KLOSTRET PAA GIMSØ

Gimsø het oprindelig Gymbisey. Gimmr eller gymbr betyder et lam, vel helst et halvvoksent lam, og gymbi er da et sted, hvor man holder en samling av lam. Gymbisey har vel derfor fra først været brukt som et avstængt sauebeite under Bratsberg. Fordi selve øen hørte under Bratsberg og derfor regnedes at ligge i Gjerpen, ikke i Solum, tar jeg Gimsø kloster med her. Det forblev ogsaa ned igjennem tiderne at staa i den inderligste forbindelse med Bratsberg, om det end tilsidst blev saa, at Gimsø blev nr. 1 og Bratsberg nr. 2 av dem. Klostret skal være anlagt som Benediktinernonnekloster av Dag Eilivssøn ved den tid, da de norske korsfarere, som hadde været med kong Sigurd Jorsalfare, var kommet hjem og hadde vakt en iver for Kristi sak, som ogsaa paa denne maate la sig for dagen. Saaledes noget senere hos Sigurd Ullstræng, som anla Nidarholms kloster, og hos Erling Skakke, som anla Halsnø. Dags datter Baugeid, latiniseret Begeda, var klostrets første abbedisse, og i klostret begravedes baade hendes far og hendes bror Gregorius, hvis lik av den grund blev ført hjem, da han var falden ved Foss eller paa Bevjeaaen 7de januar 1161. Klostret blev meget anset og derhos meget rikt ved store gaver. Saaledes er foran alt nævnt, at syslemanden Ivar Ogmundssøn Rova fik sin grav der, og at hans enke, fru Ronnog Smidsdatter, efter hans død blev optat i klostret som proventkone og hviler der, alt ledsaget av store jordegodsgaver. Da biskop Øistein Aslakssøn en halvhundrede aar senere forfattede sin jordebok, eiet klostret paa Gimsø ikke mindre end 266 gaarder og gaardparter. Derav laa 36 i Gjerpen, hvoriblandt dele av Bratsberg og Follaug, 21 i Mælum, anneks til Solum, hvoriblandt dele av Gisholt, Bergan og Hustvet, l5 i Bamble, deriblandt Slaattenes ved Langesund, i Brunlanes, i Berg sogn 25 og i Tanum 28. Klostret søkte vel ved mageskifte at erhverve eiendomme her, fordi de laa saa bekvemt til for det sjøveien. Ellers eiet klostret gaarder langt avsted, saaledes ikke mindre end 9 i Sogn, som ved reformnationen blev tillagt Bergens lutherske biskop, efterat det katolske bispeembedes eiendomme var inddrat av kongen [1] . En vigtig og værdifuld herlighet var særlig Laksefisket paa Ryg i Øiestad. Der var ellers ogsaa et godt, laksefiske i fossen like ved klostret. En stor herlighet av en anden art var øen Jomfruland, som just har faat sit navn av, at ”jomfruerne”, d. e. nonnerne fra Gimsø, var der og hvilte sig ut i den friske sjøluft paa den vakre, flate ø. Øens rette gamle navn var ”Atir”, tat av jordsmonets art paa øen.

Av abbedisserne kjendes endnu navnene paa en del. Foruten Baugeid ogsaa Aasa, Gelaug (Gerlaug?) laitiniseret Genoveva, og Ragnhild, alle i det llde aarh. Deres navne er særlig bevaret ved deres iver i erhvervelse av jordegods til klostret. Abbedisserne bar paa grund av sin styrende og husmoderlige værdighet titlen “frue”. I det 15de aarh. var der igjen en syslemand i Skiens sysle, som i liv og død traadte i den venskabeligste og nøieste forbindelse med klostret, nemlig likeledes foran nævnte Gaute Erikssøn Galtung og hans hustru Margrete Ottesdatter Rømer. Ved den tid het abbedissen antagelig Helga, og noget senere var der igjen en abbedisse, hvis navn endnu kjendes, men alene hendes hellige nonnenavn, ikke hendes oprindelige og rette, nemlig Scolastica [2] . Den sidste abbedisse, hvis navn kjendes, var Margareta Amundsdatter, som 21de april 1514 solgte halve Jonsgaarden i Skien til Gunnar 'I'orsteinssøn, som kjøpte den paa Skiens kirkes vegne for 22 dan­ske mark. Denne fru Margareta var vel ogsaa den sidste i det hele; ti nu var klostrets dage som saadant snart talte, og den graa­dige verdslige magt tok det soin et uimotstaaelig lokkende bytte Vistnok tidligere, end tilfælde var med noget andet nonnekloster, paa grund av “vrang og urettelig undervisning”, forklarer biskop Hans Reff. Nu blev klostret til et verdslig lén, og det var ikke av de smaa. Det blev da snart bortgit sammen med Bratsberg, snart for sig selv. Efterat Kristian den 2den alt hadde gjort et vilkaarlig indgrep, nærmest i nonneklostrene paa Gimsø og i Oslo dem imel­lem, men i virkeligheten til fordel for en verdslig mand, Didrik Villumssøn tolder, forlenet Fredrik den lste 14/2 1529 førtævnte Iver Jenssøn Jernskjæg med Gimsø kloster “mod slig tyngde og afgift til jomfruerne, som der er skik”. Fordi Iver, skjønt han sa, at det var mot hans vilje, hadde støttet Kristian den 2den, da han 1531‑1532 hadde magten i Norge, blev lenet fratat ham i 1532 og git til Hans myntmester, men forøvrig med samme forpligtelse likeoverfor nonnerne. Biskop Magnus i Hamar skriver i et brev fra 1533, at Iver Jenssøn “havde beskjæmmet de fattige nonner i Skien, medens han var der”, og at han hadde et ”skalkerygte”. Hvorvidt myntmesteren var mere reel mot dem, vites ikke, heller ikke, hvorledes hans efterfølger i forleningen fra 11/11 1538, Otto Anderssøn, var i det stykke. Han fjernedes vistnok alt i 1540, men godvillig, idet han istedenfor Gimsø fik Hamar gaard; men høvedsmanden paa Akershus, Peder Hanssøn, som hadde faat ord­net dette for kongen, kunde nu 27/3 1540 skrive til kongen: “ ere alle nonner med deres egen frie vilje uddragne og ere gifte, und­tagen en gammel nonne, som ei vilde gifte sig (og vel heller ikke fik); dog er hun med fri vilje uddragen og er hos sine venner. Eders fyrstelige naade skal med sandhed vide, at de vare hverken nødte eller tvungne til at drage ud, ligesom de have begjæret mit brev paa, at de maatte uddrage.” Samtidig utber Peder sig selv klostret i forlening; men kongen, Kristian den 3dje, var paa denne tid saa optat av sine store forhaabninger orn kobberverkerne oppe i Telemarken, at han, efter bergmester Hans Glasers raad at giøre Gimsø til en hovedstation for bergverksdriften, baade ved at an­lægge en smeltehytte og en mynt der med tilhørende vaaningshuse for bergmændene, ikke vilde høre paa Peder Hanssøn og hans advarsler. 14/8 1540 utnævnte kongen Antonius Bryske til berghauptmand i Norge, med bolig i Gimsø kloster og med ordre til at opføre en smeltehytte der; men saa smeltet det hele bort, da baade klostret og kirken og altsammen brændte ned en vakker dag i 1546 ved uforsiktighet av bergmand Hans Widemanns hustru. Dermed var da for altid Dag Eilivssøns og Baugeids kloster utslettet av jorden. Klostergodset blev igjen lagt under Bratsberg; men bortforlenedes dog endnu nogle ganger ved særskilt forlening, som til Jørgen v. Ansbach 1559, Jørgen Urne 1578 og Geert Rantzau indtil 1588; siden blev det igjen forenet med Bratsberg og tilsidst solgt sammen med dette til privat eiendom [3] .

Fredrik den 3dje var i stor pengenød efter den overilede og ulykkelige krig med Sverige 1657‑1660. Det bevæget ham til at sælge Gimsø kloster, hvis eiendomme dog nu var meget reducerede, med de samme tilliggende, indbringende sagbruk og Bratsberg gaard. Amtmanden Jørgen Bielke, som var bosat paa stedet, blev kjøperen; rnen det var ikke den egentlige grund til handlen just med ham. Bielke hadde tilgode av kongen ikke mindre end 22,000 riksdaler. For denne store sum overlot kongen ham det hele. Dog maatte Bielke forpligte sig til at yte kongen en aarlig avgift av 20,000 skaarne bord. Aaret efter, i 1663, solgte Bielke sag­brukene til Skien for 15,000 riksdaler, og mot at kjøperne skulde svare kongen 17,800 av de 20,000 bord. Bielke beholdt dog 7 av sagene. Av dem laa 2 paa selve klosterøen og 5 paa Eidet, læn­ger inde mot byen; men i 1665 solgte han baade selve klostret og de tilbakeværende sagbruk og derhos Bratsberg, Follaug, Ekornrød og Follestad til statholder Kristofer Gabel, som samme aar igjen solgte det hele til den berømte generaladmiral Kort Adeler for 26,000 riksdaler, og dermed begynder et nyt avsnit i Klostrets og Brats­bergs historie.

Der var i aarene 1565 til 1607, altsaa i hele 42 aar, en prest i Leikanger i Sogn, som het Jens Engelssøn. Sønnerne kom øst­over. Den ene, Engel Jenssøn, kom til Skien, hvor han tilsidst blev lagmand, den anden, Søren (Søfren) Jenssøn, kom til Langesund, hvor han ble forvalter eller bestyrer av kongens saltverk, ”kongelig saltmester”,. Hans hustru het Dortea Nilsdatter og var vel fra disse kanter. Han hadde dog sluttet ved saltverket, og egteparet var flyttet til Brevik, da de 16de december 1622 fik en søn, som de kaldte Kurt eller Kort. Søren Jenssøn var da, eller i alle fald var han i 1629, ogsaa “borger i Skien”, om end “boendis i Brevig”. I sidstnævnte aar fik han ved Eiler Urne kngl. bevilling til at bygge en sag i Solumfossen i Drangedal. Han drev i det hele nu med sagbruk og trælasthandel hélt bort til Sannidal og Kragerø, som nogen aar efter hans død fik kjøbstadsrettigheter i 1666 [4] . Da han var 15 aar, reiste sønnen Kort Søfrenssøn til Hoorn i Nordholland for at lære sjømandskap. Derefter tok han tjeneste ombord paa den hollandske flaate under den berømte ad­miral Tromp og var, 17 aar gammel, med i slaget ved Duyns, hvor Tromp i 1639 slog spanierne. Senere for han nogle aar paa Middelhavet med kaptein Johan Reiersen fra Hoorn og gik med ham i venetiansk tjeneste. Venedig var dengang en mægtig republik, og da Reiersen nogle aar efter døde, overtok Kort hans skib. I 1646 var han paa besøk baade hjemme i Norge og i Holland, hvor han giftet sig med en hollenderinde, som het Engeltje (Ange­lica). Efter et aars forløp vendte han saa tilbake til Venedig, hvor han blev fører av skibet “Store St. Jørgen”. Venedig hadde fra sommeren 1645 ligget i krig med tyrkerne, og i denne krig deltok nu kort med stor tapperhet og dygtighet og vandt et ry, som gjen­lød baade i Holland og i Danmark. Krigen førtes især nede ved Kreta og i Arkipelagus samt oppe ved Dardanellerne. Rygtet har især fæstet sig ved hans kamp med Ibrahim pascha, hvis hoved han avhug med sin venstre haand, efterat hans høire arm var gjort magtesløs ved et hugsaar, som paschaen først gav ham. I det etnografiske museum i Kjøbenhavn opbevares endnu de vaaben, Kort førte med sig tilbake fra Venedig, deriblandt paschaens hestehale og hans sverd. I 1659 blev han utnævnt til ridder av St. Markusordenen, og det venetianske senat tilstod ham en aarlig pension, som skulde utbetales ogsaa til hans arvinger ned til tredje led. I 1661 vendte han tilbake til Holland, hvor han i juli 1662 giftet sig med Anna Pelt, datter til en rik, avdød kjøbmand i Am­sterdam. Hans første hustu var nemlig død fra ham, mens han var i venetiansk tjeneste. Fra den tid, han giftet sig anden gang i Holland, var det vistnok ogsaa han kaldte sig Adeler (Adelaer) og tok en ørn i sit vaabenmerke. Før hadde han kaldt sig Kort Siverssøn, som klang mere hollandsk end Sørenssøn. Man har tænkt, at “Adeler” er en oversættelse av Ørn, og at han paa mød­rene side kan ha hørt til denne familie, som dengang fandtes her paa Skienskanten og noget senere opover Telemarken [5] .

Kong Fredrik den 3dje var meget ivrig for fuldkommengjørel­sen av sin flaate, og gjennem generalløitnanten over den norske hær, Klaus Ahlefeldt, fik Kort Adeler i januar 1663 anmodning om at indtræde i sit fædrelands tjeneste. Kort Adeler gjorde sig kost­bar og fremhævet de glimrende tilbud, han hadde fra Holland; men sidst blev det dog saa, at han i august s. a. indfandt sig i Kjøbenhavn, hvor han da 15/9 1663 blev ansat som admiralitetsraad og admiral med den vældige gage 7,200 riksdaler [6] . I 1665 fik han titel av “generaladmiral”, og aaret efter ophøiedes han i adels­standen. I 12 aar var Adeler derefter knyttet til den danske ma­rine og gjorde, ved siden av riksadmiralen nordmanden Henrik Bielke og den i Kristiania fødte Nils Juel, god fyldest for sig, men til at vise sin dygtighet i krigen og haandhæve sit gamle ry som tapper sjømand, da krigen endelig kom, fik han liten anledning; ti nu kom døden over ham. 13de august 1675 var han gaat om­bord paa flaaten, men kom ikke til at ta del i noget egentlig slag. Han blev syk utover høsten og var syk ombord i flere uker og trodde selv, at hans time snart vilde komme. 17de oktober nød han nadverden ombord, men stred imot sygdommen, saalænge han orket; han haabet endnu at skulle kunne komme fienden under øine. Den 30te oktober lot han flaaten seile op til Dragør, for under den store sykelighet ombord at faa friskt mandskap fra Kjø­benhavn; men det blev daarligere og daarligere med ham, og den 2den november maatte han overgi kommandoen til Nils Juel, hvor­paa han lot sig bringe iland og til sit hjem, efter at ha tat avsked med officerer og mandskap. Han fik al den pleie, som det var mulig at skaffe ham; men den 5te november om morgenen kl. 8 sov han ind, ikke fuldt 53 aar gammel. Tre maaneder efter blev han under store høitideligheter bisat i Holmens kirke, hvorfra hans lik flyttedes ti aar senere til et gravkammer i Frue kirke. Der blev der sat et kostbart monument over ham. Indskriften er paa latin, og der staar, at han hadde været “tyrkerne en skræk, barbarerne en rædsel, Kandia (Kreta) et skjold, venetianerne en mur, hollænderne en hæder, nordmændene en ære, den danske sjømagt en pryd og et mirakel i Norden” [7] .

I 1665 kjøpte han altsaa Gimsø kloster og Bratsberg med alle tilliggelser for 26,000 riksdaler. Samme aar kjøpte han ogsaa Gjerpen provstigods for 6.000 riksdaler, og til sine 8 sagbruk i Skien fik han 14/8 1669 forkjøpsret paa tømmer i Tinn, Grans­herred og Lilleherred. I 1673 fik han patronatsretten til Gjerpen kirke, likesom han i 1671, da danebrogsordenen indstiftedes, sam­men med Griffenfeldt, blev en av de første riddere av denne orden. Men ‑ ‑ ‑ døden kom snart og skilte ham ved alt, uten ved hans kostbare kiste og monumentet i Frue kirke. [8]

I sit første egteskap hadde han en søn “Sigvart” (= Siver), han døde ugift 24/1 1683 paa hjemreise fra Indien. I sit 2det egte­skap hadde han foruten 3 døtre sønnen Fredrik Kristian, født 1668. Fredrik Kristian Adeler blev 10/9 1694 gift med Henriette Margrete Lente, datter av geheimeraad Lente. Samme aar kjøpte han herre­gaarden Dragsholm paa Sjælland, som han gav navnet “Adlersborg”.

I Jørgen Bielkes tid og vel ogsaa noget længer bodde general­fiskal Søren Kristenssøn Smidt tilleie paa Bratsberg; men han døde nok nede i Skien omkring 1669. Hans enke, Margrete Wulfsdatter, blev i 1670 gift anden gang med borgermester i Skien Anders An­derssøn. Smidt var en formuende mand, saa det kan vel ikke ha været saa ilde med bekvemmeligheterne paa Bratsberg dengang, naar han vilde bo der. Ifølge skiftet hadde nemlig Smidt bl. a. jordegods i Telemarken for 3,187 riksdaler, sagbruk og tømmer for 3,444 og en gaard i byen for 247. Den sidste har vel ikke været saa rar. [9]

Efter Kort Adelers død kom paa en eller anden maate ‑ for en tid ‑ Gimsø og Bratsberg under hans 6 aar yngre bror Nils Adeler. [10] Han hadde tidligere drevet som trælasthandler, skibsreder og kjøbmand i Kragerø. Hermed vedblev han fremdeles, for­saavidt som han kjøpte og solgte skoger og jordegods i Telemarken ‑ her navnlig i Skafse, Veum og Vraadal ‑ foruten som før i Bamble og Sannidal. Samme aar, som hans bror døde, var han blit amtmand i Bratsberg, nærmest som viceamtmand eller som konstitueret, 1675‑1690, og derefter i 2 aar, 1691‑1692, som vir­kelig amtmand.

Saa svære eiendomme, som Nils Adeler hadde under haand, nemlig foruten Bratsberg og Gimsø med alle tilliggelser, ogsaa for­skjellige eiendomme i Bamble, Sannidal, Drangedal og Tørdal, i alt til en skyld av 85 huder 2.1/2 skind, og derhos mange skibe og sagbruk, saa viste det sig dog ved hans død i 1694, at hans bo var insolvent, og arvingerne gik, som det heter, “fra arv og gjæld”, i 1699. Ved siden av uheldige spekulationer skyldtes dette for en ikke ringe del de voldsomme, utsugende skatter, hvori de rike lignedes.

Nils Adeler hadde været to gange gift, først med Anna Sletter, datter av borgermester Hans Sletter, med hvem han skal ha hat 12, i alle fald ikke mindre end 9 barn ‑ hun døde i Kragerø i 1672, og anden gang, 1675, med enken Marie Cloumann fra Kjøbenhavn, en kusine av Peder Schumacher eller Griffenfeldt. [11] Nils Adeler opholdt sig vistnok ogsaa noget paa Gimsø, men skrev sig ellers helst “Nils Søfrensen Adeler til Jomfruland”, som han kjøpte i 1667. Jomfruland, der, som før omtalt, engang laa under Gimsø kloster, var længe siden frasolgt dette og hadde nu en tid tilhørt den rike Skiensmand Jon Thomessøn paa Fjæregaard. Derefter hadde det tilhørt statholder Hannibal Sehested, Kristian den 4des svigersøn, som skrapet til sig alt det jordegods i Norge, som var ham mulig, for efter svigerfaderens død at falde i unaade og maatte gaa fra det hele. Adeler hadde kjøpt Jomfruland av den rike assessor i Skien Klaus Andersen. Nils Adeler levde sine sidste aar i Kragerø, hvor han døde 3dje juli 1694 og ligger begraven. Kragerø er ham vistnok megen tak skyldig; ti det var antagelig gjennem hans forbindelser i Kjøbenhavn og ved statholder Gylden­løves venskap for ham, at Kragerø fik sine byprivilegier ved konge­brev av 16/1 1666, hvorav vel ogsaa Adeler som forretningsmand paa stedet hadde sin personlige fordel, likesom han samme aar blev utnævtit til “overraadmand” i den nye by. Men med hans økonomiske stilling var det, som sagt, daarlig ved hans død. Det er rørende at læse, hvad hans enke Maria Cloumann, der efter hans død tok bolig i Skien hos sin datter, skriver i et andragende til Skiens magistrat. Hun hadde været en rik mands datter, Kjøbmand Nikolai Cloumann i Kjøbenhavn. Dernæst hadde hun ogsaa været gift med en rik mand, likeledes i Kongens Kjøbenhavn, Henrik Mathiesen, død 1668, og saa endelig med den storrike amtmand og kancelliraad Adeler. Hun skriver 24/10 1702 til magistraten om sin mislige økonomiske stilling, i anledning hendes urimelige skatteligning: “Den velædle og velvise magistrat ville for den høie øvrighed udi det Kngl. rentekammer behage tilligemed mig, høist bedrøvede, fattige enke, at testere det, den vel vitterligt og altfor meget kjendt (er), min slette vilkaar, som jeg efter min salig mands død er sat udi, at om jeg ei havt mine børn her paa steden, der forundt(e) mig huseværelser [12] , da ikke vidst mig nogen raad eller redning til min videre ophold, eftersom man efter og formedelst den ilde medfart (med) min sal. mands bo maatte gaa fra arv og gjæld, saa jeg fast ikke fik saa meget med mig, som jeg til nogen hjælp kunde helde mit hoved til, og fordi (det er mig) umulig udi skat, at (jeg) kan svare efter den rang, min mand været udi [13] ; ti nu er jeg i en altfor ringe, fattig enkestand og i denne min høie alder maa nyde brødet med mine børn, o. s. v. Omkring 1705 opholdt hun sig i nedre Telemarken en tid, men flyttet senere igjen tilbake til Skien, hvor hun døde i 1718, 85 aar gammel.

Henrik Adeler var en søn av Nils Adeler i hans første egteskap. Han var født i 1660 og blev i en alder av 32 aar amtmand i Bratsberg efter sin far, som vek pladsen for ham i 1692. I 1684 var han blit sekretær i kancelliet og i 1691 assessor i hof‑ og stadsretteni i Kjøbenhavn. Efter at ha været amtmand i Bratsberg i 18 aar, til l710, forflyttedes han som stiftamtmand til Kristians­sand, hvor han var 1711‑1718, da han døde paa søndre Brække den 8de februar 1718 under et besøk i Skien eller til sine eiendomme ved Skien. 1704‑1711 var han ogsaa medlem av “Slots­loven”, og bar titel først av justisraad, senere av etatsraad. Hans skatteprotokol fra 1703 eksisterer endnu og opbevares nu paa museet. [14]

I 1686 var Henrik Adeler blit gift med en datter av borger­mesteren i Kjøbenhavn, Drude Hansdatter Bladt. Efter hendes død blev han anden gang gift med en dansk enke, Margrete Hans­datter Struch, der tidligere hadde været gift med sogneprest til Marslev paa Fyen, Hans Jensen Bornemann (død 1690).

Henrik Adeler synes ikke at ha været nogen rigtig grei mand at ha at gjøre med [15] . I 1712 laa han ogsaa i proces med sine to forpagtere paa Bratsberg, vistnok væsentlig paa grund av mislig vedlikehold av husene. Det gir i alle fald os leilighet til igjen at faa et indblik i, hvorledes det i denne henseende saa ut paa Brats­berg paa den tid.

Den 23de april 1712 sattes retten paa Bratsberg gaard til avholdelse av synsforretning [16] . Ifølge denne var der i vaaningshuset, i den vestre understue “et døgtig gulv, trende karmer med vindøier, alle vel forset, undtagen nogle ruder brustne, en jernkakelovn med 4 jernfødder under, sprukken paa begge sideplader, skab med dør, tvende døre i stuen, den ene til kjøkkenet med hængsler og klinke, den anden ud til svalen, med hængsler, klinke og laas. Ved samme stue er kjøkken, deri skorsten op igjennem huset, hvilke vaaninger Aslak Nilsen (den ene av forpagterne) bebor. I den østre under­stue, som Ingebret Knudsen (den anden forpagter) bebor, fandtes døren dertil laasfærdig, gulvet døgtig samt den anden dør indad til kjøkkenet med klinke. Tvende karmer med 6 vindøier, hvorav den ene vindøi ud til gaarden ganske borte og 20 ruder ude (!), som vil koste 2.1/2 rigsdaler. I den anden karm vindøier var 8 ruder borte, som vil koste 16 sk. I samme stue staar en gammel, forfalden og paa de tvende sideplader meget brøstfældig kakelovn. Ovenpaa til de vestre værelser en storstue, derudi væggerne med loftet og dørene anstrøgne. Samme stue dørlaas for, 3 karmer ­vindøier, et lidet brunt skab med rum i og laasfærdig, gulvet fat­tedes ikke heller noget. Næst derved var et malet kammer. Deri var en karm med 3de døgtige vindøier i, hylder eller hjelder og gulvet døgtig samt døren laasfærdig. Begge disse værelser bruger Aslak Nilsen. Derimod haver Ingebret faaet avdeling i den østre stue ovenpaa til 4de kammer, derudi findes 11 vindøier, hvorudi er 3 ruder udi, som vil koste 6 sk. Gulvet udi allesammen var døgtig. I svalen til disse overværelser staar en karm med 3de vindøier udi, 9 ruder ude, som vil koste 18 sk. Svaldøren til ind­gangen til underværelserne, saavelsom bislaget, med gulv, trapper, tag og render vel forsynet. I lige maade og den under den vestre husvaaning murede kjelder med døren og jernlaage uskadt.

Ovenfor avbildede gaard blev nedrevet i 1870 aarene; naar den var opført, vites ikke.

Stolpeboden fandtes som i den forrige beskrivelse, i lige maade og det gamle bryggerhus og drengestuen, undtagen at den ene laas er fratagen. Den østre lade, som Ingebret bruger, som i forrige (beskrivelse); men paa taget fattes her og der spaan til forbedring at indsætte, at koste i alt 5 mark 12 sk.“ o. s. v. Saa fulgte en vidløftig procedure med prokuratorer og andet tilbehør.

Fredrik Adeler, en sønnesøn av admiralen, blev stiftamtmand i Kristianssand i 1751 og døde der i 1766. Hans far, som fra 1717 hadde været befalingsmand paa Sjælland, døde efter lang tids svakelighet i 1729. Hans enke Anne Beate Rosenkrantz hadde i sin ungdoin været hofdame hos Fredrik den 4des anden dronning, Anne Sofie (Reventlow). Hun døde hos sin søn paa Gimsø og blev indsat i likkapellet ved den av ham byggede nye kirke i Solum. En datter av hende var gift med den høit ansete general v. Wakenitz (født 1726, død 1808 i Kristiania).

Fredrik Georg Adeler. Han var født i Danmark 25/8 1736, men blev i sit 28nde aar amtmand i Bratsberg. Efter at ha været amtmand her i 7 aar, 1764‑1771, blev han mot sin vilje forflyttet til Lister og Mandals amtmandsembede, som han indehadde 1771-1773, men var saa 1773‑1781 igjen amtmand i Bratsberg. Derefter var han stiftsamtmand i Kristianssand, som sin far, men nedla dette embede i 1787 efter forskjellige ubehageligheter i anledning Kristian Lofthusaffæren, fik 100 riksdaler i pension og flyttet hjem til Gimsø, hvor han senere bodde som privatmand og hadde nok at vareta.

Paa Kristian den 7des fødselsdag 29de januar 1777 stiftet han under et stort gilde paa Gimsø det saakaldte "opmuntringsselskab" for landmænd i amtet. Selskapet holdt ogsaa senere sine aarlige møter hos ham, hvorunder præmier og medaljer utdeltes til de dygtigste jordbrukere. Selv var Adeler en fremragende jordbruker hadde i 1776 faat den mellemste av de 3 præmier paa 150-100‑50 riksdaler, som det danske riksstyre hadde utsat til aarlig utdeling i Norge. Det oplystes i den anledning, at han hadde dyrket op av nyt 50 tønder land, gravet 5,000 alen hovedgrøfter 12,000 sidegrøfter samt tillagt klostret 7 og Bratsberg hele 24 nye husmandspladser. Selskapet avløstes 30/7 1830 av det nuværende "landhusholdningsselskap" for amtet.

Efter Skiens store brand i 1777 i den værste aarstid, november maaned, underholdt Adeler hele vinteren over 70 mennesker og gav derhos husly til saa mange, som der var plads for i hans rummelige huse. [17]

Da kronprins Fredrik (den senere Fredrik den 6te) i 1788 besøkte Skien hvor han bodde i Bärnholdts gaard retfor broerne (brændt i 1886), avla han ogsaa kammerherre Adeler et besøk paa Gimsø. Dette gjorde Adeler meget væsen av og lot til minde derom reise en stor støtte i haven paa Gimsø. Den er nu opstillet i museumshaven paa Brække og erstattet paa Gimsø med en efterligning i granit. Da støtten er av en art bløt marmor, er stenen adskillig forvitret og inskriptionerne utvisket, men dog endnu læselige.

Det paa støtten anbragte høitravende vers er ganske karakteristisk og skal gjengives her:

Høytidelige sted, i dine dunkle skygger
skal Fredriks gyldne navn opflamme Nordmands aand,
mens dette minde, som erkjendtlighed ham bygger,
usvækket, evig staar og trodser tidens tand.
Her stod han smilende og vinked saligheder
fra himmelens og fra sin faders trone frem.
Ja, Nordmænd, knæler her for ham, som elskede eder,
som skabde overflod i Nordens kolde hjem.

Det synes underlig, især naar man tænker paa den tullete far i Danmark og den meget uanselige kronprins, at slikt kunde bydes og mottages, uten at føles som den groveste harcellas. Men saa var tiden. En Skiensdame har forfattet verset.

Adeler pleiet senhøstes at foreta en aarlig inspektionsreise til sine gaarder, navnlig i Gjerpen. Det gjorde han ogsaa i 1810, i sit 75de aar. Han besøkte da ogsaa Sem ved Børsesjøs øvre ende. Gaardens 3 bruk hadde likesiden 1723 tilhørt den Adelerske familie. Forpagteren, proprietær Peder Haraldsen, vilde holde et mindre selskap i den anledning og hadde indbudt prokurator Brangstrup, som bodde paa Grini, like i nærheten, og provst Blom paa Gjerpen, som ogsaa kunde siges at bo i nabolaget, Adeler hadde med sig sin son Anton Beatus, godsforvalteren Dahl, en bror av Dahl, som var gartner paa klostret, og to til, i alt 6 personer, som alle kjørte sammen i en tung karet med 4 hester for. Der blev traktert sterkt til aftens med medisterpølse og anden «rørig mat». Kammerherren som var en storæter og en meget svær og korpulent mand, tok dygtig til sig av retterne. Særlig den aften lot han sig maten smake, da han ikke hadde spist stort før om dagen; han kom nok nærmest. fra Bratsberg. Aftenen var mørk, en første novemberaften, og veien yderst slet. Haraldsen bad derfor selskapet slaa sig til hos ham om natten; men kammerherren vilde endelig hjem. Da de hadde lykter paa vognen mente han, at det ikke var nogen fare. Brangstrup og Blom, som gik hjem tilfots, blev lyst bortover av en gut. Da veien var svært sølet, førte han dem ind paa jordet, hvor der var nogenlunde tørt. Adelers kusk som trodde de gik veien, styret hestene efter guttens lykt, og den store, tunge karet med alle disse mennesker i væltet overende i grøften. Ingen av de andre kom dog videre til skade; men da kammerherren blev drat frem av vognen, var han bevisstløs og ogsaa næsten livløs at se til. De vendte da tilbake med ham til Sem, og der sendtes øieblikkelig bud ned til Skien for at hente lægen, landfysikus i Bratsberg, Sørenssen, den senere professor. Da han kom tilstede, erklæret han, at døden alt var indtraadt, dog, mente han, ikke egentlig som følge av noget sterkt støt ved væltingen, men snarere paa grund av kammerherrens overfyldte mave [18] .

Han blev bisat i familiebegravelsen ved Solum kirke, hvor hans kiste senere var at se. Folkesnakket sa, at han laa der med en pølse i halsen, hvorav han var blit kvalt [19] . Han laa der med sin mor og sin anden hustru. Han hadde selv bygget Solums kirke i 1766 og indrettet begravelsen. Kirken blev i 1854 av den daværende eier av Gimsø, enkefru Cappelen, skjænket Solums kommune, og der blev da, i likhet med hvad der litt senere blev gjort med den Börtingske begravelse i Gjerpen kirke, indrettet et barneværelse av gravkapellet. De døde, som hadde endt livet og gjort sin sidste kirkereise, vek pladsen for dem, som skulde begynde paa det og gjorde sin første kirkereise. Kisteplaterne av Adelers og hans mors kister opbevares nu i kirkemuseet paa Brække. Paa kammerherrens er hans titulatur angit saaledes: ”Den Høyvelbaarne Her Friederich Georg Adeler, stiftsbefalingsmand, Kammerherre Ridder af Danebrogen, Stor Kors og Herre til Giemsø Kloster, Medlem of Wiidenskabernes Selskab i Trondheim.”

Adeler hadde git et legat til længere skoleundervisning for barn fra hans gaarder Bratsberg og Follaug. Ved Skiens byutvidelse i 1854, hvormed var forbundet Bratsbergklevens utskillelse og henlæggelse til byen, blev legatkapitalen delt mellem Skien og Gjerpen. Gjerpen har nu i flere aar opsparet renterne av sin del for med tiden at nyttiggjøre dem paa en heldigere maate, end før kunde ske.

Kammerherre Adeler var først gift med Juliane Cicignon, fra hvem han blev skilt i 1785. Senere giftet han sig igjen med enken efter kammerjunker Jakob Løvenskiold, Karoline Schubert, der døde i 1798, 12 aar før sin mand. Jeg kjender ikke til, hvem der mest hadde skylden for skilsmissen fra den første hustru, men har ondt for at tro, at det var Adeler. Navnet Cicignon var dengang et kjendt navn; ti der har været 3 generaler i Norge, far, søn og sønnesøn, av dette navn. Familien var av hollandsk adel. Den første av generalerne, bedstefaren, døde 1696, den sidste 1766 som stiftsbefalingsmand i Bergen. 12/1 1746 fik han følgende vidnesbyrd i sin chefs «konduiteliste»: «Obrist Lieutenant: Ulrich, Friederich Cicignon. Middelmaadig statur, dog av smuk exterieur (ydre). Aldeles ikke til laster hengiven, men til det, som rosværdigt og dydigt være kand. Er af en meget hurtig og god begreb, applicerer sig med ald optænkelig flid paa tjenesten, hvorfore hand og kand vente fuldkommen fremgang og progress.» Fru Adeler maa antagelig ha været hans datter; ti familien utdøde alt i 1815; men man skulde ikke ha trodd, at hun da kunde været saa slem, skjønt hun paa ingen maate har saa tiltalende et ansigt som hendes mands. [20] .

Fru Juliane Adeler,
født Cicignon

Anton Beatus Adeler, der vistnok er opkaldt efter bedstemoderen Anne Beate, var kammerherre Adelers søn i hans første egteskap og født 1767. Da han var litet begavet, i alle fald litet praktisk begavet og litet for sig, hadde hans far bestemt, at hans mange vanskelige eiendommer efter hans død skulde overtages av brodersønnen baron Fredrik Adeler til Adelersborg i Danmark. Han var i 1802 blit stiftamtmand i Trondhjem, men allerede i 1804 igjen forflyttet til Danmark. Han enedes med sin fætter om, at denne skulde overlate ham alt mot en aarlig livrente paa 1600 riksdaler. Efter Fredrik Adelers død i 1816 sluttedes der en ny overenskomst med hans bror, baron Kristian Adeler. Ifølge denne skulde Anton Adeler ha 1,000 spd. i aarlig livrente og, som før, fri bolig i fløien av Gimsø gaard. Men ved denne tid forlovet Anton Adeler sig, vel 50 aar gammel, med den dygtige Mogensine Bentzen, datter av borgermester justisraad Bentzen i Skien. Hun var ikke længe før blit enke efter skibskaptein Andreas Hall (død 1816). Hun hadde kastet det stygge navn «Mogensine» og kaldte sig nu paa god norsk «Signe» Hall. Mdm. Hall bragte sin nye mand flere barn i medgift, og da der endnu ikke var kommet nogen ordentlig høiere skole i Skien ‑ den kom forøvrig ikke mange aar efter ‑, fik hun sin mand til i 1821 at forlate Gimsø og flytte til Oslo for at skaffe barnene god skoleundervisning. Her i Oslo kom «kammerjunker» Anton Beatus Adeler til i 1843 at ende sit liv paa samme maate som sin far i 1810, nemlig ved at vælte med sin vogn, men ellers vistnok ikke av samme grund. Han var en god og venlig mand, glad i læsning og bøker, hvorav han hadde samlet sig en hel mængde. Han var da 76 aar gammel. Den ferme enke giftet sig for tredje gang og døde først i 1856, 75 aar gammel, var altsaa født omkring 1780.

Gimsø kloster var forøvrig alt længe før, i 1823, av geheimeraad­inde Adeler solgt til Eidsvoldsmanden ‑ grosserer Didrik Cappelen                 paa Mæla, som alt i 1801 hadde avkjøpt F. G. Adeler en del av klostrets skoger og sagbruk. Didrik Cappelen var Skiens rikeste mand. [21] Han gav for Gimsø og Bratsberg tilsammen 26,400 danske sølvspecier og 6000 specier i norske papirpenger. Ved hans død i 1828 skiltes endelig for altid Bratsberg og Gimsø. Gimsø fik sønnen Hans, og svigersønnen Christopher Hansen Blom fik Bratsberg.

Hans Cappelen døde i 1846 (født i 1803), efter i 1832 at ha latt gaarden pragtfuldt ombygge, saa den helt ut svarte til navn av herregaard. Enken styrte det hele med stor dygtighet efter sin mands død; men da hun blev vel gammel til længer at fortsætte dermed, overtoges de store eiendommer av den ældste søn Didrik, i sin tid baade ordfører og stortingsmand. Forskjellige uheld støtte nu til. Gaarden nedbrændte 18de november 1885, de store skoger paa Tinn maatte sælges til staten i 1894, og i 1897 solgtes selve Gimsø til et aktieselskap, der aaret efter igjen solgte det til et andet. Hensigten var nu at utnytte det hele til fabrikanlæg og industri. Og saa blev det. C. W. Schnitler skriver med rette i «Norske haver i gammel og ny tid» i den anledning om Gimsø: «Fabriklivet har nu næsten opslukt den engang fredlyste ø, hvor Gimsø rike og ansete kloster blev grundet ca. 1110. Bare navnet er igjen.» Han minder om fortidens herlige haver paa den, særlig i F. G. Adelers dage, da de omfattet ikke mindre end 50 maal. De nye eiere ryddet og ryddet, grov og grov. Hovedskaller og dødningeben kom derunder frem i dagslyset, og aviserne hadde inserater med mere eller mindre spændende formodninger, om ikke Gregorius Dagssøns og nonnernes jordiske, levninger kunde være deriblandt. En tobaksfabrik var det som først reiste sig paa klostrets indviede grund. De mange fabrikpiper stikker høit tilveirs, langt høiere end det gamle kloster‑kirketaarn hadde gjort og seder ut sine tykke gulgraa røkskyer. De dundrende fosser med vandfald, som skummer i hvitt og gult, er tæmmet og lagt i banal av den moderne storindustri.

Vi vender os til selve Bratsberg igjen.

Christopher Hansen Blom,
fotografi av Fr. Klem

Den nye eier av Bratsberg. Christopher Hansen Blom, var søn av Hans Christophersen Blom paa Lagmandsgaarden, av den gamle, forretningsdygtige slegt, der stammer fra Laardal i Telemarken [22] .

Christopher Hansen Blom var født i Skien 2/2 1800 og nedsatte sig, 23 aar gammel, som kjøbmand i byen, men drev ved siden av butikhandlen baade en tobaksfabrik og et honningkakebakeri. Ved svigerfaderens død i 1828 arvet han foruten Bratsberg og andre jordeiendommer ogsaa flere sagbruk og begyndte nu tillike at drive trælasthandel, skibsrederi og skibsbyggeri. Han blev derved for sin tid Skiens rikeste mand. I 1854 hadde han under Skiens store brand det uheld, at ogsaa et næsten fuldfærdig skib, der tilhørte ham, blev ildens rov.

Før han fik Bratsberg, hadde han kjøpt Frogner, som støter til Bratsberg fra nordsiden. Her opførte han først en enetages gaard i aarene 1825‑1830 og plantet med egen haand den lange allé av pyramidepopler, som fra hovedveien fører ned til gaarden og nu er en pryd for det hele landskap. 1 1840 paabygget han gaarden en andenetage og gav den i det hele det herregaardsmæssige præg, som den nu har. Han utvidet ogsaa jordeiendommen ved store tilkjøp, saa Frogner [23] ogsaa i den henseende blev en storgaard, der i sin utvikling hadde gaat i en motsat retning av de andre: at utvides og ikke formindskes i tidens løp; men det var kun noget midlertidig. Efterat Bloms svigersønn amtslæge Andreas Backer var avgaat ved døden i 1913, undergik ogsaa denne vakre storgaard den almindelige skjæbne. Den blev indkjøpt av Gjerpens kommune for 90,000 kroner og utparcellert i en mængde smaabruk og hustomter, mens hovedbygningen og haven, med en del av den bedste jord, skal beholdes og indrettes til en landbruksskole for smaabrukere; en anvendelse av det resterende, hvortil statsminister Gunnar Knudsen har skjænket en stor sum. Paa Frogner opholdt Blom sig om sommeren, men om vinteren bodde han mest i sin store gaard i byen, hvor han hadde sit kontor. Han var bankadministrator i Skiens avdeling av Norges bank, likefra dens oprettelse i 1835, og ridder av St. Olavsorden «for alménnyttig virksomhet». Til oprettelse av en arbeidsskole for gutter i Skien gav han 12,000 kroner, likesom han skjænket byen en ny kirkegaard, den vakre «Gravlund» paa Li, hvor han ogsaa selv ligger begraven. Han døde paa Frogner den 10de april 1879, i sit 80de aar. Blom var, som sin farbroder provst Fredrik Blom paa Gjerpen, en høi, mager mand, av et livlig og elskværdig gemyt. Han var meget glad i musik og gjorde ogsaa meget for at fremme det musikalske liv i Skien.

Frogneralléen

Bloms bo kom paa 850,000 kroner. Han var første gang gift med Marie Elisabet Cappelen, født i Skien 28/10 1796 og død sammesteds 27/8 1834. Anden gang blev han gift med Lovise Karoline Lund, datter av dansk justisraad Kristian Fredrik Lund, født 15/1 1814 i Danmark, død paa Frogner, vel et aar efter sin mand, 10/5 1880. Blom hadde mange døtre, men kun en eneste søn :

Didrik Cappelen Blom, til hvem han i sekstiaarene overlot Bratsberg. Didrik Blom var søn av Chr. H. Bloms første hustru Marie Elisabet Cappelen og opkaldt efter bedstefaderen paa morssiden. Han var født paa Frogner 23/7 1834 ‑ hans mor døde 5 uker efter hans fødsel ‑ og døde paa Bratsberg 13de april 1894. I sin tidlige ungdom blev han sendt over til Skotland for at utdannes til landmand, hvortil hans lyst stod, og han blev ogsaa en dygtig og interessert jordbruker [24] . Ved siden av sit jordbruk drev han flere kalkovner, likesom han hadde en hel del grundavgifter av det fra Bratsberg i 1851 fraskilte Bratsbergkleven. Han bodde først paa det «gamle Bratsberg» [25] , men flyttet siden husene noget længer sydover, først de store uthuse, som opførtes i 1863, og senere i 1880 den nye hovedbygning, der opførtes efter tegning av hans svoger ingeniør Johan Christie paa Lagmandsgaarden [26] .

Didrik Blom
Fotografi av Fr. Klem
Didrik Blom blev 10/3 1864 gift med Anna Helene Blom, en datter av skibskaptein Kristian Blom paa Falkum. Den ældste av sønnerne Christopher Blom, født paa Bratsberg 7/3 1870, cand.jur. 1895 og sakfører i Skien fra 1896, overtok visstnok gaarden efter faderens død, men interesserte sig ikke for jordbruk. Han utparcellerte da efterhaand fuldstændig hele den store jordeiendom og rev ned og solgte dens store uthusbygninger. Alene hovedbygningen og haven var igjen urørte, og dem solgte han da endelig ogsaa i 1904 til:

amtmand Viggo Ullmann. Da Ullmann nogle aar senere blev syk og hadde maattet opgi baade embede og hus, blev Bratsberg amt, fordi amtsformandskapet, for at skaffe amtmanden en passende bolig, ved hans kjøp av gaarden hadde stillet amtet som garant for laanet dertil av det Stistrupske legats midler, nødt til at indfri laanet og selv overta gaarden, da Ullmanns efterlatte ikke saa sig istand dertil eller hadde lyst til at bo der længer [27] . Mens gaarden saaledes stod tom og forlatt, brændte den ved en kvindes uagtsomhet fuldstændig ned en søndagsmorgen 9de juli 1911. Forsaavidt gik det med Bratsberg i 1911, som det hadde gaat med Gimsø i 1546. Saa stod den øde brandtomt, grundmurene og den store havetrap av sten i flere aar ganske overlatt til sig selv, med de svedne, svartbrændte vægger av det tidligere stabbur, hvor Ullmann hadde henbragt en del av amtsarkivet, som ogsaa var strøket med. Havegjerdet laa nede. Inde i haven vokste det vildt. Det hele kunde minde om, hvordan det saa ut paa Bratsberg efter kong Øisteins besøk der i Gregorius Dagssøns tid. I 1914 solgtes endelig ruinerne til en borgerlig mand, uten noget tap for amtskassen, og en ganske pen bygning har reist sig igjen paa den gamle tomt og gjerdet om haven er igjen rettet op, men Bratsbergs saga er for altid ute.

1850‑1851 bodde digteren, sorenskriver i nedre Telemarken Konrad Nikolai Schwach et aars tid paa Bratsberg, mens eieren av gaarden Chr. H. Blom bodde paa Frogner. Et minde herom er hans digt i «Correspondenten» no. 92 for 1850: «Fyrren paa Bratsberg». Det er pompøst, men poesiløst som det meste av Schwachs poesier. Bedre er det, han synger om klostret, naar han i et digt derom siger, med tanken paa Kristian den 3dje og hans bergverksanlæg:

Der vilde han, hvor, medens salmer løde
og virakskyer steg i duftrig flugt,
fra Golmsberg smelte kobberet det røde
og fylde luften op med svovellugt.
Det skedde ei. Som frelsermand i nøden
kom ilden til det nok alt skjændte gods;
den rensed tomten gjennem kraftig gløden
og bod vanhelligt kongemagtsprog tross [28] .

Hvad vilde Gregorius sige, om han kunde komme tilbake og se sin gamle ættegaard? Kanske han, naar han fik tænkt sig vel om og set sig vel om, ikke vilde synes, at det var gaat saa ilde endda. Hans fordums gaard dyrkes flittig overalt utover de vide marker og skaffer mat til mange munde. Det hadde vel græmmet ham mer, om han var kommen op før og hadde set det daarlige stel paa Bratsberg under de danske fogders og lénsmænds vanstyre.

Det gamle
gjenfundne røkelseskar
fra
kapellet

Var han saa gaat ned paa Kapitelberget, ned paa høiden ved kapelruinen, og staat og set utover: Ak, hans kapel! Dets klokker ringet ikke længer ut over fjeld og dal og intet andet var der istedet, dets prest sang ingen messe længer hverken til ottesang eller vesper, og røkelseskarret blev ikke svunget længer; alt ifra hans dage var ruin! Men saa han saa længer utover i nord og syd, i vest og øst, da vilde han set, hvor landet var blit rikt og fagert og byen fuld av store gaarder og elven av store skibe, hvis make has aldrig hadde set, og høie kirketaarn saa han, baade nede i Skiduni og nord á Gerpini, og dype, sterke klokketoner runget derifra og kaldte menigheterne til større Herrens huse. Da vilde Gregorius tilsidst maatte ha glædet sig meget.

Og søster Baugeid paa den anden side av elven, hvad vilde hun sige, naar hun saa ind i de mange rare bygninger, de hadde sat op baade rundt omkring og like over hendes kloster, ja over baade hendes og hendes fars og hendes brors og alle søstrenes og alle de fromme mænds og kvinders grave, som hadde søkt hvile der nær Gud? Hvad vilde hun sige? Hun vilde intet forstaa av dette; men hun vilde sige: ”Vi har hat vor tid, og vi har gjort vor gjerning.” Og saa vilde hun, lys og let, flyve langt bort derifra paa duens vinger, mens hendes bror Gregorius vilde vende tilbake til sin milde og gode, fra al legemets skrøpelighet utløste herre og konge, og til deres glade gjestebud, hvortil ingen ødelæggelse og ingen fiende nogensinde naar frem.



[1] Se Chr. Lange, De norske klostres historie i middelalderen, s. 456 fl. Hans Reynolds i 1917 utgivne lille bok ”Gimsøy Kloster ved Skien” indeholder meget godt stof om just ikke meget nyt; men forfatteren synes ikke at ha magtet at ordne det, likesom der ogsaa er medtat adskillig, som er noksaa uvedkommende.

[2] I 1413 gav Helga fru Ingeborg Erlingsdatter kvittering for hendes bestyrelse av 9 gaarder i “Nordlandene” (d. e. i Sogn), og i 1447 indgik Scolastica en for­ening med nonnerne i Oslo om gjensidige sjælemesser.

[3] Se Lange, s. 460 fl.

[4] Se Krog Steffens’s jubilæumsbok om Kragerø. Ifølge Finne Grønn var Søren Jenssøn byfoged i Skien 1613‑1614 og derefter 1614 til omkring 1620 saltverks­forvalter. Han døde i Brevik 1649.

[5] Se min ”Øvre Telemarkens historie i det 17de aarh.,”, s. 208 fl.

[6] Efter sin tilbakekomst til Danmark besøkte Kort Adeler ogsaa sit fædreland i 1664, efter 18 aars forløp; han hadde, som før nævnt, sidst været hjemme i 1646. Nu var hans far død, men hans mor levet endnu.

[7] Se Øverland, III. Norgeshistorie V, I, s. 263 fl.

[8] Om Kort Adelers storartede begravelse se Løvenskiold, Gjerpen provstigods, s. 27 fl.

[9] Finne Grønn, Pers. hist. Tidsskrift, Skifter i Skien.

[10] Nogle mener, han var et par aar ældre end Kort og født i 1620; men paa hans gravmæle staar, at han var født i 1628.

[11] Det er en feil, som jeg har optat fra Krog Steffens, at Anna Sletter, tidligere hadde været gift med tolder Nils Piilgaard i Langesund. Se Gjerpen I, s. 187. Det var hendes datter Anna. født 18/2 1661, død 17/2 1729, som blev gift med Piil­gaard (rettet efter Thomle).

[12] En steddatter av hende, Margrete Adeler, var blit gift men sognepresten i Skien Hannibal Jessen; men hun bodde vel nærmest hos sin egen datter, Mechtele Mathiesen. Med Adeler hadde hun forresten hat en søn.

[13] I 1677 hadde Adeler betalt skat for en husstand paa 30 personer!

[14] En ældre bror av ham, Nils Adelers ældste søn, Søren, var ogsaa kommen godt frem og var alt utnævnt til lagmand i Tønsberg, da en ulykkelig leiermaals­sak med stedsøsteren Vendele Mathiesen i 1688 førte til hans avsættelse og landsforvisning (Thomle).

[15] Se Gjerpen I, s. 188

[16] Synsforretningen findes i sin helhet indført i Bamble sorenskriveris justisprotokol for dette aar.

[17] Se mere om ham, i Gjerpen I. s. 193 fl., hvor ogsaa hans billede findes, foruten et billede av det gamle Gimsø.

[18] Se mer herom hos Schneider, ”Fra det gamle Skien”, s. 252 fl.

[19] Fra mine guttedage ved Skiens skole og fra mine besøk paa Solum prestegaard hos provst B. Wettergreen erindrer jeg, at det oftere blev sagt, at vi kunde krype ind i likkjelderen gjennem en aapning i muren, og at naar vi løftet laaket av kammerherrens kiste, kunde vi endnu godt se baade kammerherrens svære mave og pølsesnabben, som stak frem av munden; men jeg tror, at provsten ikke vilde, vi skulde gjøre det, og vi gjorde det derfor ikke.

[20] C.J. Ankers Generalspersoner. s. 71 fl. Schneider ”Fra det gamle Skien”, s. 252, hvor hendes billede findes.

[21] Mer om ham under Mæla.

[22] Mer om Hans Christophersen Blom under Lagmandsgaarden.

[23] Frogner, gammelt Fraunar, av “fraun”, der skal betyde frugtbar, eg. gjødslet mark.

[24] Besætningen paa Bratsberg utgjorde 1/1 1891: 11 hester, 31 storfæ, 4 faar, 2 svin. Fjærkræ: 40 høns, 15 ænder, 2 gjæs, 23 kalkuner, Gaardens matrikulskyld var 35 mark 66 øre. (Efter prof. Helland, Bratsberg amt.)

[25] Billedet derav se foran 1.

[26] Billedet av den nye gaard er sat over hele dette stykke.

[27] Om amtmand Ullmann, se Gjerpen 1, s. 202 fl.

[28] «Golmsberg» er en forvanskning i de gamle dokumenter for Golnesberg, tyskernes navn paa Guldnes i Seljord. Schwach bodde senere paa Kristiansro utenfor klosteret og døde der i septbr. 1860. Han ligger begraven paa Solums kirkegaard. Hans far, Im. Schwach, hadde i sin tid været prest i Solum.