S. C. S Eberhardt på Li, å ha fremlagt regnskap over utgiftene ved Langbryggens
opførelse. Den er således opført efter branden 1854, likesom sjøbodene.
De 5 sjøbodtomter som er avmerket på kartet av 1855 nordenfor den
tilbudte tollbodtomt, eiedes sønnenfra - de var rimeligvis ennu ikke bebygget
efter branden - nr. 1 fru Cappelens, den blev nok aldri bebygget, det er den før
nevnte nr. 22. Nr. 2 Paus og Johnsens, nr. 3 Thomsens, nr. 4 Johan Vauverts og
nr. 5 Chr. H. Bloms.
Mellem disse to siste var det et åpent rum, der er kalt Tværgaden.
Til forståelse av denne tverrgates betydning bemerkes at på baksiden av
sjøbodene gikk det inne ved fjellet en gate eller vei fra Mudringen forbi alle
sjøbodene. Fjellgaten kaltes den. Ikke alle sjøbodene eiedes av en eier
helt fra Langbryggen og inn til gaten ved fjellet. Enkelte av tomtene var delt,
så det var en eier som eide den vestligste del ut mot Bryggevannet, mens den
annen del mot fjellet eides av en annen. Adkomsten til denne var dels ad
Tverrgaten og dels ad gaten ved fjellet for inn- og utbringelse av varer.
Da jernbanen la beslag på Fjellgaten bak sjøbodene, hadde Tværgaten ikke
lengere nogen interesse, og den leies nu bort av kommunen.
Ved forretningen i 1855 lot ordføreren, adjunkt Arenz, og byfogden, C. C.
Paus, siste møtte for havnestyret, tilføre at den tomt som var beskrevet ved
forretningen, overlates til tollvesenet under forutsetning og betingelse av at
den ikke må bebygges nærmere mot sydligste sjøbodtomt (fru Cappelens) enn 40
fot fra denne. Administrator tilføjet at avstanden var 40 fot. Det gikk
imidlertid flere år uten bestemmelse fra myndighetene, og redaktør Bagger som i
1852 var blitt eier av Baggergården, sees på ny å ha vært ute.
Under 18. juni 1857 innløp det til formannskapet en skrivelse fra
amtmannen i Bratsberg med forespørsel om hvorvidt Baggers eiendom kunde ansees
hensiktsmessig som tollbygning. Tollboden var den gang som før nevnt i Baggers
gård. Behandingen av dette brev i formannskapet tok 2 møter. Det var ikke lett
å bli enige om besvarelsen, og til slutt havnet saken i representantskapsmøtet.
At gården kunde være hensiktsmessig var vel tvilsomt, den lå ikke nær havnen,
og noe videre lysten på å få den til tollbod var man ikke. Det blev resultatet
av besvarelsen, og myndighetene kan ikke ha reflektert på den. De aksepterte
den tomt som var tilbudt i beslutningen fra formannskapet av 14/12-1854, og så
var stedet endelig fastslått, og arbeidet på tomten tok sin begynnelse i
november 1858. Staten overtok den rambukk som kommunen hadde benyttet til
Langbryggen idet der måtte adskillig pelearbeide til før arbeidet på bygningen
påbegyntes 5. mai 1859. Samtidig med nedleggelsen av grunnstenen blev det i det
nordøstlige hjørne nedlagt et dokument av følgende innhold:
»Efterat Kjøbstaden Skien gjennem et langt Tidsrum som Toldstæd havde
henhørt under Porsgrunds Toldstæd, blev der ved Kgl. Resl. af 5. April 1843
naadigst befalet oprettet et eget Toldkammer for Kjøbstaden Skien i Bratsberg
Amt. Af de i denne Anledning stædfundne Forhandlinger sees, at
Kommunebestyrelsen i Skien havde paa Kommunens Vegne vedtaget at overlade den
til Opførelsen af Toldkammerets Localer fornødne Grund, men at
Underhandlingerne desangaaende havde forhalet Sagens endelige Afgjørelse,
saaledes at den projecterede og approberede Toldbodbygning, hvortil de
fornødne Midler allerede tidligere var blevne bevilgede, først kunde begynde den
1. November 1858 i Hans Majestæts Kong Oscar den Førstes sidste Regjeringsaar.
Det første Udkast til Bygningen er udført af den i Aaret 1857 som
Storthingsrnand for Skien afdøde Stadskonduktør Hother Bøttger, men blev senere
gjennemgaaet og paany bearbeidet af nuværende Ingeniørmajor Paul Thrane, der
efter Bøttgers Afgang af Regjeringens Tolddepartement antagen som Bygningens
Arkitekt med Assistence af Bestyreren for Kanalanlægget ved Skien, Ingeniør
Tullin Thams.
Amtmanden i Bratsberg Amt, Jørgen Christian Aall, var af
Tolddepartementet bemyndiget til at approbere forskjelligt i Forbindelse med
Bygningsforetagendet staaende Gjenstande.
Følgende Embedsmænd og Betjente var ansatte ved Skiens Toldstæd:
1 . Toldinspektør Anthon Scheel. 2. Toldkasserer I. M. Theiste. 3.
Overtoldbetjent Peder Frellsen. (Tidligere Læge). 4. Undertoldbetjent Holt. 5.
Undertoldbetjent Andersen. 6 Undertoldbetjent Hagemann. 7. Undertoldbetjent
Meyer samt 8. Rorskarl John Pedersen. 9. Rorskarl Sven Andersen. 10 Rorskarl
Jørgen Ditlefsen. 11 Rorskarl Tobias
Pedersen.
Som Mestere ved Bygningens Opførelse er antagne:
1 Murmester Aanesen. 2. Tømmermester Ole Brynhildsen. 3. Stenhugger Andersen.
Dette Dokument nedlagdes under Bygningens nordøstre Hjørne efter Christie
Byrd 1859 den 5. Mai med Bøn om den Høiestes Beskyttelse over det nu
paabegyndte Bygningsværk, samt med Haab. om at samme først i den fjærneste
Fremtid maa komme til vore Efterkommeres Kundskab.«
Det foreligger intet om når tollboden har vært ferdig til innflytning,
men antagelig har det vært i 1860 eller 1861. På et billede av Skien under
flommen i juni 1860 som man har, rimeligvis tegnet av Petter Fred Feilberg,
sees stillasene ennu om tollboden så den var altså ikke helt ferdig da.
Sammenligner man forholdene nu med det i 1850 optatte kart, så blir man
opmerksom på at tollbodbygningen og bryggen ved siden av ligger adskillig
utenfor retningen av Langbryggen. Det er formannskapets og havnestyrets
beslutning om at tomten skulde trekkes ut i Bryggevannet som har bevirket
dette, og hvorved tollbygningen har fått den dominerende beliggenhet som den
nu har.
Man tør vel anta at det er Hother Bøttger som har æren av arrangementet,
om det nu kan være delte meninger om det har vært heldig. Havnefogden vilde
visselig helst sett at tollbygningen og bryggen var lagt således at Langbryggen
kunde være fortsatt i rett linje helt ut til Jernbanebryggen, så man hadde fått
sammenhengende brygge, ikke avbrutt som nu.
Sjøbodene anvendtes nok for alle slags varer, men det var en varesort som
fremfor andre har hatt særskilt betydning for kjøbmennene. Det var kornvarer,
og derfor ser man at praktisk talt alle kjøbmenn i denne tid er betegnet som
»havende Krambod og Kornhandel«. Se således Chr. Prams beretning fra 1805.
Importen av disse dreide sig i 1750 om ca. 30.000 tønner; men det var
også andre som stod i høi kurs, således var malt op i 27.000 tønner og humle i
40.225 pund. Øl må derfor ha været en almindelig drikk, og det kan jo også ha
været naturlig. Man hadde ikke meierier, og vilde man få sig melk, var man
henvist til å holde ku. Derfor var det almindelig for dem som hadde anledning
til det, å leie sig løkker i byens nærhet. I husene som brant i 1886, var det
praktisk talt spiltau og høiloft i alle.
I 1676 rekvirerte Gyldenløve 100 tønner øl fra Skien og Kragerø til
flåten.
Importen av kaffe var i 1733 32 pund og sukker 489 pund. Det var således
sjeldne varer da, men i 1830 var importen av kaffe 155.000 pund og sukker
114.487 pund. Nu er kaffen blitt drikken.
Kornhandelen utover forsvant imidlertid fra kjøpmennene, således at
omkring 1880 var det ikke flere kornhandlere i Skien
I stedet for kornvarene kom kull og koks efterat sejlskibenes tid var
forbi, og disse varer ellers hadde fått en videre utbredelse. I 1800 var
importen bare ca. 1000 pund.
Som en merkelighet må jeg efter Schneider, hvorfra jeg har disse
oplysninger, nevne at i 1752 er det første gang jordepler som de kaltes, nevnes
som importvare til Skiensfjorden, det var 3 tønner. Rektor Coll oplyser at
prost Atke i Ullensvang har dyrket poteter i 1857, og tilføjer at kanskje var
det tidligere ved Kragerø.
Det har i den senere tid været flere som har behandlet potetdyrkningen i
Norge; men jeg har ikke sett noen som har kunnet påberope sig så tidlig import
av poteter som i følge Schneiders, oplysning. Det står imidlertid igjen å få
oplyst hvem der har importert de av Schneider nevnte 3 tønner til
Skiensfjorden.
Det første dampskib i lokalfart mellem Skiensfjordens byer het Colibri og
begynte i 1851 og avløstes i 1852 av Trafik. I 1870 årene fikk man fast
ruteforbindelse med Oslo ved Skien og Finn. Tidligere var det leilighetsfart
med jakter og fartøier. Således leser man i Correspondenten for 28/11 1865
følgende avertissement: »Skonnerten Forsøget. Pohlmann er ankommet til
Christiania og anlægges for Stykgods til Skiensfjorden. Opholdet bliver kort.«
Med opførelsen av ordentlige brygger ved Mudringen trakk det lenger ut,
det var bare gamle bollverk. I formannskapsmøte 23/10 1858 sees havnekommisjonen
å ha meddelt at bollverket var brøstholdig og måtte repareres. Bagger som bodde
like i nærheten av bryggene, fikk bemyndigelse til å fornye den søndre del med
peleverk.
I 1873 hadde kommunen kjøpt en sjøbod i den nordøstre del ved havnen, og
i 1876 hadde Skiens Sparebank kjøpt Fossums 2 sjøboder med malmplasser som lå
like ved Fiskeslepet. Tomtene forærte banken til kommunen til utvidelse av
bryggeområdet. Alle disse sjøboder blev revet, og man hadde derved erhvervet hele
bryggeområdet fritt fra tollboden til Latinskolen, Skiens Aktiemølle nu.
Dessuten hadde kommunen efter branden i 1854 fått 2 av de nordligste
sjøbodtomter ved Langbryggen. N. Høyers og Otto Barnholdts, idet de fikk
assuransesummen utbetalt uten byggeplikt. Formannskapet besluttet å opføre den
revne veierbod på Otto Barnholdts tomt, hvor den har hatt sin plass inntil
1937, da formannskapet lot den fjerne.
Videre kjøpte kommunen i 1879 Baggergården med løkke og den
krambodbygning som grosserer S. C. S. Eberhardt hadde på vestsiden av løkken.
Eberhardt var gift med en datter av Bagger; derved var han kommet til denne
eiendom. Videre lå der på denne eiendoms sydøstre hjørne et litet hus, opført
av slagsten av Bagger for trykning av avisen Correspondenten, som Bagger
redigerte. Alle disse huser blev revet og utlagt til Jernbanetorvet m. v.
Når man gikk fra Mudringen i eldre tid og til Fiskeslepet, passerte mann
Lortebekk, over hvilken det var lagt en bro, og videre gjennem en av Fossums
sjøboder. Når jeg nevner dette, er det fordi det i 1840 årene til et
formannskapsmøte var opført som forslag bevilgning til istandsettelse av broen
over Skibækken på det her omhandlede sted. Det er et navn på bekken som
jeg aldri har sett eller hørt før. Det må jo stå i forbindelse med Skistredet.
Den har jo så mange navn den bekken Kverndalsbekken, Libekken. Det er også
angitt at bekken muligens tidligere har hett Skida og har gitt byen navn.
Adjunkt Jonas Hanssen antar at Skiens eldste byområde har vært en gård, ved
navn Skida, og da passer Skibekken og Skistredet.
Før vi forlater Mudringen, må vi også medta plassens benyttelse til
vintermarkedet i siste uke av februar. Markedet var oprettet i 1781, men
allerede ophevet igjen fem år efter, for igjen å bli oprettet i 1835 og bestod
til 1888, efterat det var gjort forgjeves forsøk på å få det nedlagt. Således
sees presten og medhjelperne i 1864 å ha sendt formannskapet en forestilling om
å få markedet ophevet. Formannskapet sendte saken til Handelsforeningen til
uttalelse, uten at det vites hvad denne svarte. Efter 1888 har det nok også fra
enkelte hold vært gjort forgjeves forsøk på å få det op igjen.
Markedets begynnelse og slutning har nok i eldre tider vært markert ved
ringing fra kirketårnet, ti i møte 14/2 1846 besluttet formannskapet:
»Det ansees hensigtsmæssigen, at da Markedets Begyndelse og Slutning
næppe er en religiøs Act, at dette tilgjendegives ved Trommeslag istædetfor
Klokkeringning, forsaavidt intet Lovbud er derimod«.
Mudringen var ikke den gang belemret med varehall eller lignende, således
at markedsbodene kunde opføres helt ut mot bryggen; det blev bare levnet en
smal passasje så folk kunde komme til og fra dampskibene, da disse begynte fra
først i 50 årene.
Markedsbodene var opført av lemmer så de var lette å sette op og ta ned.
De opsattes i rader. Det var visstnok 4 rader nord- og sydgående og med en
kjørevei på østsiden ved parken fra Kongens gate til sjøbodene. Dessuten var
det bord og kister. Formannskapet fikk hvert år opgave over hvor mange plasser
det var. Det dreide sig om 34. Ut fra dette blev avgiften beregnet og var i
1846 2 spd. 12 skilling, og i 1850 årene ca. 1.1/2 spd. til vakthold.
Der var alle slags ting fra sølvtøi til pelsverk, isenkram, blikktøi,
manufaktur, kurvarbeider, vogner, sleder, leketøi og så ikke å forglemme
honningkaker og sukkertøi, ja endog varm punsch. Det siste var det dog ikke i
min tid, da måtte man nøje sig med bisp; men ute i byen kunde man få hvad man
måtte ønske sig av sterkere saker i utskjenkningsstedene og utsalgene. Det var
ikke tale om å stenge disse steder fordi det var »marken«, tvertom, så det var
rikelig anledning til å få en glad markengsgang.
Utenfor selve Mudringen på Baggers løkke og den der i nærheten liggende
sjøbod var det alle slags forestillinger, cirkus, buktalere, dukketeatre,
tombola, panoramaer etc.
I panoramaene såes til eksempel scener fra den tysk franske krig og andre
aktuelle begivenheter fra den europeiske verden. Og utenfor de respektive
lokalers tribuner optrådte livlige bajasser, som med hese stemmer animerte
folk til å komme innenfor, og så til alt dette lirekassene, så det var et
muntert liv. Folk var ikke utskjemt med forlystelser den gang. Det var ikke som
nu kinoforestillinger hver dag, og derfor var det ikke så
rart om man
benyttet anledningen og tok med det som var. Det var nok morro både for store
og små.
Til slutning et par ord om formannskapsmedlemmene fra 1840 og 50 årene:
Det var adjunkt Hans Severin Arntz, som også var ordfører og stortingsmann i
flere perioder. Hans hus lå nu tilsvarende den tomt som grosserer Johs.
Christoffersens forretningsgård nu har på Lunde.
Dernæst redaktør Herman Bagger, også ordfører og stortingsmann. Han bodde
fra 1852 i Baggergården, som han kjøpte efter L. R. Barnholdt, som også var
medlem av formannskapet.
Videre dr. Johan Schaanning, også ordfører og stortingsmann. Han bodde
ved Skistredet, der hvor Varden nu har sin gård.
Christoffer Myhre bodde først i en gård som han eide. Den lå der hvor
Grand Hotel nu ligger. Senere bodde han i den gård som Skiens Sparebank hadde
ved branden i 1886, ved hjørnet av Prinsensgate og søndre side av Liebakken.
Fremdeles var blikkenslager J. Kjær medlem i flere år. Han var vaktmester
og arrestforsvarer og bodde i Rådhuset, som byen i 1840 årene hadde erhvervet,
hvor agent D. Gasmanns gård ved Telemarksgaten nu ligger.
Ennvidere kontorist hos sorenskriver Thorstensen, Børre Børresen, som
bodde på Kleven og kjøbmann, senere konsul Chr. F. Scheel, svigersønn av Chr.
H. Blom. Scheel bodde i egen gård. Den lå ved Kværndalsgaten litt nordenfor
Skiens Handelsstands- og Industriforenings tidligere gård.
Fremdeles Rasmus Larsen som drev den første spesialforretning i isenkram
i Skien. Hans gård lå ved Telemarksgaten, tilsvarende Peder Jensens nu. I de
senere år kjøbmann G. Gulbrandsen, hvis gård lå tilsvarende Gjerpens
Sparebanks gård nu i Skistredet.
Byens magistrat, politimester og byfoged Nic. B. Cappelen, fra 1829-1847,
bodde i den gård som nu eies av fru Schiøtt ved Lundegaten, og den senere Chr.
Corn. Paus, fra 1847-1874, bodde i Baggergården.