BRYGGEVANNET I SKIEN MED

TILLIGGENDE LANDOMRÅDE FRA DE

ELDSTE TIDER


AV

 

Chr. C. Bruun

 

 

Det er min hensikt å utrede forholdene ved byens havneområde og tilstøtende landstrekninger fra den eldste tid og inntil de foreligger som nu. Hvad jeg herunder kommer til å fremlegge, er litet mitt eget verk; det er samlet sammen litt her og litt der fra andre som tidligere har gransket disse ting, og jeg må spesielt nevne adjunkt Jonas Hanssen, rektor A. L. Coll og overlærer J. A. Schneider, som har vært foregangsmenn.

 

Mitt arbeide har derfor vesentlig vært å samle stoffet og supplere.

 

Hvad selve havneområdet angår, så er dette først og fremst Bryggevannet, men havnedirektøren har i 1887, da bryggen ved Hjellegaten først kom på tale, uttalt sig om saken og derunder fremholdt som sin mening at Hjellevannet innen byens grenser hørte til havneområdet, Så vidt jeg vet, har ingen senere ut­talt sig om spørsmålet, og jeg vet ikke hvorledes det forholder sig med dette. Amtmann Aall uttalte i sin tid at med anlegg av kanalene ved Løveid og Skien vil Nordsjø ikke bli en innsjø, men som en bukt av havet; men han har nok ikke tenkt på havnen. Skiens havnekommisjon har nok aldri blandet sig op i spørsmålet om bryggene eller annet i Hjellevannet.

 

Jeg vil imidlertid helt innskrenke mig til Bryggevannet - Vatnet som det kaltes i gamle grensebeskrivelser for byen og ellers.

 

Bryggevannets vestgrense dannes ved en landstrekning fra Gjemsø til Grubbe Bruk. Det er en fjellstrekning, som demmer op for elven og var gjennembrutt ved Klosterfossen, Damfoss, Langfoss og Bollefoss. Siste der også er kalt Brofoss, lå mellem Grubbe og Laugstol og skal være gjenbygget ca. 1575, den nuværende demning med gaten er opført av Laugstol i 1898. Langfoss blev stengt ved kanalanlegget i slutten av 1850 årene.

Kanalen blev ferdig i 1860. Ved avstengningen av Langfoss blev Damfoss og Klosterfoss til gjengjeld betydelig utvidet. I det 16. århundre blev det derhos i Eidet strekningen fra Langfoss til Bollefoss ved brenning gjort flere renner til sagbrukene.

 

Østenfor den her nevnte fjellstrekning gikk det en rygg fra Aktiemøllen nu nordover og endte i det såkalte Bjørneskjær, hvorpå Skiens gamle kirker har ligget til 1886 da den siste brant.

 

Mellem de her nevnte fjellstrekninger lå avløpet fra Bollefoss og ned til havnen.

 

Bjørneskjær lå midt på Stortorvet nu. Da de store murer efter kirken blev revet, viste det sig at terrenget fra Bjørneskjærs øverste del helte svakt i syd, vest og nordlig retning, mens den østre side endte i en steil skrent, som hevet sig 20 fot opover grun­nen nedenfor - det er ved Prinsens gate. Oppe på platået blev murene avdekket efter de forskjellige kirker som hadde ligget der og var brent i tidens løp, helt fra 1297 og muligens tidligere.

 

Da kirken efter brand i 1886 blev besluttet opført på det sted hvor den nu står, var det stor strid om flytningen, men de som vilde flytte den seiret, og Bjørneskjær blev bortskutt og plassen planert til Stortorvet.

 

Mellem Bjørneskjær og den i forbindelse med dette nevnte fjellrygg og fjellet som hever sig op østenfor husene på Kongens gates østside og østenfor jernbanestasjon og jernbanelinjen syd­over til Sandviken er det en forsenkning i fjellgrunnen. Hvor langt den går opover i byen, skal jeg ikke uttale mig om, men det skal være langt til fjell opover. Jeg skal bare minne om den masse lange peler som måtte til ved den nye kirkebygning.

 

Da Skiens nye kommunebygning ved Jernbanetorvet blev opført i 1890, viste det sig da man foretok gravning av funda­mentene for bygningen, at Bryggevannet måtte ha gått helt der op. Jeg skal få lov til å referere hvad bladet Fremskridt for 4de september inneholdt herom:

 

»Ved Udgravningerne paa Tomten for den nye Kommunebygning har man paa Tomtens vestlige Side afdækket en gam­mel brygge, der har gaaet nordøst til sydvest og paa Tomtens østside Fundamenterne for nogle Søboder, der har været bygget paa svære, korslagte Trær som Fundament. Gulvet i disse Søboder ligger ca. 4 Fod under det næværende Jernbanetorvs Ni­veau. Bryggen har stødt umiddelbart op til Søboderne. I gamle Dage maa altsaa Bryggevandet have gaaet helt op til Distrikts­fængselet. En stor Del af Jernbanetorvet, hele Mudringen, Hen­rik Ibsens Gade samt en Del af Melgaards og Grønvolds Tom­ter maa da have staaet under Vand.

 

Saavel Bryggerne som Søboderne er blevne ødelagt af Ilds­vaade, hvad de forkullede Bjælke tydelig viser. Paa Søbod­tomterne har man fundet en hæl Del smaa Kværnstene, der lige­ledes er blevne ødelagt af Branden. Ogsaa Brynestene findes iblandt.

 

De store Bjælker har holdt sig forbausende godt i Mudde­ret, de er endnu næsten friske. Udenfor Bryggen har man fun­det en Del Stokke, der ligger uden Orden - aabenbart et Slags Bundtømmer, hvis Beliggenhed danner Højden af Bryggevandets Bund i hine Tider. Disse Stokke er fundne ca. 10 Fod under Ibsens Gades Nivau, det vil sige Bryggevandet maa heroppe have været meget grundt.«

 

Beskrivelsen taler for sig selv.

 

Man har ikke noe hvorpå tidspunktet kan støttes for når disse sjøboder er brent, og Bryggevannet hadde en sådan ut­strekning. Men man har et kart fra »Det kgl. sjøarkiv«, som an­tas å skrive sig fra 1680 årene.

 

Når man har henlagt dette kart, som ikke er forsynt med årstall til 1680 årene, så er det på grunnlag av oplysning av H. B. Løvenskiold i hans Bratsberg beskrivelse at Klosterfoss­broen blev opført i 1688, mens Langfossbroen opførtes i 1640. På kartet er Langfossbroen avlagt, men Klosterfossbroen ikke, skjønt Gråten og annet ütenfor er avlagt. Kartet skulde efter dette være tegnet i tiden mellem 1640 og 1688, men på den annen side har man en forestilling og klage fra byens borgere av 1681 over elveopgrunningen. Vi kommer senere tilbake til denne. Derhos er ingen huser avlagt i Hjellen, og det stemmer også for alle husene som brant i 1681.

 

Det finnes på kartet litet av Mudringen, men det er avlagt en landstrekning langs under Brattalid og Skottlandfjellet og ut til Sandviken. Dens vestgrense mot Bryggevannet er praktisk talt fortsettelsen av Kongens gate nu, og sjøbodene er avlagt på denne landstrekning således som de ligger den dag i dag. Alene er det blitt en bredere vei og brygge utenfor dem. Mudringen er avlagt som vann, men sterkt opgrunnet, og utenfor sjøbodene er vanndybden opmerket med 5—6 fot.

 

Hvad enten denne landstrekning hvorpå sjøbodene ligger, har vært til eller efter hånden er blitt oplagt, må man gå ut fra at sjøbodene har hatt sin plass der i meget lange tider før dette kart blev til. Ved fundamenteringen for kooperatives nye pakk­bod ved tollboden viste grunnens beskaffenhet sig nærmest å være fra istiden, og det måtte meget peling til for denne byg­ning.

 

I diplomene, bind nr. XI, side 71, har man et dokument, hvori det heter at Gunnuffer Anderson og Holfmer Sigurderson varum j Skidunni i Sundonun a brygiunum 1/5 1391 og utstedte en bevidnelse. Dokumentet har ellers ingen interesse. Videre har man et dokument i diplomenes bind XI, side 747, hvori lau­mand Jesper Søffuerson med lagrettesmenn var »udi Synstegard Sundhen i Skyen« 10/11 1537.

 

Disse gårder som lå i Sundhen eller Sundin, har altså lig­get på den her nevnte landstrekning søndenfor sjøbodene.

 

Navnet Sunhen passer ikke på på stedet hvor bryggene blev funnet i 1890; der er intet sund.

 

Adjunkt Jonas Hanssen påberoper sig professor O. Ryghs for at bokstavet u i oprinnelige gårdsnavner ofte er gått over til a, og at Sund er gått over til Sand, og da landstrekningen utenfor tollboden gikk inn i en vinkel, har man derved fått nav­net Sandviken. Han nevner også at Løvenskiold i hans Bratsbergs beskrivelse kaller åsen ovenfor Sandviken for Sundsåsen, som en bekreftelse på at navnet i åsen bar beholdt sitt oprinne­lige navn. Sundin er et naturlig navn på stedet idet det forme­nes å ha vært overfartssted til klostret og klostergården, som lå på den annen side av elven, idet det i tidligere tider før broene blev bygget, måtte brukes båter for å komme til disse steder.

 

Klostergården har nok vært et meget søkt sted i sin tid idet abedissene drev en meget betydelig handel, som må antas å ha foregått på dette sted, så generende for bymennene i Skien og i strid med de privilegiebrev som tidlig var gitt byen av Magnus Erikssøn at de klaget til kongen, som ved personlig nærvær 31. novbr. 1371 på Klostret utstedte et nytt fribrev. Kon­gen forbød i dette å drive handel på Gjemsø undtatt så meget som abbedissen skal kjøpe, og truer med sin kongelige hevn hvis nogen drister sig til å bedrøve eller hindre bymennene i Skien mot hans brev.

 

I inventarielisten over løsøre ved lensherrens residens, som solgtes i 1656 til Hans Tidemand, nevnes at det var en båt til å ro i Fahret med og en skjærbåt til å ro i Vatnet med - Bryggevannet altså - , anskaffet på hans majestæts befaling. Det må være Christian IV som har gitt denne befaling; han var 2/8 1613 i Skien på herredsdagen i 3 dager da 3 katolske prester blev dømt fra krave og arv og til utvisning. Han har da vel bodd hos lensherren i dennes residens, altså Broene 6; det var Alexander Rabe von Pappenheim som var lensherre 1609-1620.

 

Skjærbåter blev anvendt under krigen i Christian IV tid og senere.

 

Navnet Sund eller Sunde for sådanne overfartssteder er jo også et kjent navn overalt i Norge, og sand var det nok ikke på dette sted.

 

Det må i hvert fall ha vært 2 av disse gårder i Sundhen idet det i den ene av de før nevnte diplomer heter Synstegard i Sundhen. Av takstasjonsforretningen for brandforsikringskas­sen for kjøpstædene i 1767 er det kun opført 2 takstnummer for Sandviken, nemlig nr. 288 og 289. Disse følger umiddelbart efter hele rekken av Snipetorpsfortegnelsen, og næste nummer er 290, Nicolai Kalls eiendom, Broene 6 - den tidligere lensherres residens ved Kanalen, altså rett over på den annen side av vannet. Man må vel ha nogen rett til å anta at dette er de to eiendommer i Sundhen. Disse 2 nummer 288 og 289 forsvant ved jernbanens anlegg i 1880; de blev ekspropriert og lå ved vannet.

 

I min tidligere utredning søkte jeg å godtgjøre at Broene 6 ved Kanalen var den gamle klostergård, og hvis dette med de 2 gårder i Sundhen kunde fastslåes, skulde man vite hvor 3 av de gårder lå som nevnes i diplomene. Ellers har man Dølegården, som antas å ha ligget ved Døleviken innerst inne ved Hjelle­vannets nordenne, hvor telemarkingene la til da veien gikk over Gjeiteryggen, og man var henvist til å ro fra Faret. Ellers kjenner man ikke til hvor de har ligget alle de gårder som nev­nes i diplomene, hverken Herransgård eller Bispegården, som solgtes av Oslo biskop til Gaute Erikssøn eller andre. Muligens Herransgård og Bispegården er samme gård.

 

Selve Sandviken er, som vil fremgå av nevnte takstasjons­forretning, blitt sent bebygget, og det er også naturlig idet det ingen veiforbindelse var. Byens karter fra 1832 og 1848 utvi­ser kun en sti over Skotland - øvre Skotlandsvei nu.

 

I 1860 hadde fru Myhre som eier av Skotland nedlagt for­bud mot passagen over hennes eiendom fra Klevbroen til Sandvi­ken. Dette ledet til at hun fikk en godtgjørclse av formann­skapet av 20 spd. for et år å la passagen være fri.

 

Med hensyn til eiendomsforholdet til Sandviken fra gammel tid av, så tilskriver kongen 11 januar 1643 Vincents Bildt og Hans Lange at de skal dømme i en trette mellem kongens foged på Bratsberg og sognepresten på Lunde om et stykke eiendom, beliggende mellem Bratsberg gård og vannet, og det er nok Sandviken. Noe mere kjenner man ikke til dette, men til presten eller prestegården har Sandviken ligget den hele tiden siden, så fogden har nok tapt saken. Hvorledes prestegården har fått eiendomsretten, vites ikke.

 

Presten i Skien var også stevnt til jernbaneekspropriasjoncn i 1880 og har ennu noen stykker usolgt her.

 

I Skiens formannskapsmøte 19/3 1848 forelå skrivelse fra pastor Schjøtt, hvori han utber sig formannskapets erklæring i anledning av at Julius Plesner gjør fordring på vei over Sandvikjordet, det er der hvor Sandviksveien nu går. Julius Plesner hadde kjøpt eller festet grunn av Follestad.

 

Formannskapet utsatte saken og sendte den til regulerings­kommisjonen til uttalelse. Dessverre mangler formannskapets forhandlingsprotokoll for det følgende tidsrum, men svaret må ha vært benektende.

 

Bebyggelsen i Sandviken og Follestad tok rimeligst først til da det i formannskapsmøte i 1861 blev besluttet efter over­slag og riss av løjtnant Tullin Thams å bygge en vei fra sjø­bodene til O. A. Tangens hus på Sandvikjordet, det er det hus som nu eies av fru Erik St. Nilssen. Ole Tangen var kornhand­ler og eide sjøbod ved Langbryggen. Veien blev ferdig i 1862.

 

Vei over Sandvikjordet og lille Follestads grunn besluttedes av formannskapet 16/3 1863 oparbeidet og vedlikeholdt som offentlig vei, »saavidt Midler dertil haves.« En meget forsiktig uttrykksmåte, men formannskapet var i den tid meget forsiktig i sin bevilgende myndighet. Således blev et forslag om å an­skaffe navneskilter for gatene blankt avslått.

 

Veien over Sandvikjordet bøide av mot vest og over fjellet og gikk ovenfor tunnellens nordende og fortsatte på fjellet langs elven og inn i Nedre Elvegate, nu i Follestad.

 

Efter jernbanens anlegg blev veien op til O. Tangens hus rasert, og man fikk forbindelsen til Sandviken fra Jernbanetorvet over Skotlandsjordet. Videre blev veien over Sandvikjordet anlagt rett frem til Follestad, jernbanens stoppested nu.

 

Grensen for Sandviken gikk til Gampedalsbekken, og som også var byens grense på den kant til 1856, det er byutvidelsen da Follestad kom inn i byen.

 

Vi vender tilbake til Mudringen, Det har nok lenge vært klaget over opgrunningen av elven, således i 1650, og spesielt i 1681 har man i Schneiders »Fra det gamle Skiens, bind I, side 21, sålydende klage: Havnen fylles med sagflis så skutene kunde ligge 8 à 14 dager på grunn og må losses for å flyte og komme inn. I 10 år var intet gjort tross hyppige klager, derfor bad man om pålegg til magistraten om å la innløpet reno­vere. Det er formentlig i den anledning at det før nevnte kart fra sjøarkivet er optatt.

 

At noe er gjort må man nok anta, men det var vel ikke rare greiene de hadde å fare med ved arbeidet med å rense elve­løpet. I 1850 årene hadde man ikke annet enn et såkalt ganghjul, som muligens tidligere har vært anvendt.

Ganghjulet var en hul cylinder, hvis indre sider var for­synt med trappetrin, således at en eller flere personer inne i hjulet ved å vandre op ad trinene holdt dette i roterende beve­gelse og derved utviklet en viss arbeidsmengde til å drive et bånd med skåler eller kopper som gikk ned til bunnen og tok av massene og på sin vei op tømte dette i en pram eller lig­nende. I Schneiders før nevnte bok, III bind, side 326, finnes et billede av havnen, og ute på vannet ser man mudderappa­ratet ganghjulet. Dampskibet »Trafik« ligger ved bryggen, så billedet må være fra 1850 årene.

 

I Bratsberg Amtstidende for 29/8 1850 skriver byfoged C. C. Paus at han anså Skiens havnevesen ikke forpliktet til å bekoste kur og pleie for en arbejder som hadde brukket benet i ganghjulet.

 

Navnet Mudringen gir klart til kjenne hvorledes denne plass er opstått. Det er utvilsomt spesielt ved at de optatte muddermasser er henført dit, men derhos bør det også nevnes at efter branden i 1777 henstilte den opnevnte reguleringskommisjon til de brandlidte å henføre restene fra sine brandtomter til Mudringen forat man der kunde få i stand en plass, hvortil man kunde, i tilfelle ny brand i byen, bringe sine effekter forat de ikke som ved brand i 1777 skulde se disse brenne på de steder hvortil de var bragt for å reddes. Ved brand i 1886 var det nok ganske glemt, for da brant nok meget som var bragt ut av husene. På et sted stod 5 pianoer og brente, fortelles det.

 

Nordenfor sjøbodene lå fra eldre tid flere beboelseshuser på Mudringen. Et av disse, tilhørende Inger sal. Peder Gunder­sen blev av reguleringskommisjon efter brand i 1671 nektet opført, idet hennes hus var skadelig for sjøbodene. Hun måtte avstå sin tomt mot »at hun tilbørligen fornøiedes i Penge eller faa en anden Plads, saa ingen Huse der siden Søboderne til Skade maa opsættes.«

 

Jeg må i denne forbindelse rette en feil som jeg har gjort i min artikkel i Telemark og Grenland historielags årsskrift 1936. Hvor jeg anfører at de av kommisjon gitte nummer på husene bestod til 1886. Nummerne er nok å henføre til taksasjon for brandordningen i 1767. Nummerne fra 1691 blev ikke anvendt i 1767.

 

På samme måte som i 1671 forholdtes efter brand i 1777, idet tomten som lå nordenfor Inger Gundersens tomt på Mud­ringen og eiedes av gjestgiver Rasmus Bagge (ikke Bagger) av ham blev avstått til byen mot at han fikk den like ved siden av ham liggende skipper Hans Brangstrups enkes tilhørende og av­brente tomt, mot at hun holdes skadesløs ved betaling av tom­tens verdi, 220 rdl., og forøvrig utbetaltes assuransesummen.

 

Når Bagges tomt ikke blev bebygget, igjen, var det for ikke å utsette Mudringen, som kommisjonen i 1778 hadde tenkt skulde være for effekters anbringelse på, i tilfelle brand.

 

Det blev også på de omliggende ubebyggede tomter lagt servitutt om at de ikke måtte bebygges eller belemres av brandfarlige ting av samme årsak, således på den senere Baggers eien­dom, hvilket var denne til megen gene, da det ikke var nevnt nogen bestemt grense. Først 10/5 1859 blev klausulen ophevet for eiendommens sydlige del.

 

I en konduktørprotokoll fra Hother Bøttgers tid er nærmere behandlet de nevnte hustomter som i 1672 og 1778 blev avstått til byen. De blev i 1838 kartlagt av Bøttger og er beskrevet i den nevnte konduktørprotokoll.

 

Under denne kartforretning nevnes en bekk, som gikk over Mudringen og ut i et brandslep, som lå langs med bollverket ved sjøbodene. Den er nok senere lagt i kloakk, men hvor denne mummer ut. vet jeg ikke.

 

Av beplantninger i byen var det praktisk talt ingen før i siste del av forrige århundre, se Schneiders bok, b. III, side 323. Det var nok den første på syd- og vestsiden av kirken fra 1855 med anbringelse av solid mur og gjerde, efterat det hadde vært foreslått at det på plassen skulde opføres rekker til å binde he­stene som landbefolkningen kom kjørende til byen med. Dette blev på det bestemteste advart mot fra latinskolens rektor, og det blev heller ikke tatt til følge.

 

Det var mange rariteter formannskapet måtte behandle, så­ledes blev det i 1847 henstillet til formannskapet å sørge for at sagbrukseierne tok skritt til å hindre at elven blev opgrunnet av sagflis etc., men formannskapet fant ikke å kunne ta anmodningen til følge.                                                                                                             

 

Det var derimot nok av private haver, men den næste be­plantning var et litet parkanlegg med fontene langs under fjel­let ved Brattalid og Skotland på Mudringen, hvor husene blev fjernet 1672 og 1778. Det var et ganske hyggelig, litet sted; men så kom jernbanen, og så blev det hele rasert. Den før nevnte bekk fra Brattalid gjorde somme tider litt bravade i parken, tross den blev innbygget langs med fjellet. Men jernbanen har nok mestret den helt.

 

Fra denne park gikk det en trapp helt op til Snipetorp. Da jernbanen anlas, blev trappen op til den nye Skotlandsvei fjernet; men den resterende del op til Snipetorpgaten består fremdeles som en del av den gamle trapp.

 

Jernbanen eksproprierte det hus som lå sønnenfor jernbanestasjonen og eiedes av fru Waitz. Det var den tomt som Rasmus Bagge fikk i 1778. Dette hus blev revet. I det hele er det sløjfet 3 huser i tidens løp mellem jernbanestasjonen og sjøbodene og dessuten 2 sjøboder og veierboden, som vi senere kommer tilbake til.

 

Vi forlater nu disse trakter og går over vannet til Broen 6. I min tidligere utredning om denne eiendom nevntes det at den også het Kgl. Majestæts Toldbod, og at den i 1656 solgtes til ridefoged Hans Tidemann, og videre at tollkammeret for Skiens­fjorden i 1587 var flyttet til Langesund og i 1641 derefter til Porsgrunn.

 

Bygningskomplekset bestod av flere bygninger som dannet en fullstendig borggård med svalganger rundt innvendig. Ad­komsten til borggården var gjennem tre porter. Ved den vest­lige bygning og den der anbragte port var en adkomstvei fra Broveien, Broene nu. Denne vei var forsynt med plankeverk på begge sider, og innenfor disse plankeverk hadde Tidemann sine urtehaver, som det het.

 

I beskrivelsen over den til Hans Tidemann solgte eiendoms­huser heter det at i det vestre hus ovenpå var Toldboden. Da tollkammeret var flyttet for lang tid siden fra Skien, faller det litt unaturlig hvis det ikke skal bety at tollboden har vært der, eller at det har vært en betjent som har holdt til der.

 

I Schneiders før nevnte bok, III bind, pag. 4, oplyses det at i 1716 var det en betjent i Brevik, men ingen i Langesund eller Skien; tollboden var da i Porsgrunn.

 

Man må forbauses over at Skien med de mange og gamle privilegier ikke skulde ha eget tollkammer i nær innpå 250 år, og det tross det var kjøbmennene og sagbrukseierne som styrte og sørget for å få privilegiene fornyet og stadfestet, og det var også dem som i første rekke måtte føle ulempene ved ordningen.

 

Schneider har i sin ofte nevnte bok gjengitt utdrag av de skrivelser som fra borgermester og rådmenn blev sendt i anled­ning fornyelse av privilegiene. Men jeg har ikke funnet at det har vært anket over manglende tollkammer, ellers var det nok de hadde å anke over.

 

Det første tiltak som jeg har funnet til endring på forhol­det er i den før nevnte konduktørprotokoll hos stadsingeniøren, idet det 1. august 1839 efter forlangende av baron Wedel Jarls­berg, amtmann i Bratsberg, blev holdt en opmålingsforretning på plassen Mudringen til optagelse av kart over tomt til inten­deret tollbygning for Skien. Jeg må her innskyte at Skiens formannskapsprotokoll for tiden for 1842 ikke lengere eksisterer, og det kan derfor være efter formannskapets initiativ dette fant sted; og det er også rimelig, eftersom det uten videre gåes i vei med å kartlegge en bestemt tomt. Byen skulde nemlig skaffe tomt, som det senere viser sig.

 

Kartet viser at tomten var beliggende på den sydligste del av Mudringen, og tomtens østside skulde være i flukt med husrekken på Kongens gates østside, det er praktisk talt sjøbode­nes vestre vegg nu.

 

Her lå det før nenvte brandslep, som dannet tomtens østside. østenfor brandslepet lå et bollverk med sjøboder innen­for. Dette bollverk fortsattes langs rekken av sjøboder.

 

Det var forutsetningen at dette brandslep skulde forbygges: dette var havnekommisjonen imot, og det blev heller ikke noen tollkammerbygning på dette sted.

 

I tiden utover blev det ventilert om tomt, uten at det kom til noen enighet med tollmyndighetene; således blev det i 1842 fremsatt et forslag med 3 alternativer:

nr. 1.       Man holdt fremdeles på plassen på Mudringens sydside, men hvis ikke høie vedkommende kunde akseptere den.

nr. 2.       at det bygges en tollkammerbygning på Mudringens nordre del mot L. R. Barnholdts eiendom Baggergårdens senere løkke, eller

nr. 3.       at det bygges et tollpakkhus her og søkes kjøpt en av gårdene ved Kongens gate til tollkammer.

 

Ingen av delene blev akseptert.

 

Imidlertid var det 5. april 1843 falt kgl. resolusjon for oprettelse av eget tollkammer for Skien. Det blev leid lokaler for dette av postmester I. C. Krohn i hans gård, matr. nr. 3 og 4 i Kongens gate, det er den samme bygning som nu er jernbanestasjon i Skien, bare med en del forandringer, idet huset blev forlenget både på syd- og nordsiden. Senere blev tollkammeret, visstnok i 1858, flyttet op i Baggergården.

 

Efterat tollkammeret var flyttet fra denne eiendom, nr. 3 og 4, flyttet telegrafkontoret inn i den og var der til 1879, da kontoret flyttet op i nr. 7, underfoged Pedersens hus, der lå nordenfor Høyers hotell, nr. 5 og 6.

Nr. 3. og 4 beboddes tidligere av rådmann, senere borger­mester og byfoged Bentzen, der spilte en stor rolle i byens liv. Hans datter Mogensine har levert verdifulle skildringer fra denne tid. Hun var først gift med skibsfører Andreas Hall, og senere efter hans død med kammerjunker Anton Beatus Adeler, den siste etling av Adelerne på Gjemsø kloster.

 

Når jeg tar dette med her, er det fordi vi i Schneiders bok I, side 199, har en skildring fra henne om en stor flom i 1792, hvorav jeg vil gjengi et par punkter. Hun sier:

 

»Nu var den Dæmning, der holder de oprørte Vande i Ave, bleven så gammel og svag, at den ikke kunde modstaa Vandets Presning. Det var Aftenselskab for General Schleppegrel (han var nok bare oberst da) hos hendes Far. Regimentsmusikken maatte staa i Gangen og spille, da Vandet stod i Gaden udenfor. Efter en Times Forløb omtrent sprang Dammen.« Og videre:

 

»Vandet kom susende som en Fos, alle Gjærder og Hegn ikke Tale om, men alle Sagbrug med tilhørende Tømmerstokke gik løs -- og dels tørnede mod vores og de andre underliggende Gaarde dels seilede ud Fjorden. Min Faders Gaard blev stødt, saa vi troede, at det var forbi med os. Kirken var omflydt, saa der ingen Gudstjeneste kunde holdes.«

 

Den demning hun omtaler som ikke kunde motstå vannets press, må være demningen i Bollefoss, da dette forklarer at kirken kunde være omflytt. Forøvrig kan vi vanskelig forstå at hennes fars hus kunde bli utsatt for tømmerstokker etc. Man har ellers ikke noen beskrivelse av denne flom, og da den gjengitte beskrivelse av flommen er nedskrevet i fru Adelers siste leveår, ca. 6o år senere, må man vel også anta at den er noe farvet. Vi har jo også senere hatt flommer, men ingen som denne i sine virkninger overfor den her nevnte gård, eller at kirken har vært omflytt.

 

Forhandlingene om tollbodbygningens sted fortsattes. Det hadde i årene utover vært mange møter av formannskapet og delvis representantene. Imidlertid hadde tollvesenet leiet Hans Cappelens sjøbod nr. 22 til tollpakkhus. Vi kommer senere til­bake til denne.

 

I før nevnte konduktørprotokoll er behandlet og beskrevet en tomt, som redaktør Bagger hadde tilbudt i skrivelse av 24/4 1847. Den lå ved Mudringens nordre ende og støtende til hav­nen mot vest, heter det. Da som sagt, formannskapets protokoll fra 1848 mangler, kan det ikke sees om den har vært behandlet av formannskapet, men ikke heller dette tilbud førte til noe.

 

Den 3. september 1850 sees det å ha vært holdt en ny kartforretning ved det sted hvor tollbodbygningen senere blev opført. Denne forretning tok ikke sikte på tomt til tollboden, men den blev optatt for og på en plass nr. 23 og 24, som var occuperet av jernverkseier Diderik Cappelen. Denne plass lå søn­nenfor Hans Cappelens sjøbod nr. 22.

 

Grensen for den av jernverkseieren okkuperte plass mot syd blev utstukket under kartfordelingen; sønnenfor denne grense­linje lå en pakkbod, nr. 25, som eides av Christoffer B. Paus, den senere administrerende direktør i Skiens Sparebank, og atter sønnenfor denne var en ubebygget plass helt til inn i viken ved Sandviken, hvor Chr. H. Blom hadde en sjøbod. Denne plass eides av kommunen.

 

Mellem jernverkseier Cappelen og kommunen var det altså tvist om eiendomsretten til plassene nr. 23 og 24.

 

Konduktøren Bøttger hadde en samtale med Chr. H. Blom, til hvem jernverkseieren hadde overdradd tomten, og denne hevdet sin rett med de ord at ikke vilde han ta noe, like så litt som han vilde ha noe som han ikke tilkom.

 

Denne tvist ledet imidlertid til et makeskifte med kommu­nen og Blom, således at kommunen fikk plassen nr. 23 og 24 og Blom til gjengjeld tomten sønnenfor sjøbod nr. 25, kommu­nens nye mudderplass, som den kaltes. Det var formentlig ikke lengere anledning til å legge mudderet på Mudringen, og formannskapet hadde i 1847 gitt havnefogden tillatelse til å legge det på denne plass og til den høide som havnefogden hadde angitt. Derfor dette navn - den nye mudderplass.

 

Åpenbart efter foranledning av Skiens tollkammer, som holdt på den først tilbudte plass, hadde kommunen i 1847 på ny tilbudt denne efterat havnekommisjon hadde frafalt sin inn­sigelse mot at brandslepet blev forbygget, men autoritetene var øiensynlig ikke for denne plass.

 

I 1852 sender Bøttger regning til tollkammeret for sitt ar­beide med saken. Han skriver at det ennu kan komme til å gå år før det blir opført tollbygning for Skien. Det var nu gått 13 år siden den første kartforretning blev holdt.

 

Imidlertid var det i 1851 av stortinget gitt bevilgning til opførelse av tollbygning i Skien.

 

Således stod saken til 1854. Da inntraff en begivenhet, som fikk avgjørende betydning for valg av tollbodtomt. Det var den store brand det år. Bratsberg Amtstidende for torsdag 6. april inneholder herom følgende:

 

»Igaar blev Skien hjemsøgt af en skrækkelig Ildebrand, der lagde 70 á 80 Huse og 18 Søbode i Aske. Ilden udbrød Kl. 3 Eftermiddag i Lundegaden under en heftig Storm af Nordvest, og inden kort Tid var 2 Huse nedbrændt. Men medens man paa den Kant allerede var Herre over Ilden, havde den pludse­lig kastet sig over paa Langfosbroen og Saugene, som alle paa utrolig kort Tid blev tilintetgjort. Derfra udbredte Ilden sig til øen og Klosterhaugene, samtidig som den tætte Klynge af Søbode paa den anden Side af Elven antændtes og nedbrændte, og fra Søboderne førtes Ilden derpaa videre op til Bratsberg-kleven, hvor alle Huse paa et nær blev lagt i Grus.

 

Med Søboderne opbrændte betydelig Kvanta af Korn og andre Varer, hvoraf den mindste Del var assureret.

 

Ved samme Anledning opbrændte et Skib som stod paa Stabelen.

 

Blandt Bratsbergklevens Fattige hersker stor Nød og Elen­dighed.

 

Ilden ulmer overalt i de rygende Ruiner, og hvis det skulde begynde at storme, er Faren for den øvrige Byen endnu ikke overstaaet.«

 

Dette var alt, og bladet kommer ikke mere tilbake til saken uten at sogneprest G. N. Lammers i avisen for 13. april har et oprop og en opfordring til å komme særlig de på Bratsberg­kleven boende tilhjelp.

 

Opropet ledet til, at det fra alle kanter blev ydet hjelp, så­ledes endog fra London, Lybeck og København, navnlig til hus og innbo. Ialt innkom kr. 43.200, hvorav kr. 31.200 tildeltes folk på Bratsbergkleven.

 

Det hus som ilden begynte i var gammelt matr.nr. 79 ved Lundegaten. Det eides av enkefru Ording, enke efter skipper Jørgen Ording. I 1870 bodde i det efter branden opførte hus, frk. Sanna Ording, datter av nevnte ektepar. Hun hadde barne­skole. Det brant, som vi hørte foruten Ordings, ennu et hus på Lunde ved siden av Ordings. Da det hus som lå sønnenfor var adskilt fra Ordings ved en have, er det rimelig å anta at det var det hus som lå nordenfor som brente da dette efter brand lå vegg i vegg med Ordings og eides av prokurator F. Freek, mens det sønnenfor eides fra 1858 av senere byfoged Rolsted. Ved branden i 1886 eides Ordings hus av Abraham Carlsen, bestyrer av Laugstol Bruk. Rolsteds blev efter brand i 1886 tatt av byen til øvre Hjellegate, en ny gate til Blegebakken i stedet for Prestebakken, som var svært tungvint.

 

Det merkelige ved denne brand var at Hjellen, som lå like nedenunder disse 2 huser, blev helt uberørt av ilden, mens den i stedet for helt over til sagbrukene, hvor den har funnet rikelig næring, og til Langfossbroen. Det var Blommesagen, Broene 6 nu, som først antendtes; den lå like ved Langfossbroen.

 

Nordenfor Blommesagen lå 2 sager, som eides av firmaet Hans Cappelens Enke. En av disse sager blev revet, og derved hindredes ilden fra å utbre sig videre på den kant. Hadde det ikke lykkes å stanse ilden der, kunde det vært fare for at hele byen hadde gått med.

 

Nettop på denne tid var det et gjennembrudd i sagindu­strien på mange måter. De gamle saginnretninger dudde ikke lengere. Således hadde Chr. H. Blom allerede i 1845 innført bruken av cirkelsagblade og nye grinder. Man hadde fra 1850 fått kjerrater så man slapp å kjøre tømmeret op til sagene fra elven. De mange småsager blev forenet til større sagbruk.

 

Johan Vauvert hadde straks før branden kjøpt av Hans Cap­pelens Enke 2 sager og opført 4 grinder og 6 cirkelsagblade og i det hele moderniserte anlegget; det er det nuværende Nils Kit­tusen A/S.

 

O. Barnholdt kjøpte i 1861 av Hans Cappelens Enke 2 sa­ger, som lå sønnenfor Vauverts. Det var der hvor branden i 1854 blev stanset - A/S H. C. Hansens Solskinna Bruk idag. Han opførte tidsmessig sag og møllebruk. Sagbruket blev ødelagt i flommen 1879; det eides da av Christoffer Pay. Det blev ikke fornyet, men tremassefabrikk blev avløseren. Møllebruket der­imot bestod til 1936 da det opstod brand i det, som la dette bruk og Skogeierbruket i aske.

 

Av tinglesningsprotokollen for disse år fremgår det at først får Chr. H. Blom i 1850 bevilling til for år skjære med cirkelsag og utskibe det skårne og senere andre for 5 år. Det må vekke opmerksomhet at det skulde bevilling til dette; men det var for å beskytte skogen, og sagbruksdriften blev først frigitt fra 1/1 1860.

 

Fra Blommesagen forplantet ilden sig over til sagene på øen og husene der. Det var i 1767 13 husnummer på øen, og alt gikk formentlig med, og fra øen forplantet ilden sig til Klosterhaugene. Et hus tilhørende og bebodd av sorenskriver Schwach brant ned. Schwach kjøpte det av skibskaptein Hans Ørn. Hu­set lå på østsiden av Klostergaten ved Damfoss. Videre brant hele husrekken på nevnte gates vestside til den legatariske skoles bygning, Union Co.’s nye kontorbygning nu. Enn videre brant også Damfossbroen og Klostersagene.

 

Ved Damfossbroen brant dessuten et hus, hvori bodde en formann ved Klostersagene ved navn Taule, og det er ganske merkelig at Damfossbroen i tidligere tider - i 1870 årene - kaltes Taulebroen. Om han har hatt noget med broen å gjøre, utenom at han bodde ved den, tør jeg ikke si.

 

Fra sagene sprang ilden over til sjøbodene ved Langbryg­gen, som alle brant. Nordenfor disse stod en veierbod som blev revet for å hindre ildens utbredelse den vei mot byen.

 

Av Bratsberg Amtstidendes referat fremgår det, at et skib som stod på stabelen blev luenes rov. Det var Chr. H. Blom som eide det. I rektor Coll’s bok, Skiensfjordens Industri, side 39, er inntatt et billede av havnen og sjøbodene. På dette vil sees, at skibet står midt mellem sjøbodene, så det må være riktig som det også står under billedet, at det skriver sig fra kort før branden i 1854. Den plass som skibet står på, er Tvær­gaten, som vi siden kommer tilbake til, og sjøboden nordenfor er Chr. H. Bloms, Skiens Aktiemølies nu.

 

Coll summerer hvad der brente således: I Skien og på Gjemsø - siste hørte ikke til Skien, derfor nevner han begge steder sammen - brant det 34 hus, 10 sager, 1 mølle, 2 barke­stamper, 1 smie, 1 smieverksted, 1 bordhus og 33 sjøboder.

 

På Kleven som heller ikke da hørte til Skien, ca. 100 hus. I Sandviken alle på 2 nær; hertil kommer et skib, Damfossbroen og Langfossbroen. Hvilke kilder Coll har hatt, nevner han ikke Han var 5 år da brannen fant sted, idet han er født i 1849, Så det kan neppe være efter egen erfaring, men da han skrev sin bok i 1900, levet det jo ennu mange som kunde gi ham fulle oplysninger. Amtstidende nevner ikke at det brant noget i Sandviken, og der var nok liten bebyggelse. Andre kilder sier at Sandviken blev spart.

 

Det er jo ikke liten uoverensstemmelse mellem Coll og Amtstidendes opgaver. Amtstidende har 18 sjøboder, Coll 33. Angående sagene lyder Amtstidende på at det kun stod 7 igjen. Vauverts og de nordenfor liggende er i alle fall ca. 14, som ikke brente. Men det kan være at Amtstidende ikke bruker den gamle betegnelse, men at sagene som er slått sammen eller har en eier, kun opføres som en.

 

At man i 1854 måtte stå nokså hjelpeløs overfor en brand som denne, hvor man måtte kjempe mot ilden på så mange ste­der, er selvsagt, idet man hadde dårlig brandmateriell. Vannverk fikk man ikke før i 1863.

 

Efter branden blev det i 1855 foretatt regulering på Kle­ven, og det var også naturlig idet dette strøk fra 1856 skulde innlemmes i Skien.

 

Schneider nevner i sin bok Fra det gamle Skien, bind I, at sorenskriver Schwach slapp å opføre igjen huset sitt ved Damnfoss, da det offentlige trengte tomten for regulering.

 

Jordeboken fra Gjemsø inneholder imidlertid i mar­gen en blyantnotis sålydende: »Huset brandt og Tomten er falden tilbage til Grundeieren.» Festene på Gjemsøtomtene var bare på åremål og grunnleie - ikke salg - og lød på festeren personlig eller og med hustru, så Schwach har nok kun fått assu­ransesummen for huset, og han var nok fornøid med det. Men efter den rette linje som markerer Klostergatens vestre side den dag i dag, er det rimelig at byen har sørget for å regulere gaten.

 

Denne brand må ha gitt formannskapet anledning til på ny å ta spørsmålet om tollbodplass op igjen, idet det kgl. tollkam­mer i Skien til 25/4 1855 hadde rekvirert en utvisningsforretning og opmåling ved Bryggevannet over den tomt som i følge Skiens formannskaps beslutning av 14/12 1854 av kommunen var tilbudt staten som tomt til opførelse av tollbod, heter det. Stedet er i forretningen betegnet som liggende sønnenfor rekken av davæ­rende sjøbodtomter og på sydsiden støtende til den av Chr. H. Blom tilmakeskiftede skibsverfttomt, kommunens nye mudderplass.

 

Efter kartet å dømme må det være foregått en regulering for alle tomtene nordenfor sjøbodtomt nr. 25. Hvor mange dette var, angis ikke; det eneste man har som holdepunkt, er at den nordligste angis som nr. 10. Efter dette skulde det være i alt 12 til og med fru Cappelens, som hadde nr. 22. Derimot er det ikke sagt at det lå 12 efter hverandre, idet det var halve og hele boder, som senere vil bli omtalt.

 

Den tilbudte tollbodtomt beskrives og avtegnes som belig­gende på sjøbod nr. 25’s plass, men dog ikke så langt inn mot øst som denne gikk. østsiden av den lå omtrent midt i nr. 25, og (lens utstrekning var 77 fot og skulde gå i flukt med den forlengede vestside av de nordenfor liggende sjøboder. Lengden av tomten øst vest var 97 fot og vinkelrett på østsiden. Med denne lengde kom man et godt stykke ut i Bryggevannet ved den der stående fortøiningspel, mens nr. 25 kun gikk til vannet. Tomtens areal utgjorde 8694 kv. alen. Den her nevnte fortøiningspel er allerede avmerket på før nevnte kart over havnen. Nu er denne fortøiningspel fjernet. Det skjedde da Jernbane­bryggen blev bygget. På kartet av 1680 årene står det: B. Er en Sten, hvorpaa er oprettet Boldværk til at sætte Last paa.«

 

Kommunen må på en eller annen måte ha avfunnet sig med eieren av nr. 25, Paus, siden den har kunnet tilby staten denne tomt. Formentlig har han avstått tomten mot å få assu­ransen utbetalt uten byggeplikt.

 

Situasjonskartet av 1850 utviser at sjøbodene ved Langbryggen da lå like ut til vannet alene med et bollverk uten for, mens kartet av 1855 utviser at det utenfor sjøbodene var avmerket full veibredde som nu; derfor må det være foretatt regulering efter branden. Denne utvidelse av tomten utenfor sjøbodene må være foretatt ved utfylling og peling. Bryggemuren hviler i et hvert fall på peler. I formannskapsmøte 18/6 1857 sees veiinspektør C. C. Eberhardt, far av grosserer S. C. S Eberhardt på Li, å ha fremlagt regnskap over utgiftene ved Langbryggens opførelse. Den er således opført efter branden 1854, likesom sjøbodene.

 

De 5 sjøbodtomter som er avmerket på kartet av 1855 nordenfor den tilbudte tollbodtomt, eiedes sønnenfra - de var rimeligvis ennu ikke bebygget efter branden - nr. 1 fru Cappelens, den blev nok aldri bebygget, det er den før nevnte nr. 22. Nr. 2 Paus og Johnsens, nr. 3 Thomsens, nr. 4 Johan Vauverts og nr. 5 Chr. H. Bloms.

 

Mellem disse to siste var det et åpent rum, der er kalt Tværgaden. Til forståelse av denne tverrgates betydning bemerkes at på baksiden av sjøbodene gikk det inne ved fjellet en gate eller vei fra Mudringen forbi alle sjøbodene. Fjellgaten kaltes den. Ikke alle sjøbodene eiedes av en eier helt fra Langbryggen og inn til gaten ved fjellet. Enkelte av tomtene var delt, så det var en eier som eide den vestligste del ut mot Bryggevannet, mens den annen del mot fjellet eides av en annen. Adkomsten til denne var dels ad Tverrgaten og dels ad gaten ved fjellet for inn- og utbringelse av varer.

 

Da jernbanen la beslag på Fjellgaten bak sjøbodene, hadde Tværgaten ikke lengere nogen interesse, og den leies nu bort av kommunen.

 

Ved forretningen i 1855 lot ordføreren, adjunkt Arenz, og byfogden, C. C. Paus, siste møtte for havnestyret, tilføre at den tomt som var beskrevet ved forretningen, overlates til tollvesenet under forutsetning og betingelse av at den ikke må bebygges nærmere mot sydligste sjøbodtomt (fru Cappelens) enn 40 fot fra denne. Administrator tilføjet at avstanden var 40 fot. Det gikk imidlertid flere år uten bestemmelse fra myndighetene, og redaktør Bagger som i 1852 var blitt eier av Baggergården, sees på ny å ha vært ute.

 

Under 18. juni 1857 innløp det til formannskapet en skrivelse fra amtmannen i Bratsberg med forespørsel om hvorvidt Baggers eiendom kunde ansees hensiktsmessig som tollbygning. Tollboden var den gang som før nevnt i Baggers gård. Behand­ingen av dette brev i formannskapet tok 2 møter. Det var ikke lett å bli enige om besvarelsen, og til slutt havnet saken i representantskapsmøtet. At gården kunde være hensiktsmessig var vel tvilsomt, den lå ikke nær havnen, og noe videre lysten på å få den til tollbod var man ikke. Det blev resultatet av besvarelsen, og myndighetene kan ikke ha reflektert på den. De aksepterte den tomt som var tilbudt i beslutningen fra formannskapet av 14/12-1854, og så var stedet endelig fastslått, og arbeidet på tomten tok sin begynnelse i november 1858. Staten overtok den rambukk som kommunen hadde benyttet til Langbryggen idet der måtte adskillig pelearbeide til før arbeidet på bygningen påbegyntes 5. mai 1859. Samtidig med nedleggelsen av grunnstenen blev det i det nordøstlige hjørne nedlagt et dokument av følgende innhold:

 

»Efterat Kjøbstaden Skien gjennem et langt Tidsrum som Toldstæd havde henhørt under Porsgrunds Toldstæd, blev der ved Kgl. Resl. af 5. April 1843 naadigst befalet oprettet et eget Toldkammer for Kjøbstaden Skien i Bratsberg Amt. Af de i denne Anledning stædfundne Forhandlinger sees, at Kommunebestyrelsen i Skien havde paa Kommunens Vegne vedtaget at overlade den til Opførelsen af Toldkammerets Localer fornødne Grund, men at Underhandlingerne desangaaende havde forhalet Sagens endelige Afgjørelse, saaledes at den projecterede og ap­proberede Toldbodbygning, hvortil de fornødne Midler allerede tidligere var blevne bevilgede, først kunde begynde den 1. No­vember 1858 i Hans Majestæts Kong Oscar den Førstes sidste Regjeringsaar.

 

Det første Udkast til Bygningen er udført af den i Aaret 1857 som Storthingsrnand for Skien afdøde Stadskonduktør Hother Bøttger, men blev senere gjennemgaaet og paany bearbeidet af nuværende Ingeniørmajor Paul Thrane, der efter Bøttgers Afgang af Regjeringens Tolddepartement antagen som Bygningens Arkitekt med Assistence af Bestyreren for Kanalanlægget ved Skien, Ingeniør Tullin Thams.

 

Amtmanden i Bratsberg Amt, Jørgen Christian Aall, var af Tolddepartementet bemyndiget til at approbere forskjelligt i Forbindelse med Bygningsforetagendet staaende Gjenstande.

 

Følgende Embedsmænd og Betjente var ansatte ved Skiens Toldstæd:

 

1 . Toldinspektør Anthon Scheel. 2. Toldkasserer I. M. Theiste. 3. Overtoldbetjent Peder Frellsen. (Tidligere Læge). 4. Undertoldbetjent Holt. 5. Undertoldbetjent Andersen. 6 Undertold­betjent Hagemann. 7. Undertoldbetjent Meyer samt 8. Rorskarl John Pedersen. 9. Rorskarl Sven Andersen. 10 Rorskarl Jørgen  Ditlefsen. 11 Rorskarl Tobias Pedersen.

 

Som Mestere ved Bygningens Opførelse er antagne:

1 Murmester Aanesen. 2. Tømmermester Ole Brynhildsen. 3.      Stenhugger Andersen.

 

Dette Dokument nedlagdes under Bygningens nordøstre Hjørne efter Christie Byrd 1859 den 5. Mai med Bøn om den Høiestes Beskyttelse over det nu paabegyndte Bygningsværk, samt med Haab. om at samme først i den fjærneste Fremtid maa komme til vore Efterkommeres Kundskab.«

 

Det foreligger intet om når tollboden har vært ferdig til innflytning, men antagelig har det vært i 1860 eller 1861. På et billede av Skien under flommen i juni 1860 som man har, rimeligvis tegnet av Petter Fred Feilberg, sees stillasene ennu om tollboden så den var altså ikke helt ferdig da.

 

Sammenligner man forholdene nu med det i 1850 optatte kart, så blir man opmerksom på at tollbodbygningen og bryg­gen ved siden av ligger adskillig utenfor retningen av Lang­bryggen. Det er formannskapets og havnestyrets beslutning om at tomten skulde trekkes ut i Bryggevannet som har bevirket dette, og hvorved tollbygningen har fått den dominerende be­liggenhet som den nu har.

 

Man tør vel anta at det er Hother Bøttger som har æren av arrangementet, om det nu kan være delte meninger om det har vært heldig. Havnefogden vilde visselig helst sett at tollbygningen og bryggen var lagt således at Langbryggen kunde være fortsatt i rett linje helt ut til Jernbanebryggen, så man hadde fått sammenhengende brygge, ikke avbrutt som nu.

 

Sjøbodene anvendtes nok for alle slags varer, men det var en varesort som fremfor andre har hatt særskilt betydning for kjøbmennene. Det var kornvarer, og derfor ser man at praktisk talt alle kjøbmenn i denne tid er betegnet som »havende Krambod og Kornhandel«. Se således Chr. Prams beretning fra 1805.

 

Importen av disse dreide sig i 1750 om ca. 30.000 tønner; men det var også andre som stod i høi kurs, således var malt op i 27.000 tønner og humle i 40.225 pund. Øl må derfor ha været en almindelig drikk, og det kan jo også ha været naturlig. Man hadde ikke meierier, og vilde man få sig melk, var man henvist til å holde ku. Derfor var det almindelig for dem som hadde anledning til det, å leie sig løkker i byens nærhet. I husene som brant i 1886, var det praktisk talt spiltau og høiloft i alle.

 

I 1676 rekvirerte Gyldenløve 100 tønner øl fra Skien og Kragerø til flåten.

 

Importen av kaffe var i 1733 32 pund og sukker 489 pund. Det var således sjeldne varer da, men i 1830 var importen av kaffe 155.000 pund og sukker 114.487 pund. Nu er kaffen blitt drikken.

 

Kornhandelen utover forsvant imidlertid fra kjøpmennene, således at omkring 1880 var det ikke flere kornhandlere i Skien

 

I stedet for kornvarene kom kull og koks efterat sejlskibenes tid var forbi, og disse varer ellers hadde fått en videre utbre­delse. I 1800 var importen bare ca. 1000 pund.

 

Som en merkelighet må jeg efter Schneider, hvorfra jeg har disse oplysninger, nevne at i 1752 er det første gang jordepler som de kaltes, nevnes som importvare til Skiensfjorden, det var 3 tønner. Rektor Coll oplyser at prost Atke i Ullensvang har dyrket poteter i 1857, og tilføjer at kanskje var det tidligere ved Kragerø.

 

Det har i den senere tid været flere som har behandlet potetdyrkningen i Norge; men jeg har ikke sett noen som har kunnet påberope sig så tidlig import av poteter som i følge Schneiders, oplysning. Det står imidlertid igjen å få oplyst hvem der har importert de av Schneider nevnte 3 tønner til Skiensfjorden.

 

Det første dampskib i lokalfart mellem Skiensfjordens byer het Colibri og begynte i 1851 og avløstes i 1852 av Trafik. I 1870 årene fikk man fast ruteforbindelse med Oslo ved Skien og Finn. Tidligere var det leilighetsfart med jakter og fartøier. Således leser man i Correspondenten for 28/11 1865 følgende avertissement: »Skonnerten Forsøget. Pohlmann er ankommet til Christiania og anlægges for Stykgods til Skiensfjorden. Opholdet bliver kort.«

 

Med opførelsen av ordentlige brygger ved Mudringen trakk det lenger ut, det var bare gamle bollverk. I formannskapsmøte 23/10 1858 sees havnekommisjonen å ha meddelt at bollverket var brøstholdig og måtte repareres. Bagger som bodde like i nærheten av bryggene, fikk bemyndigelse til å fornye den søndre del med peleverk.

 

I 1873 hadde kommunen kjøpt en sjøbod i den nordøstre del ved havnen, og i 1876 hadde Skiens Sparebank kjøpt Fos­sums 2 sjøboder med malmplasser som lå like ved Fiskeslepet. Tomtene forærte banken til kommunen til utvidelse av bryggeområdet. Alle disse sjøboder blev revet, og man hadde derved erhvervet hele bryggeområdet fritt fra tollboden til Latinskolen, Skiens Aktiemølle nu.

 

Dessuten hadde kommunen efter branden i 1854 fått 2 av de nordligste sjøbodtomter ved Langbryggen. N. Høyers og Otto Barnholdts, idet de fikk assuransesummen utbetalt uten byggeplikt. Formannskapet besluttet å opføre den revne veier­bod på Otto Barnholdts tomt, hvor den har hatt sin plass inn­til 1937, da formannskapet lot den fjerne.

 

Videre kjøpte kommunen i 1879 Baggergården med løkke og den krambodbygning som grosserer S. C. S. Eberhardt hadde på vestsiden av løkken. Eberhardt var gift med en datter av Bagger; derved var han kommet til denne eiendom. Videre lå der på denne eiendoms sydøstre hjørne et litet hus, opført av slagsten av Bagger for trykning av avisen Correspondenten, som Bagger redigerte. Alle disse huser blev revet og utlagt til Jernbanetorvet m. v.

 

Når man gikk fra Mudringen i eldre tid og til Fiskeslepet, passerte mann Lortebekk, over hvilken det var lagt en bro, og videre gjennem en av Fossums sjøboder. Når jeg nevner dette, er det fordi det i 1840 årene til et formannskapsmøte var opført som forslag bevilgning til istandsettelse av broen over Skibækken på det her omhandlede sted. Det er et navn på bekken som jeg aldri har sett eller hørt før. Det må jo stå i forbin­delse med Skistredet. Den har jo så mange navn den bekken Kverndalsbekken, Libekken. Det er også angitt at bekken muligens tidligere har hett Skida og har gitt byen navn. Adjunkt Jonas Hanssen antar at Skiens eldste byområde har vært en gård, ved navn Skida, og da passer Skibekken og Skistredet.

 

Før vi forlater Mudringen, må vi også medta plassens benyttelse til vintermarkedet i siste uke av februar. Markedet var oprettet i 1781, men allerede ophevet igjen fem år efter, for igjen å bli oprettet i 1835 og bestod til 1888, efterat det var gjort forgjeves forsøk på å få det nedlagt. Således sees presten og medhjelperne i 1864 å ha sendt formannskapet en forestilling om å få markedet ophevet. Formannskapet sendte saken til Handelsforeningen til uttalelse, uten at det vites hvad denne svarte. Efter 1888 har det nok også fra enkelte hold vært gjort forgjeves forsøk på å få det op igjen.

 

Markedets begynnelse og slutning har nok i eldre tider vært markert ved ringing fra kirketårnet, ti i møte 14/2 1846 be­sluttet formannskapet:

 

»Det ansees hensigtsmæssigen, at da Markedets Begyndelse og Slutning næppe er en religiøs Act, at dette tilgjendegives ved Trommeslag istædetfor Klokkeringning, forsaavidt intet Lovbud er derimod«.

 

Mudringen var ikke den gang belemret med varehall eller lignende, således at markedsbodene kunde opføres helt ut mot bryggen; det blev bare levnet en smal passasje så folk kunde komme til og fra dampskibene, da disse begynte fra først i 50 årene.

 

Markedsbodene var opført av lemmer så de var lette å sette op og ta ned. De opsattes i rader. Det var visstnok 4 rader nord- og sydgående og med en kjørevei på østsiden ved parken fra Kongens gate til sjøbodene. Dessuten var det bord og kister. Formannskapet fikk hvert år opgave over hvor mange plasser det var. Det dreide sig om 34. Ut fra dette blev avgiften beregnet og var i 1846 2 spd. 12 skilling, og i 1850 årene ca. 1.1/2 spd. til vakthold.

 

Der var alle slags ting fra sølvtøi til pelsverk, isenkram, blikktøi, manufaktur, kurvarbeider, vogner, sleder, leketøi og så ikke å forglemme honningkaker og sukkertøi, ja endog varm punsch. Det siste var det dog ikke i min tid, da måtte man nøje sig med bisp; men ute i byen kunde man få hvad man måtte ønske sig av sterkere saker i utskjenkningsstedene og utsalgene. Det var ikke tale om å stenge disse steder fordi det var »marken«, tvertom, så det var rikelig anledning til å få en glad markengsgang.

 

Utenfor selve Mudringen på Baggers løkke og den der i nærheten liggende sjøbod var det alle slags forestillinger, cirkus, buktalere, dukketeatre, tombola, panoramaer etc.

 

I panoramaene såes til eksempel scener fra den tysk franske krig og andre aktuelle begivenheter fra den europeiske verden. Og utenfor de respektive lokalers tribuner optrådte livlige ba­jasser, som med hese stemmer animerte folk til å komme innen­for, og så til alt dette lirekassene, så det var et muntert liv. Folk var ikke utskjemt med forlystelser den gang. Det var ikke som nu kinoforestillinger hver dag, og derfor var det ikke så

rart om man benyttet anledningen og tok med det som var. Det var nok morro både for store og små.

 

Til slutning et par ord om formannskapsmedlemmene fra 1840 og 50 årene: Det var adjunkt Hans Severin Arntz, som også var ordfører og stortingsmann i flere perioder. Hans hus lå nu tilsvarende den tomt som grosserer Johs. Christoffersens forretningsgård nu har på Lunde.

 

Dernæst redaktør Herman Bagger, også ordfører og stortingsmann. Han bodde fra 1852 i Baggergården, som han kjøpte efter L. R. Barnholdt, som også var medlem av formannskapet.

 

Videre dr. Johan Schaanning, også ordfører og stortingsmann. Han bodde ved Skistredet, der hvor Varden nu har sin gård.

 

Christoffer Myhre bodde først i en gård som han eide. Den lå der hvor Grand Hotel nu ligger. Senere bodde han i den gård som Skiens Sparebank hadde ved branden i 1886, ved hjør­net av Prinsensgate og søndre side av Liebakken.

 

Fremdeles var blikkenslager J. Kjær medlem i flere år. Han var vaktmester og arrestforsvarer og bodde i Rådhuset, som byen i 1840 årene hadde erhvervet, hvor agent D. Gasmanns gård ved Telemarksgaten nu ligger.

 

Ennvidere kontorist hos sorenskriver Thorstensen, Børre Børresen, som bodde på Kleven og kjøbmann, senere konsul Chr. F. Scheel, svigersønn av Chr. H. Blom. Scheel bodde i egen gård. Den lå ved Kværndalsgaten litt nordenfor Skiens Handels­stands- og Industriforenings tidligere gård.

 

Fremdeles Rasmus Larsen som drev den første spesialfor­retning i isenkram i Skien. Hans gård lå ved Telemarksgaten, tilsvarende Peder Jensens nu. I de senere år kjøbmann G. Gul­brandsen, hvis gård lå tilsvarende Gjerpens Sparebanks gård nu i Skistredet.

 

Byens magistrat, politimester og byfoged Nic. B. Cappelen, fra 1829-1847, bodde i den gård som nu eies av fru Schiøtt ved Lundegaten, og den senere Chr. Corn. Paus, fra 1847-1874, bodde i Baggergården.