LITT OM MENIGHETSFORHOLDENE
I ÆLDRE
OG NYERE TID.

 

At faa nøiere rede paa menighetsforholdene, specielt de sedelige forhold i Gjerpen i ældre tider er visst noksaa vanskelig. David Monrads “skoser” i forskjellige av hans prækener, hvorav prøver er anført under hans biografi, gir jo endel oplysninger om den sedelige tilstand, navnlig med hensyn til ædrueligheten. Jeg har ogsaa gjort en stikprøve i justisprotokollerne fra samme tidsrum for at faa nærmere rede paa den, skjønt man av dem kun lærer at kjende de fremtrædende utskeielser og feil, mere end forholdene i sin almindelighet; men noget, som har mere almindelig gyldighet, kan man jo ogsaa slutte sig til derav.

 

Ingen forbrydelse av nogen art kan sees at være paatalt i aarene 1704‑1709. Mot slutten av dette aar var der 16/12 1709 til tinget paa Mæla paastevnt 2 leiermaalssaker, en mot Sofie Nilsdatter og en mot Marte Hansdatter. Barnefædrene synes ikke at ha været at faa fat i. 3 egtepar indkaldtes samtidig til egteskapsbøter; men ingen av de indstevnte indfandt sig for retten. Et par stykker var av “sageforpagteren” derhos indkaldt for slagsmaal. Herom skal anføres efter protokollen:

 

“ Fremstod for retten Zacharias Venstøp og efter avlagde ed provede, at i forleden vinter paa Hoppestad, da Jens lod begrave sin moder, saa sad Ingebret Rosvold og Kitil Aas ved bordet og spøgte sammen. Sagde Ingebret til Kitil, at han ikke var mere end som en revling (et svøpebarn) for ham, og var det cellebud (! sælebod, d. e. en god gjerning) at kaste dig ud. Tog saa Ingebret fat paa et par tømmer og med narreri vilde binde Kitil med. Derved sad Kitil stille, og saa tog Kitil Aas en kande og slog til Ingebret med i hovedet, og ølet, som var i den, udover bordet. Saa greb Ingebret Rosvold efter Kitil Aas; men om han fik fat paa ham, gav vidnet ikke agt efter, og siden kom folk og skilte dem fra hverandre. Videre ved han ikke at sige.

 

Dernæst fremstod Jens Hoppestad og avlagde edsprov udi det samme ord og mening, som Zacharias Venstøp vidnet haver, og ikke ved videre derom at sige”.

 

Dette synes at være litet at ha for retten; men sageforpagteren Søren Rasmussen saa mørkt paa det og paastod ”domb over dem til bøders avlæggelse efter loven og at Ingebret Rosvold og Kitil Aas for deris hafte klammeri sammen bør at bøde 9 rigsdaler. Derav betaler Ingebret Rosvold de 5, som først har vaaren og givet aarsage til dette klammeri, og Kitil Aas de 4 rigsdaler, inden 15 dage under adfærd i deris bo og midler.”

 

5 riksdaler var et temmelig stort beløp efter pengenes daværende værd. Man kunde faa en middels god hest derfor.

 

Men endnu haardere fôr sagforvalteren frem mot Neri Dyresen og Ingeborg Rasmusdatter, “for de udi løsagtighed avled barn sammen” . Han skulde bøte 12 riksdaler og hun 6. De hadde nok ikke, som de to slagsbrødre, noget egentlig bo; ti her heter det, at der skulde “tagis udlæg i deris midler, hvor findis kan”.

 

Et andet slagsmaal paataltes samtidig, nemlig mellem Nils Holm og Halvor Olsen. Den sidste møtte og sagde, at det var saaledes tilgaaet, at paa Tofte (Tufte) i sommer udi ligfærd efter Jørgen Holst en løverdag morgen, som han gik i stuen, kom Nils Holm og risted ham. Gik han saa fra bordet, og da han kom paa gulvet, skjød Nils Holm til ham, saa han faldt og stødte sig paa den høire side av ansigtet ved øiet, hvorom Halvor Olsen viste ar efter paa kindet. Nils Holm fik man ikke fat i; han sagdes nu at være udi kongens tjeneste, saa der blev ingen indtægt for sageforvalteren.

 

Et andet par, som hadde hat et litet sammenstøt, var Jon Olsen Sem og Hans Larsen Sem. Hans Larsen møtte for retten og avgav forklaring og tilstod, at engang i sommer møttes han og Jon Olsen, der kom gaaendes sammen fra byen med Peder Aslaksen Berg og hans søster Guri Aslaksdatter, gik saa Jon Olsen af veien, skjeldte og slog ham og skjød ham overende mange gange og slog ham nogle slag i hovedet, og saa gik han sin kaas ned til byen igjen. Jon Olsen og Peder Berg møtte ikke, men sagdes at være ude i kongens tjeneste. Sagen optoges igjen paa vintertinget 1710; men Jon Olsen var væk fremdeles og sagdes at have ladet sig hverve til det gevorbne regiment.

 

Et andet par, som begge kom fra byen, faldt ut ved søndre Mæla. Den ene het Søren og den andre Jørgen. Navnene var vel saa sjeldne og personerne saa kjendte, at farsnavnene ikke anføres. “De havde nogle ord sammen paa veien, og Jørgen blev vred og sprang til Søren og greb ham i haaret, og Jørgen rev Søren i haaret, og Søren sagde til ham, at han vel skulde faa godt for det, og dermed krystede Søren Jørgen og sagde, at han ikke skulde lægge sin haand paa ham, og derefter fôr Jørgen igjen i haaret paa Søren og ruskede ham” o. s. v. Jørgen forlikte sig med sagforpagteren for retten, “at han skulde betale for haarruskelse paa Søren 6 riksdaler under laugens adfærd i hans bo og midler”.

 

Et andet par fra Uthaugen blev ogsaa drat for retten i 1710, nemlig Erik Nærum og Ole Grunderød. Erik blev forlikt med Søren Rasmussen om, at han, endog han var uskyldig i sagen, vil for sin part betale 2 rigsdaler, det, han og Søren var tilfreds med, idet Søren da og vilde eftergive (den egentlig skyldige) Ole Grunderød sagen for hans part for 2 rigsdaler for hans fattigdoms skyld og fordi han nu er udi kongens tjeneste. Av ham fik sagforpagteren av den grund vel ikke noget, saa hele udbyttet blev, hvad han fik perset av den medgjørlige Erik Nærum.

 

Der kom ved denne tid en ny sagforpagter, Jørgen Fendt, som viste sig heller ikke at være at spøke med. Hans Eriksen hadde angrebet Abraham Bø i grinden ved Kristian Østensen og ikke alene slaget ham overende paa marken, men og siddet paa ham med sine knæ og slaget ham med en svøbe, saa han bløde, og der han for bøns skyld var opsluppen, har Hans Eriksen atter grebet fat paa ham og slaget ham overende paany. For slig ilde medhandling paa Abraham Bø forlangte sagforvalteren en bod av Hans Eriksen, stor 9 rigsdaler, i hans midler, hvor findes kan.

 

Til tinget 7/12 1712 hadde fogden Krag indstevnt enken Anne Markusdatter, salig Rasmus Nilsens, for usømmelig tale, som hun haver haft paa registreringen over midlerne, at hun brugte mange slemme ord og forbandede sin mand i graven, og da man har sagt til hinner, at hun maatte takke Gud; hindes mand havde sat hende vel, hvorpaa av Anne Markusdatter er falden til gjensvar de ord: Gid Fanden takke Gud! For denne hindes forhold og usømmelig tale bør hun at give til de fattige og nødlidende udi Gjerpens sogn 5 rigsdaler samt betale til fogden 2 rigsdaler inden 15 dage udi hindes bo og midler. Det maa ha været et vildt og ustyrlig kvindemenneske, naar hun blev sint, siden hun kunde ta slike grove ord i munden !

 

Aaret efter, i 1713, blev Gunhild Olsdatter dømt til for sit leiermaal med “Svensken” at bøte 6 riksdaler, og hvis hun ikke kunde præstere beløbet, da at lide fængsel paa kroppen. Likeledes dømtes en anden pike, Randi Nilsdatter, der hadde avlet barn med en soldat, Torbjørn kaldet, til at betale 6 riksdaler; men svensken og Torbjørn, hvor var de, og hvad straf fik de?

 

Ingen forbrydelser av andet slag end disse findes i justisprotokollerne utover til 1730. Ingen mord, ingen drap, ingen røverier eller større tyverier, saa, om moralen ikke var fuldkommen eller forholdene paradisiske, saa synes de at ha været ganske upaaklagelige, naar man dog har med denne syndige og skrøpelige verden at gjøre. Anderledes skarp og uhyggelig var nok “spøken” eller leken mangen gang baade i likfærd og paa landevei oppe i Telemarken i de samme dage.

 

Dette var nu eksempler paa den borgerlige straf, som diktertes for forskjellige forseelser; i den ældste ministerialbok findes ogsaa nogle meddelelser om kirkelige straffe i en fortegnelse over “offentlig absolverede” i David Monrads tid, fra 1701 og utover. Herav hitsættes:

 

1 1701 maatte 7 stykker staa offentlig skrift, deriblandt Sigrid Halvorsdatter fra Øde Sneltvet for at ha forsømt alterens sakramente i 6 aar. De øvriges forseelse var leiermaal og besovelse. I 1702 stod igjen 7 offentlig skrift, alle av sidstnævnte grund. I 1703: 8, derav 3 fordi deres barn “blev døde hos dem i sengen”, ‑ en ulykke, som ikke sjelden forekommer i denne tid, ikke mindst opover i Telemarken. I 1704: 4; i 1705: 2; i 1706: 3; i 1707: 5; i 1708: 7, derav igjen 2 tilfælde av ihjelliggen av barn. I 1709 stod Maren Karlsdatter skrift for sit 4de leiermaal og for sakramentforsømmelse i 4 aar. Det synes ellers, under saadanne omstændigheter, passeligst, at hun gjorde, som hun gjorde, og tilslut holdt sig ganske væk fra sakramentet; men dette betegnet vel for samtiden forhærdelsens topmaal. I 1711 absolvertes igjen 2 for ihjelliggede børn. I 1714 kan merkes en eiendommelig synder: Nils Olsen, der “uden pas gik og betlede og sagde sig at have den slemme sjuge”. En provsteret dømte ham til at staa aabenbare skrift.

 

Som et tilbehør til listen over den aabenbare skrift, uten dog at være opført paa den, og derhos som et nyt minde om krigstiden, kan merkes, at der 1718 paa festum purificationis døptes et uegte barn fra nordre Sneltvet; moderen, der het Maren, utla som barnefar en svensk fange, ”han, som tjente hos Peder”.

 

Den sidste, der i kirkebøkerne findes anført som publice absolveret, stod saa langt ned i tiden som søndag septuagesima 1778 offentlig skrift for avhold fra sakramentet. Den næstforegaaende skrifter stod 12 aar tidligere, i 1766, skrift for leiermaal. Men de to kan vistnok ikke gjennem alle disse aar ha været de eneste syndere, hver i sin art, hvad nu grunden er til, at ikke flere blev fakkede eller i alle fald ikke optegnede.

 

I Gjerpens sogneprestarkiv findes nogle gamle optegnelser fra aarene 1731‑1733 vedkommende søkningen til Guds bord, en slags kommunikantprotokol, der begynder 2den søndag efter paaske 1731.

 

2den søndag efter paaske . . 115

3dje søndag                   . . 108

Blandt kommunikanterne denne søndag var løitnant. Storm og kvinde, Povel skomager, Kristen skomager og Hans skrædder.

4de søndag efter paaske . . . . 88 Deriblandt Jon skomager og Jens skomager.

5te søndag efter paaske . . . . .42 Deriblandt Stefan skomager paa Kleven.

Kristi himmelfartsdag . . . . . .12 Deriblandt Anders skrædder.

6te søndag efter paaske . . . .15

2den pinsedag .  .  .  .  .  . . .  .28

3dje pinsedag . . . .. . . . . . . . . 2

Trefoldighets søndag . . . . . . 23

1 ste søndag efter Tref . . . . . 39

Deriblandt Asgaut svarver (dreier) og Anders hjulmager.

Onsdag 6te juni blandt andre Lars smed.

4de s. efter Tref. 73, deriblandt Ole skomager.

 

Der har altsaa ikke manglet paa haandverkere i Gjerpen paa denne tid.

 

I det hele jevn søkning sommeren fremover. Av mere notable kommunikanter kan noteres:

Assessor Peter Ryssels frue og datter, jomfru Drude,

Jonas Bagges enke og datter,

Seigneur Tomas Lange med kjeriste (d. e. hustru),

Peter Gasman med kvinde og søn,

Fogden seigneur J. Schweder,

Katarina, amme hos Kaptein Holmboe paa Borgestad.

 

Tirsdag 7/8 1731: Kancelliraad Leopoldus den yngre med frue paa Borgestad, samt jomfru Borse, kaptein Barnholt med frue paa Ballestad.

Fredag 31/8 : kaptein Holmboe og frue.

Onsdag 5/l2 : assessor Gert Lange og frue og datter, jomfru Lange, assessor Ryssels frue og to døtre.

Onsdag 5/8 1732: kaptein Hans Holmboe med frue, hr. kancelliraad Leopoldus med frue og salig i Herren hr. biskop Deichmans enke.

 

Paa forskjellige søndage tidligere: Ole Blom, lakei hos den unge Leopoldus, kaptein Uslers frue, Peder lensmand med kvinde og 3 døtre, balber Møller med kvinde og søn.

 

16de søndag efter Trin. 1733 . . . . 69

17de søndag efter Trin . . . . . . . . . 50

Mikkelsdag . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52

 

19de søndag: Per lensmand med kvinde og 3 døtre: Anne, Elen, Dorte.

 

Onsdag 14/10 1733: kancelliraad Leopoldus med frue, jomfru Borse og bispinden, løitnant Storm med frue.

 

Optegnelserne ender 21de søndag samme aar og er ikke senere fortsatte.

 

Flittige altergjester i disse aar har særlig været den unge Leopoldus, kapteinerne Holmboe og Barnholt samt løitnant Storm og Peder lensmand. De konditionerte har helst valgt ukekommunioner, mindre de almindelige søndage.

 

Det arbeide med ungdommen under konfirmationsforberedelsen, som var begyndt av gamle David Monrad, fortsattes av sønnen Johan Fredrik med baade alvor og dygtighet i over en menneskealder frem mot det attende aarhundredes slutning. I vel 20 aar omkring aarhundredskiftet var derefter Fredrik Blom sogneprest i Gjerpen. Det var ogsaa en retsindig og god mand, som vistnok gjorde, hvad han kunde til fremhjælp av et sedelig liv; men hans prædiken var fuldstændig rationalistisk præget og uten større aandelig livskraft. Hans Nilsen Hauge, der paa gjennemreise fik saadd en liten aandelig utsæd av kristen art, som holdt sig nedigjennem, gav Blom et retfærdig, om end ikke egentlig velvillig vidnesbyrd. Til fremme av gudstjenestens høitidelighet fik Blom anskaffet orgel til kirken, et av de ældste orgler paa landsbygden i vort land; men kirkesøkningen var beheftet med mange skrøpeligheter, idet blandt andet hele grupper blev staaende med snak og prat ute paa kirkegaarden, længe efterat gudstjenesten var begyndt, og vel ogsaa aldrig gik ind i kirken, mens mange, som var derinde, hvisket og tisket, ja endog talte ganske høit, og det endog under selve prædikenen! Paa denne uorden søkte Bloms eftermand, den energiske Edvard Munch, fra 1814 av at raade bod, likesom han fik øket baade kirkesøkningen og altersøkningen i en ganske betydelig grad.

 

Om kirkesøkningen har Munch selv notert ved nytaarsdag 1825 “en uhyre talrig forsamling”, ved nytaarsdag 1827 igjen “en uhyre forsamling”, ved nytaarsdag 1830 “en yderst talrig forsamling”. Reformationsfesten 27de juni s. a. ‑ 3dje søndag efterTref.“bivaanedes av en saa talrig forsamling, som kirken kunde rumme.”

 

Med hensyn hertil maa forøvrig erindres, at kirken dengang rummet langt færre end nu, da den baade er utvidet med to sideskibe og meget gammelt skrammel av familiestoler og lignende er tat væk, saaat “ uhyre forsamling” og “ yderst talrig forsamling” maaske ikke svarer ganske til begreperne derom nu; men allikevel maa der vistnok ha været en langt større kirkesøkning end i senere tider, ikke at tale om den tids søkning til nadverden, hvormed der jo i den senere tid er indtraadt en stor forandring til det værre, i alle fald hvad nadverdgjesternes antal angaar. Saaledes

var der:

                lste søndag i advent 1829 . . . 201 kommunikanter,

Onsdag i samme uke . . . . . . .180        ‑“

2den søndag i advent . . . . . . .190      ‑.‑“

3dje            ‑“‑        . . . . . . . . . .270       ‑“‑.

Onsdag i samme uke. . . . . . . . 80        ‑“

4de søndag i advent .. . . . . . . 119      ‑“‑‑

 

Disse søndage like før jul, cla kirkesøkningen mangesteds nu er meget ringe! Der var ogsaa altergang hver søndag efter jul; men da var det dog forholdsvis kun faa.

 

Videre til en anden aarstid:

                Kristi himmelfartsdag 1830 . 198

                6te søndag efter paaske s. a. . 231

                Trinitatissøndag . . . . . . . . . . . 75

                Paafølgende onsdag . . . . . . . 211

2den søndag efter Trin. . . . . .166

 

Tilsammen var tallet av kommunikanter

1827 . . . . . 2 351

1828 . . . . . 2 284

1829 . . . . . 1 749

1830 . . . . . 2 340

1831 . . . . . 2 286

1832 . . . . . 2 412

1833 . . . . . 2 276

 

Prestegjeldets folkemængde utgjorde pr. 27/11 1825:   5 255.

 

Hvad Munch gjorde til fremme av kristelig folkeoplysning, skal omtales i det følgende. Munch var ogsaa en nidkjær moralens vogter, der altid var paa sin post, men hadde navnlig en haard og i de første tider noksaa haabløs kamp mot den paa grund av den ulykkelige brændevinsbrændingslov altid mere tiltagende drukkenskap.

 

Sogneprest Skaar har efter daabslisterne foretat en beregning, der utviser, at antallet av de uegte fødsler sank saaledes i Munchs embedstid

1814‑1818 . . 5,2     °/o

1819‑1823 . . 3,3    

1824‑1828 . . 2,8    

1829‑1833 . . 2,2      

 

Kan man med nogen sikkerhet bedømme sedelighetstilstanden efter de uegte fødslers antal, saa maa man sige, at Munch har virket med et udmerket resultat.

 

Munchs prædiken var antagelig ogsaå mest av moralsk indhold, med en avbleket og mat kristendomsforkyndelse, som dog vistnok kom sig med aarene. En virkelig luthersk prædiken begyndte vel først igjen med hans eftermand Fredrik Rode, som var utdannet ved det nye norske universitet av, professorerne Hersleb og Stenersen. Rode var en myndig og overlegen personlighet, der ogsaa virket med kraft til fremme baade av kristelig kundskap og av kristelig liv. Med de senere sogneprester, biskoperne Knud Gislesen og Andreas Grimelund, der begge tilhørte den Johnsonske skole, kom den nyere tids livsfylde og livvækkende kristendom til orde. Bibellæsninger, saavel hjemme paa prestegaarden som omkring i bygden, blev nu mer og mer almindelige.l[1]

 

I Skien var den bekjendte Gustav Adolf Lammers blit sogneprest i 1849. Han var likesom Rode født i Kjøbenhavn og tilhørte, som han, en høitstaaende officersfamilie. Lammers’s far var generalmajor Ernst Anton Lammers. Lammers, som var et par aar yngre end Rode, født 26/5 1802, var en svoger av Rode og gift med hans søster Henriette Nikoline. Efter tidligere at ha været hospitalsprest i Trondhjem fra 1827, var han i 1835 blit sogneprest i Bamle. Mens han var i Bamle, var han stortingsmand fra Bratsberg paa tingene i 1839 og 1842. Lammers fremkaldte en meget sterk religiøs bevægelse i Skien, som dog først et par aar efter Rodes avreise fra Gjerpen begyndte at ta en utpræget ukirkelig retning, idet Lammers, efterat han den 5te juni 1856 paa ansøkning hadde faat avsked som sogneprest, uttraadte av statskirken 2den juli samme aar og to dage senere, den 4de juli, stiftet “den frie, apostolisk kristelige menighet”. Mot slutningen av 1860 utgav han saa sin “Aabne bekjendelse” og traadte derefter igjen i 1861 tilbake til statskirken, hvorved hans tilhængere blev som faar uten hyrde. Han bodde siden paa forskjellige steder indenlands og utenlands, men døde i Skien 2den mai 1878, 76 aar gammel.

 

Som ventelig indvirket “den Lammerske bevægelse” ogsaa paa det tilstøtende Gjerpen, hvor der i aarene 1856‑1860 skedde flere uttrædelser av statskirken til Lammers’s menighet. Den førstutmeldte var forhenvæ.rende lærer Søren Pedersen Tufte, utmeldt 2/7 1856. Blandt de i dette første aar utmeldte kvinder kan merkes jomfruerne Dortea Condrup og Jenny Kløcker. Aaret efter utmeldte sig igjen 6, ‑ 2 mænd og 4 kvinder; et par egtefolk medhadde et 4 aars barn. I 1858 likeledes 6, 3 mænd og 3 kvinder, derav et par ganske unge tjenestepiker. I 1859 tilsammen 9, derav 8 kvinder, av dem igjen 5 ugifte. Hertil 2 barn. I 1860 utmeldte ingen sig til den Lammerske menighet. Altsaa i aarene 1856 - 1859 tilsammen 35 foruten 3 barn. Jeg anfører her specielt samtlige medlemmer av den paa Grini i Gjerpen bosatte familie Eckstorm, fordi flere av dem baade sterkt paavirkedes av og selv sterkt paavirket Lamtners og ikke bidrog litet til den endelige uttrædelse av statskirken med oprettelse av et eget samfund.

 

Skibskaptein Kristian S. B. Eckstorm, født 1774, død paa Grini 1/11 1845; 1811 g. m. Alison Kirstine Lieungh, født 25/12 1793, død i Gjerpen 15/3 1865. Deres barn:

 

1. Marie Katrine, født i Skien 12/4 1812, men konfirmert i Gjerpen, 14/10 1845 g. m. oberstløitnant Adam Rentz Steen Holter, født 20/8 1814 paa Helgeøen, død i Skien 12/7 1890. Hans hustru var død før ham, 1/3 1874, paa chefsgaarden Holtran i Skogn.

2. Pauline Olavia, f. 29/10 1813, død i Skien 13/5 1884, ugift.

3. Alison, f. 20/5 1815, død i Gjerpen 4/12 1879, ugift.

4. Hanna Henriette, f. 4/2 1817, død i Skien 8/5 1889, ugift.

5. Kristian Severin, f. 1/3 1819, forlist som styrmand, ugift.

6. Elise, f. 2/9 1820, død i Gjerpen 2/12 1880, ugift.

7. Paul Fredrik, f. 1/1 1823, utvandret til Amerika og døde der.

8. Johan Kornelius, f. 28/11 1824, døde i Kristiania 12/11 1872.

9. Theodor, f. 17/12 1827, = no. 7, Paul Fredrik.

10. Didrik Cappelen, f. 25/7 1831, død i Gjerpen 27/12 1871, ugift.

11. Ole Nikolai Lieungh, f. 13/4 1835, død i Gjerpen 7/12 1836.

 

Moderen mad. Alison og de fire jomfruer Pauline, Alison, Hanna og Elise samt sønnen Didrik utmeldte sig likesom Søren Tufte samtidig med Lammers 2den juli 1856.

 

I forbindelse hermed skal jeg gi nogen oplysninger om de senere utmeldelser av statskirken inden Gjerpens menighet. Litt senere end de første utmeldelser til den Lammerske menighet, eller fra 1858, begyndte utmeldelser til metodisterne at bli noksaa hyppige, særlig i de dele av prestegjeldet, som støter til Porsgrund, hvor metodisterne ved denne tid hadde bygget sig et bedehus, saavidt jeg vet det første metodistbedehus her i landet. I tiden mellem 1858 og 1870 utgjorde antallet av utmeldte til denne menighet omkring 30 eller omtrent saa mange som til den Lammerske menighet i de fire aar 1856‑1859. Hertil kommer endvidere nogle, som, i motsætning til Lammers’s tilhængere, gik direkte til gjendøperne eller baptisterne. I de følgende aar, fra begyndelsen av 70‑aarene, er det særlig til forskjellige lutherske frikirkesamfund, at uttrædelserne sker, først til den “rene” lutherske frikirke og saa til andre, som ikke vilde hævde sig dette vel selvbevisste og stolte navn. En hel del av disse hadde dog forhastet sig og vendte efter faa aars forløp igjen tilbake til statskirken.

 

I 1886 optræder igjen noget nyt, nemlig uttrædelser til ”intet samfund”, en del for at bli borgerlig gifte, nogle for at bli gifte “billig og snart”. I 1889 traadte ogsaa en ung mand ut ”for at slippe at avlægge soldatered”. Enkelte av de til “intet samfund” uttrædende sluttet sig dog i virkeligheten til det nu opkominende parti, som bærer det eiendommelige og litet karakteriserende navn “Den frie mission”. Blandt dem var den senere leder av dette samfund i Gjerpen, Ole Kristian Nilsen Bø fra Slemdal, som uttraadte i juli 1889, som det synes nærmest paa grund av en kontrovers med sogneprest Martens, hvis sindssygdom da begyndte at utvikle sig, og som ikke længe efter avgik ved døden. De fleste, som utmeldte sig til dette nye samfund, var, i motsætning til de tidligere, for største delen hjemmehørende paa Ophaugen. I 1899 uttraadte blandt andre ogsaa den bekjendte spiritist cand. jur. Bernt Thorstensen med hustru og datter. I begyndelsen av indeværende aarhundrede skedde der ogsaa uttrædelser til “Den frie mission paa Bøle” og, som noget særeget, til “Den frie mission i Arken”. I 1905 oplyste en oprindelig i Tuddal hjemmehørende pike, idet hun igjen indmeldte sig i statskirken, at hendes søster paa egen haand og uten hendes samtykke hadde utmeldt hende! En anden utmeldte sig samme aar, fordi hans søn ikke kunde indtegnes til konfirmation, da han endnu en tid maatte søke skolen; men rekorden slog en tredje, ogsaa samme aar, som utmeldte sig, fordi han av kammerherre Løvenskiold var anmeldt for ulovlig fiskeri !

 

De fleste, som i de sidste aar utmeldte sig av religiøse grunde, især kvinder, gik over til adventisterne, som i disse aar synes at ha hat en kort blomstring. Forøvrig er det paafaldende, at kun en forholdsvis meget liten procent av de senere aars utmeldte har været oprindelig hjemmehørende i Gjerpen; det har mest været indflyttere fra forskjellige kanter.

 

Søkningen til Gjerpen kirke paa almindelige søndage har i længere tid ikke været meget god. Dog er den vistnok meget bedre end søkningen til hovedkirkerne i naboprestegjeldene. Paa den anden side er det mest stadige, interesserte tilhørere, som søker Gjerpen kirke, tildels ogsaa fra Skien, deriblandt de fleste høiere staaende av bygdens familier. Søkningen til Borgestad kapel har derimot været særdeles god like fra dets opførelse. Den tætbebyggede og nære omgivelse gjør sit hertil, mens Gjerpen kirke, saa udmerket beliggenhet som den i visse henseender har, i andre henseender ikke ligger heldig til, hvorfor man ogsaa ved midten av forrige aarhundrede tænkte meget paa at nedlægge den eller i alle fald ikke at restaurere den, men bygge to nye kirker; en længer i nord og en længer i syd. Det blev imidlertid, som før omtalt, intet av; den gamle kirke ombyggedes og utvidedes i syttiaarene og undergik da i det hele en meget kostbar restauration. Kirkesøkningen har ikke avtat i Gjerpen kirke, efterat der blev kapel paa Borgestad og der saaledes ofte holdes gudstjeneste samtidig paa begge steder. Søkningen til opbyggelser omkring paa skolehusene og den seneste tids mange bedehuse er meget god, især hvor saadanne opbyggelser efter nyere skik iblandt holdes søndagsformiddage. Gjerpenbønderne kan i det store og hele ikke siges at være synderlig flittige kirkegjængere; derimot kommer mange av dem paa opbyggelserne inden deres kreds. Arbeiderne ved de store bruk og fabrikker er det vistnok endnu mindre; dog gjælder dette mere prestegjeldets øvre del; omkring Borgestad er der mange flittige kirkegjængere ogsaa blandt dem.

 

Den nyere tids religiøsitet har blandt andet det præg, at den helst samler sig til bedehusene, som regel mere end til kirkerne, til bedehusenes “fester” mer end til kirkens alterbord.

 

Det første bedehus, som byggedes i Gjerpen, tilhører den frie mission, kaldes “Betel” og ligger paa den kommunale eiendom, fattiggaarden eller som man nu helst siger “gamlehjemmet” Foss, den Gasmanske families store og vakre gaard i tidligere dage. Bedehuset Betel opførtes 1899‑1900 og toges i bruk fra lste april 1900, da det indviedes av pastor K. J. Hansen fra Amerika. Det indeholder 260 sittepladser. I en fløibygning er kammers og kjøkken. Det kostet 4 000 kroner.

 

Det ældste kirkelige bedehus ligger i den østlige del av Ophaugen, paa Doksrød, hvor veien fra Fjelddalen og Høgaas tuberkulosesanatorium kommer ned i bygden. Det er en ganske liten bygning, som ligner meget de gamle skolestuer fra 1860aarene.

 

Det største av bedehusene ligger paa Bøle, i et meget folkerikt strøk. Det byggedes vinteren 1904‑1905 og indviedes 27de mars sidstnævnte aar. Indvielsestalen holdtes av provst Qvisling. Arbeidskomiteens formand var gaardbruker Abraham Hauen. En av de ivrigst interesserte var forøvrig nu avdøde gaardbruker Jon Bøhle, der ved festen holdt indledningstalen. Huset har en vakker og dominerende beliggenhet.

 

To aar efter, den 29de april 1907, indviedes igjen et nyt større bedehus paa Ophaugen, Venstøbs bedehus. Nu avdøde gaardbruker Peder Venstøp interesserte sig meget for huset, var formand i byggekomiteen og gav fri tomt. Indvielsestalen holdtes ogsaa her av provst Qvisling.

 

Endelig indviedes den 6te februar 1916 et bedehus paa Borgestad. Indledningstalen holdtes her av emissær Jonas Johnsen, der bor i kredsen, mens den egentlige indvielsestale ogsaa her holdtes av provst Qvisling. Huset ligger like i nærheten av Borgestad skole og har faat fri tomt av statsminister Knudsen. Det koster 4 800 kroner.

 

Det maa her ogsaa anføres, at der er blit indrettet et bedehuslokale paa Sneltvet, som er sat i forbindelse med Sneltvet skole. Det har faat et større kommunalt bidrag mot at overlates til lokale for den kvindelige haandarbeidsskole de uker, den holdes i kredsen. Lokalet kan ved fløidøre sættes i forbindelse med de egentlige skolelokaler.

 

Endelig kan nævnes, at kommunen har overlatt et værelse i Gulset gamle skole til opbyggelseslokale. Kammerherre Løvenskiold har hertil skjænket det fornødne inventar.

Søndagsskoler holdes kun for en mindre del av andre end den frie mission, som holder søndagsskole i forbindelse med sine søndagsformiddagsmøter. Mens disse skoler vistnok kun har litet pædagogisk værd, er folkeskolen selv i enhver henseende i god orden og har et dygtig og bra personale, likesom det skolerne tildelte timetal i kristendomsundervisning maa betegnes som fuldt tilstrækkelig.

 

For den voksne ungdom er der i ytre Gjerpen en blomstrende kristelig ungdomsforening med eget lokale paa “Fredheim”, der er baade rummelig og velindrettet. I nærheten samles ogsaa en ”frisindet” ungdomsforening, bestaaende av en bra og interessert ungdom. Dens likeledes meget rummelige lokale bærer navnet “Gimle”. Daarligere har det hittil gaat med en anden frisindet ungdomsforening, der samles paa “'Fagerheim” paa Ophaugen.

 

Gaardbrukerne i Gjerpen maa i hvert fald siges at være en meget ædruelig klasse, likesaa vistnok i det hele den egentlige, i Gjerpen oprindelig hjemmehørende befolkning. Sedelighetstilstanden er ogsaa meget god, hvad fødsel av uegte barn angaar, idet de som regel kun utgjør 2 á 3 procent av de over 200 barn, som aarlig fødes. Derhos er det noksaa sjelden, at saadanne barns forældre begge er Gjerpensfolk. Det er i tilfælde mest moderen, den uskyldigere part, som er fra Gjerpen; men selv flere av de piker, som føder uegte barn indenfor prestegjeldets grænser, hører til uten for og er ofte just kommet ind paa Gjerpens grund, helst fra byen, for at føde. Men fortidlige fødsler indenfor egteskapet er der nok altfor mange av. selv blandt de bedre, av hvem man skulde vente andet.



[1] Da Jon Bøles hustru Ingehorg døde i slutningen av 1855 ‑ de var begge gamle venner av H. N. Hauge ‑, sa Gislesen i liktalen over hende bl. a.: ”Jeg havde hørt om de gudfrygtige gamle paa Bøle, og da jeg var udnævnt til Gjerpen, sagde jeg til mig selv, medens jeg endnu var i Asker: Det skal visselig blive et av de første huse, jeg besøger, naar jeg kommer til mit nye kald. Og det holdt jeg. Men jeg skal aldrig glemme de inderlige ord, hvormed Ingeborg Bøle hilsede mig: ”Velkommen til os, du kjære Herrens tjener!”

Ingeborg Bøle var fra Rauland.