At faa
nøiere rede paa menighetsforholdene, specielt de sedelige forhold i Gjerpen i
ældre tider er visst noksaa vanskelig. David Monrads “skoser” i forskjellige av
hans prækener, hvorav prøver er anført under hans biografi, gir jo endel
oplysninger om den sedelige tilstand, navnlig med hensyn til ædrueligheten. Jeg
har ogsaa gjort en stikprøve i justisprotokollerne fra samme tidsrum for at
faa nærmere rede paa den, skjønt man av dem kun lærer at kjende de fremtrædende
utskeielser og feil, mere end forholdene i sin almindelighet; men noget, som
har mere almindelig gyldighet, kan man jo ogsaa slutte sig til derav.
Ingen
forbrydelse av nogen art kan sees at være paatalt i aarene 1704‑1709. Mot
slutten av dette aar var der 16/12 1709 til tinget paa Mæla paastevnt 2
leiermaalssaker, en mot Sofie Nilsdatter og en mot Marte Hansdatter.
Barnefædrene synes ikke at ha været at faa fat i. 3 egtepar indkaldtes samtidig
til egteskapsbøter; men ingen av de indstevnte indfandt sig for retten. Et par
stykker var av “sageforpagteren” derhos indkaldt for slagsmaal. Herom skal
anføres efter protokollen:
“
Fremstod for retten Zacharias Venstøp og efter avlagde ed provede, at i
forleden vinter paa Hoppestad, da Jens lod begrave sin moder, saa sad Ingebret
Rosvold og Kitil Aas ved bordet og spøgte sammen. Sagde Ingebret til Kitil, at
han ikke var mere end som en revling (et svøpebarn) for ham, og var det
cellebud (! sælebod, d. e. en god gjerning) at kaste dig ud. Tog saa Ingebret
fat paa et par tømmer og med narreri vilde binde Kitil med. Derved sad Kitil
stille, og saa tog Kitil Aas en kande og slog til Ingebret med i hovedet, og
ølet, som var i den, udover bordet. Saa greb Ingebret Rosvold efter Kitil Aas;
men om han fik fat paa ham, gav vidnet ikke agt efter, og siden kom folk og
skilte dem fra hverandre. Videre ved han ikke at sige.
Dernæst
fremstod Jens Hoppestad og avlagde edsprov udi det samme ord og mening, som
Zacharias Venstøp vidnet haver, og ikke ved videre derom at sige”.
Dette
synes at være litet at ha for retten; men sageforpagteren Søren Rasmussen saa
mørkt paa det og paastod ”domb over dem til bøders avlæggelse efter loven og at
Ingebret Rosvold og Kitil Aas for deris hafte klammeri sammen bør at bøde 9
rigsdaler. Derav betaler Ingebret Rosvold de 5, som først har vaaren og givet
aarsage til dette klammeri, og Kitil Aas de 4 rigsdaler, inden 15 dage under
adfærd i deris bo og midler.”
5
riksdaler var et temmelig stort beløp efter pengenes daværende værd. Man kunde
faa en middels god hest derfor.
Men endnu
haardere fôr sagforvalteren frem mot Neri Dyresen og Ingeborg Rasmusdatter,
“for de udi løsagtighed avled barn sammen” . Han skulde bøte 12 riksdaler og
hun 6. De hadde nok ikke, som de to slagsbrødre, noget egentlig bo; ti her
heter det, at der skulde “tagis udlæg i deris midler, hvor findis kan”.
Et andet
slagsmaal paataltes samtidig, nemlig mellem Nils Holm og Halvor Olsen. Den
sidste møtte og sagde, at det var saaledes tilgaaet, at paa Tofte (Tufte) i sommer
udi ligfærd efter Jørgen Holst en løverdag morgen, som han gik i stuen, kom
Nils Holm og risted ham. Gik han saa fra bordet, og da han kom paa gulvet,
skjød Nils Holm til ham, saa han faldt og stødte sig paa den høire side av
ansigtet ved øiet, hvorom Halvor Olsen viste ar efter paa kindet. Nils Holm fik
man ikke fat i; han sagdes nu at være udi kongens tjeneste, saa der blev ingen
indtægt for sageforvalteren.
Et andet
par, som hadde hat et litet sammenstøt, var Jon Olsen Sem og Hans Larsen Sem.
Hans Larsen møtte for retten og avgav forklaring og tilstod, at engang i sommer
møttes han og Jon Olsen, der kom gaaendes sammen fra byen med Peder Aslaksen
Berg og hans søster Guri Aslaksdatter, gik saa Jon Olsen af veien, skjeldte og
slog ham og skjød ham overende mange gange og slog ham nogle slag i hovedet, og
saa gik han sin kaas ned til byen igjen. Jon Olsen og Peder Berg møtte ikke,
men sagdes at være ude i kongens tjeneste. Sagen optoges igjen paa vintertinget
1710; men Jon Olsen var væk fremdeles og sagdes at have ladet sig hverve til
det gevorbne regiment.
Et andet
par, som begge kom fra byen, faldt ut ved søndre Mæla. Den ene het Søren og den
andre Jørgen. Navnene var vel saa sjeldne og personerne saa kjendte, at
farsnavnene ikke anføres. “De havde nogle ord sammen paa veien, og Jørgen blev
vred og sprang til Søren og greb ham i haaret, og Jørgen rev Søren i haaret, og
Søren sagde til ham, at han vel skulde faa godt for det, og dermed krystede
Søren Jørgen og sagde, at han ikke skulde lægge sin haand paa ham, og derefter
fôr Jørgen igjen i haaret paa Søren og ruskede ham” o. s. v. Jørgen forlikte
sig med sagforpagteren for retten, “at han skulde betale for haarruskelse paa
Søren 6 riksdaler under laugens adfærd i hans bo og midler”.
Et andet
par fra Uthaugen blev ogsaa drat for retten i 1710, nemlig Erik Nærum og Ole
Grunderød. Erik blev forlikt med Søren Rasmussen om, at han, endog han var
uskyldig i sagen, vil for sin part betale 2 rigsdaler, det, han og Søren var
tilfreds med, idet Søren da og vilde eftergive (den egentlig skyldige) Ole
Grunderød sagen for hans part for 2 rigsdaler for hans fattigdoms skyld og
fordi han nu er udi kongens tjeneste. Av ham fik sagforpagteren av den grund
vel ikke noget, saa hele udbyttet blev, hvad han fik perset av den medgjørlige
Erik Nærum.
Der kom
ved denne tid en ny sagforpagter, Jørgen Fendt, som viste sig heller ikke at
være at spøke med. Hans Eriksen hadde angrebet Abraham Bø i grinden ved
Kristian Østensen og ikke alene slaget ham overende paa marken, men og siddet
paa ham med sine knæ og slaget ham med en svøbe, saa han bløde, og der han for
bøns skyld var opsluppen, har Hans Eriksen atter grebet fat paa ham og slaget
ham overende paany. For slig ilde medhandling paa Abraham Bø forlangte
sagforvalteren en bod av Hans Eriksen, stor 9 rigsdaler, i hans midler, hvor
findes kan.
Til
tinget 7/12 1712 hadde fogden Krag indstevnt enken Anne Markusdatter, salig
Rasmus Nilsens, for usømmelig tale, som hun haver haft paa registreringen over
midlerne, at hun brugte mange slemme ord og forbandede sin mand i graven, og da
man har sagt til hinner, at hun maatte takke Gud; hindes mand havde sat hende
vel, hvorpaa av Anne Markusdatter er falden til gjensvar de ord: Gid Fanden
takke Gud! For denne hindes forhold og usømmelig tale bør hun at give til de
fattige og nødlidende udi Gjerpens sogn 5 rigsdaler samt betale til fogden 2
rigsdaler inden 15 dage udi hindes bo og midler. Det maa ha været et vildt og
ustyrlig kvindemenneske, naar hun blev sint, siden hun kunde ta slike grove ord
i munden !
Aaret
efter, i 1713, blev Gunhild Olsdatter dømt til for sit leiermaal med “Svensken”
at bøte 6 riksdaler, og hvis hun ikke kunde præstere beløbet, da at lide
fængsel paa kroppen. Likeledes dømtes en anden pike, Randi Nilsdatter, der hadde
avlet barn med en soldat, Torbjørn kaldet, til at betale 6 riksdaler; men
svensken og Torbjørn, hvor var de, og hvad straf fik de?
Ingen
forbrydelser av andet slag end disse findes i justisprotokollerne utover til
1730. Ingen mord, ingen drap, ingen røverier eller større tyverier, saa, om
moralen ikke var fuldkommen eller forholdene paradisiske, saa synes de at ha
været ganske upaaklagelige, naar man dog har med denne syndige og skrøpelige
verden at gjøre. Anderledes skarp og uhyggelig var nok “spøken” eller leken
mangen gang baade i likfærd og paa landevei oppe i Telemarken i de samme dage.
Dette var
nu eksempler paa den borgerlige straf, som diktertes for forskjellige
forseelser; i den ældste ministerialbok findes ogsaa nogle meddelelser om kirkelige straffe i en fortegnelse over “offentlig absolverede” i David Monrads
tid, fra 1701 og utover. Herav hitsættes:
1 1701
maatte 7 stykker staa offentlig skrift, deriblandt Sigrid Halvorsdatter fra Øde
Sneltvet for at ha forsømt alterens sakramente i 6 aar. De øvriges forseelse
var leiermaal og besovelse. I 1702 stod igjen 7 offentlig skrift, alle av
sidstnævnte grund. I 1703: 8, derav 3 fordi deres barn “blev døde hos dem i
sengen”, ‑ en ulykke, som ikke sjelden forekommer i denne tid, ikke
mindst opover i Telemarken. I 1704: 4; i 1705: 2; i 1706: 3; i 1707: 5; i 1708:
7, derav igjen 2 tilfælde av ihjelliggen av barn. I 1709 stod Maren Karlsdatter
skrift for sit 4de leiermaal og for sakramentforsømmelse i 4 aar. Det synes
ellers, under saadanne omstændigheter, passeligst, at hun gjorde, som hun
gjorde, og tilslut holdt sig ganske væk fra sakramentet; men dette betegnet
vel for samtiden forhærdelsens topmaal. I 1711 absolvertes igjen 2 for
ihjelliggede børn. I 1714 kan merkes en eiendommelig synder: Nils Olsen, der
“uden pas gik og betlede og sagde sig at have den slemme sjuge”. En provsteret
dømte ham til at staa aabenbare skrift.
Som et
tilbehør til listen over den aabenbare skrift, uten dog at være opført paa den,
og derhos som et nyt minde om krigstiden, kan merkes, at der 1718 paa festum
purificationis døptes et uegte barn fra nordre Sneltvet; moderen, der het
Maren, utla som barnefar en svensk fange, ”han, som tjente hos Peder”.
Den
sidste, der i kirkebøkerne findes anført som publice absolveret, stod saa
langt ned i tiden som søndag septuagesima 1778 offentlig skrift for avhold fra
sakramentet. Den næstforegaaende skrifter stod 12 aar tidligere, i 1766, skrift
for leiermaal. Men de to kan vistnok ikke gjennem alle disse aar ha været de
eneste syndere, hver i sin art, hvad nu grunden er til, at ikke flere blev
fakkede eller i alle fald ikke optegnede.
I
Gjerpens sogneprestarkiv findes nogle gamle optegnelser fra aarene 1731‑1733
vedkommende søkningen til Guds bord, en
slags kommunikantprotokol, der begynder 2den søndag efter paaske 1731.
2den
søndag efter paaske . . 115
3dje
søndag ” ” . . 108
Blandt
kommunikanterne denne søndag var løitnant. Storm og kvinde, Povel skomager,
Kristen skomager og Hans skrædder.
4de
søndag efter paaske . . . . 88 Deriblandt Jon skomager og Jens skomager.
5te
søndag efter paaske . . . . .42 Deriblandt Stefan skomager paa Kleven.
Kristi
himmelfartsdag . . . . . .12 Deriblandt Anders skrædder.
6te
søndag efter paaske . . . .15
2den pinsedag
. . . . . .
. . .28
3dje
pinsedag . . . .. . . . . . . . . 2
Trefoldighets
søndag . . . . . . 23
1 ste
søndag efter Tref . . . . . 39
Deriblandt
Asgaut svarver (dreier) og Anders hjulmager.
Onsdag
6te juni blandt andre Lars smed.
4de s.
efter Tref. 73, deriblandt Ole skomager.
Der har
altsaa ikke manglet paa haandverkere i Gjerpen paa denne tid.
I det
hele jevn søkning sommeren fremover. Av mere notable kommunikanter kan
noteres:
Assessor
Peter Ryssels frue og datter, jomfru Drude,
Jonas
Bagges enke og datter,
Seigneur
Tomas Lange med kjeriste (d. e. hustru),
Peter
Gasman med kvinde og søn,
Fogden
seigneur J. Schweder,
Katarina,
amme hos Kaptein Holmboe paa Borgestad.
Tirsdag
7/8 1731: Kancelliraad Leopoldus den yngre med frue paa Borgestad, samt jomfru
Borse, kaptein Barnholt med frue paa Ballestad.
Fredag
31/8 : kaptein Holmboe og frue.
Onsdag
5/l2 : assessor Gert Lange og frue og datter, jomfru Lange, assessor Ryssels
frue og to døtre.
Onsdag
5/8 1732: kaptein Hans Holmboe med frue, hr. kancelliraad Leopoldus med frue
og salig i Herren hr. biskop Deichmans enke.
Paa
forskjellige søndage tidligere: Ole Blom, lakei hos den unge Leopoldus, kaptein
Uslers frue, Peder lensmand med kvinde og 3 døtre, balber Møller med kvinde og
søn.
16de
søndag efter Trin. 1733 . . . . 69
17de
søndag efter Trin . . . . . . . . . 50
Mikkelsdag
. . . . . . . . . . . . . . . . . . 52
19de
søndag: Per lensmand med kvinde og 3 døtre: Anne, Elen, Dorte.
Onsdag
14/10 1733: kancelliraad Leopoldus med frue, jomfru Borse og bispinden,
løitnant Storm med frue.
Optegnelserne
ender 21de søndag samme aar og er ikke senere fortsatte.
Flittige
altergjester i disse aar har særlig været den unge Leopoldus, kapteinerne
Holmboe og Barnholt samt løitnant Storm og Peder lensmand. De konditionerte har
helst valgt ukekommunioner, mindre de almindelige søndage.
Det
arbeide med ungdommen under
konfirmationsforberedelsen, som var begyndt av gamle David Monrad, fortsattes
av sønnen Johan Fredrik med baade alvor og dygtighet i over en menneskealder
frem mot det attende aarhundredes slutning. I vel 20 aar omkring
aarhundredskiftet var derefter Fredrik Blom sogneprest i Gjerpen. Det var ogsaa
en retsindig og god mand, som vistnok gjorde, hvad han kunde til fremhjælp av
et sedelig liv; men hans prædiken var fuldstændig rationalistisk præget og uten
større aandelig livskraft. Hans Nilsen Hauge, der paa gjennemreise fik saadd
en liten aandelig utsæd av kristen art, som holdt sig nedigjennem, gav Blom et
retfærdig, om end ikke egentlig velvillig vidnesbyrd. Til fremme av
gudstjenestens høitidelighet fik Blom anskaffet orgel til kirken, et av de
ældste orgler paa landsbygden i vort land; men kirkesøkningen var beheftet med
mange skrøpeligheter, idet blandt andet hele grupper blev staaende med snak og
prat ute paa kirkegaarden, længe efterat gudstjenesten var begyndt, og vel
ogsaa aldrig gik ind i kirken, mens mange, som var derinde, hvisket og tisket,
ja endog talte ganske høit, og det endog under selve prædikenen! Paa denne
uorden søkte Bloms eftermand, den energiske Edvard Munch, fra 1814 av at raade
bod, likesom han fik øket baade kirkesøkningen og altersøkningen i en ganske betydelig
grad.
Om
kirkesøkningen har Munch selv notert ved nytaarsdag 1825 “en uhyre talrig
forsamling”, ved nytaarsdag 1827 igjen “en uhyre forsamling”, ved nytaarsdag
1830 “en yderst talrig forsamling”. Reformationsfesten 27de juni s. a. ‑
3dje søndag efterTref.“bivaanedes av en saa talrig forsamling, som kirken
kunde rumme.”
Med
hensyn hertil maa forøvrig erindres, at kirken dengang rummet langt færre end
nu, da den baade er utvidet med to sideskibe og meget gammelt skrammel av
familiestoler og lignende er tat væk, saaat “ uhyre forsamling” og “ yderst
talrig forsamling” maaske ikke svarer ganske til begreperne derom nu; men allikevel
maa der vistnok ha været en langt større kirkesøkning end i senere tider, ikke
at tale om den tids søkning til nadverden, hvormed der jo i den senere tid er
indtraadt en stor forandring til det værre, i alle fald hvad nadverdgjesternes
antal angaar. Saaledes
var der:
lste søndag i advent 1829 . . .
201 kommunikanter,
Onsdag i samme uke . . . . . . .180 ‑“
2den søndag i advent . . . . . . .190 ‑.‑“
3dje ‑“‑ . . . . . . . . . .270 ‑“‑.
Onsdag i samme uke. . . . . . . . 80 ‑“
4de søndag i advent .. . . . . . . 119 ‑“‑‑
Disse
søndage like før jul, cla kirkesøkningen mangesteds nu er meget ringe! Der var
ogsaa altergang hver søndag efter jul; men da var det dog forholdsvis kun faa.
Videre
til en anden aarstid:
Kristi himmelfartsdag 1830 . 198
6te søndag efter paaske s. a. .
231
Trinitatissøndag . . . . . . . .
. . . 75
Paafølgende onsdag . . . . . . .
211
2den søndag efter Trin. . . . . .166
Tilsammen var tallet av kommunikanter
1827 . . . . . 2 351
1828 . . . . . 2 284
1829 . . . . . 1 749
1830 . . . . . 2 340
1831 . . . . . 2 286
1832 . . . . . 2 412
1833 . . . . . 2 276
Prestegjeldets
folkemængde utgjorde pr. 27/11 1825: 5
255.
Hvad
Munch gjorde til fremme av kristelig folkeoplysning, skal omtales i det
følgende. Munch var ogsaa en nidkjær moralens vogter, der altid var paa sin
post, men hadde navnlig en haard og i de første tider noksaa haabløs kamp mot
den paa grund av den ulykkelige brændevinsbrændingslov altid mere tiltagende
drukkenskap.
Sogneprest
Skaar har efter daabslisterne foretat en beregning, der utviser, at antallet av
de uegte fødsler sank saaledes i
Munchs embedstid
1814‑1818 . . 5,2 °/o
1819‑1823 . . 3,3 ”
1824‑1828 . . 2,8 ”
1829‑1833 . . 2,2 ”
Kan man
med nogen sikkerhet bedømme sedelighetstilstanden efter de uegte fødslers
antal, saa maa man sige, at Munch har virket med et udmerket resultat.
Munchs
prædiken var antagelig ogsaå mest av moralsk indhold, med en avbleket og mat
kristendomsforkyndelse, som dog vistnok kom sig med aarene. En virkelig
luthersk prædiken begyndte vel først igjen med hans eftermand Fredrik Rode,
som var utdannet ved det nye norske universitet av, professorerne Hersleb og
Stenersen. Rode var en myndig og overlegen personlighet, der ogsaa virket med
kraft til fremme baade av kristelig kundskap og av kristelig liv. Med de senere
sogneprester, biskoperne Knud Gislesen og Andreas Grimelund, der begge tilhørte
den Johnsonske skole, kom den nyere tids livsfylde og livvækkende kristendom
til orde. Bibellæsninger, saavel
hjemme paa prestegaarden som omkring i bygden, blev nu mer og mer
almindelige.l[1]
I Skien
var den bekjendte Gustav Adolf Lammers blit
sogneprest i 1849. Han var likesom Rode født i Kjøbenhavn og tilhørte, som
han, en høitstaaende officersfamilie. Lammers’s far var generalmajor Ernst
Anton Lammers. Lammers, som var et par aar yngre end Rode, født 26/5 1802, var
en svoger av Rode og gift med hans søster Henriette Nikoline. Efter tidligere
at ha været hospitalsprest i Trondhjem fra 1827, var han i 1835 blit sogneprest
i Bamle. Mens han var i Bamle, var han stortingsmand fra Bratsberg paa tingene
i 1839 og 1842. Lammers fremkaldte en meget sterk religiøs bevægelse i Skien,
som dog først et par aar efter Rodes avreise fra Gjerpen begyndte at ta en
utpræget ukirkelig retning, idet Lammers, efterat han den 5te juni 1856 paa
ansøkning hadde faat avsked som sogneprest, uttraadte av statskirken 2den juli
samme aar og to dage senere, den 4de juli, stiftet “den frie, apostolisk
kristelige menighet”. Mot slutningen av 1860 utgav han saa sin “Aabne
bekjendelse” og traadte derefter igjen i 1861 tilbake til statskirken, hvorved
hans tilhængere blev som faar uten hyrde. Han bodde siden paa forskjellige
steder indenlands og utenlands, men døde i Skien 2den mai 1878, 76 aar gammel.
Som
ventelig indvirket “den Lammerske bevægelse” ogsaa paa det tilstøtende Gjerpen,
hvor der i aarene 1856‑1860 skedde flere uttrædelser av statskirken til
Lammers’s menighet. Den førstutmeldte var forhenvæ.rende lærer Søren Pedersen
Tufte, utmeldt 2/7 1856. Blandt de i dette første aar utmeldte kvinder kan
merkes jomfruerne Dortea Condrup og Jenny Kløcker. Aaret efter utmeldte sig
igjen 6, ‑ 2 mænd og 4 kvinder; et par egtefolk medhadde et 4 aars barn.
I 1858 likeledes 6, 3 mænd og 3 kvinder, derav et par ganske unge tjenestepiker.
I 1859 tilsammen 9, derav 8 kvinder, av dem igjen 5 ugifte. Hertil 2 barn. I
1860 utmeldte ingen sig til den Lammerske menighet. Altsaa i aarene 1856 -
1859 tilsammen 35 foruten 3 barn. Jeg anfører her specielt samtlige medlemmer
av den paa Grini i Gjerpen bosatte familie Eckstorm,
fordi flere av dem baade sterkt paavirkedes av og selv sterkt paavirket
Lamtners og ikke bidrog litet til den endelige uttrædelse av statskirken med
oprettelse av et eget samfund.
Skibskaptein
Kristian S. B. Eckstorm, født 1774, død paa Grini 1/11 1845; 1811 g. m.
Alison Kirstine Lieungh, født 25/12 1793, død i Gjerpen 15/3 1865. Deres barn:
1. Marie
Katrine, født i Skien 12/4 1812, men konfirmert i Gjerpen, 14/10 1845 g. m.
oberstløitnant Adam Rentz Steen Holter, født 20/8 1814 paa Helgeøen, død i
Skien 12/7 1890. Hans hustru var død før ham, 1/3 1874, paa chefsgaarden
Holtran i Skogn.
2.
Pauline Olavia, f. 29/10 1813, død i Skien 13/5 1884, ugift.
3.
Alison, f. 20/5 1815, død i Gjerpen 4/12 1879, ugift.
4. Hanna
Henriette, f. 4/2 1817, død i Skien 8/5 1889, ugift.
5.
Kristian Severin, f. 1/3 1819, forlist som styrmand, ugift.
6. Elise,
f. 2/9 1820, død i Gjerpen 2/12 1880, ugift.
7. Paul
Fredrik, f. 1/1 1823, utvandret til Amerika og døde der.
8. Johan
Kornelius, f. 28/11 1824, døde i Kristiania 12/11 1872.
9.
Theodor, f. 17/12 1827, = no. 7, Paul Fredrik.
10.
Didrik Cappelen, f. 25/7 1831, død i Gjerpen 27/12 1871, ugift.
11. Ole
Nikolai Lieungh, f. 13/4 1835, død i Gjerpen 7/12 1836.
Moderen
mad. Alison og de fire jomfruer Pauline, Alison, Hanna og Elise samt sønnen
Didrik utmeldte sig likesom Søren Tufte samtidig med Lammers 2den juli 1856.
I
forbindelse hermed skal jeg gi nogen oplysninger om de senere utmeldelser av
statskirken inden Gjerpens menighet. Litt senere end de første utmeldelser til
den Lammerske menighet, eller fra 1858, begyndte utmeldelser til metodisterne at bli noksaa hyppige,
særlig i de dele av prestegjeldet, som støter til Porsgrund, hvor metodisterne
ved denne tid hadde bygget sig et bedehus, saavidt jeg vet det første
metodistbedehus her i landet. I tiden mellem 1858 og 1870 utgjorde antallet av
utmeldte til denne menighet omkring 30 eller omtrent saa mange som til den
Lammerske menighet i de fire aar 1856‑1859. Hertil kommer endvidere nogle,
som, i motsætning til Lammers’s tilhængere, gik direkte til gjendøperne eller
baptisterne. I de følgende aar, fra begyndelsen av 70‑aarene, er det
særlig til forskjellige lutherske frikirkesamfund,
at uttrædelserne sker, først til den “rene” lutherske frikirke og saa til
andre, som ikke vilde hævde sig dette vel selvbevisste og stolte navn. En hel
del av disse hadde dog forhastet sig og vendte efter faa aars forløp igjen
tilbake til statskirken.
I 1886
optræder igjen noget nyt, nemlig uttrædelser til ”intet samfund”, en del for at bli borgerlig
gifte, nogle for at bli gifte “billig og snart”. I 1889 traadte ogsaa en ung
mand ut ”for at slippe at avlægge soldatered”. Enkelte av de til “intet
samfund” uttrædende sluttet sig dog i virkeligheten til det nu opkominende
parti, som bærer det eiendommelige og litet karakteriserende navn “Den frie mission”. Blandt dem var den
senere leder av dette samfund i Gjerpen, Ole Kristian Nilsen Bø fra Slemdal,
som uttraadte i juli 1889, som det synes nærmest paa grund av en kontrovers med
sogneprest Martens, hvis sindssygdom da begyndte at utvikle sig, og som ikke
længe efter avgik ved døden. De fleste, som utmeldte sig til dette nye samfund,
var, i motsætning til de tidligere, for største delen hjemmehørende paa Ophaugen.
I 1899 uttraadte blandt andre ogsaa den bekjendte spiritist cand. jur. Bernt
Thorstensen med hustru og datter. I begyndelsen av indeværende aarhundrede
skedde der ogsaa uttrædelser til “Den frie mission paa Bøle” og, som noget
særeget, til “Den frie mission i Arken”. I 1905 oplyste en oprindelig i Tuddal
hjemmehørende pike, idet hun igjen indmeldte sig i statskirken, at hendes
søster paa egen haand og uten hendes samtykke hadde utmeldt hende! En anden utmeldte
sig samme aar, fordi hans søn ikke kunde indtegnes til konfirmation, da han
endnu en tid maatte søke skolen; men rekorden slog en tredje, ogsaa samme aar,
som utmeldte sig, fordi han av kammerherre Løvenskiold var anmeldt for ulovlig
fiskeri !
De
fleste, som i de sidste aar utmeldte sig av religiøse grunde, især kvinder, gik
over til adventisterne, som i disse
aar synes at ha hat en kort blomstring. Forøvrig er det paafaldende, at kun en
forholdsvis meget liten procent av de senere aars utmeldte har været oprindelig
hjemmehørende i Gjerpen; det har mest været indflyttere fra forskjellige
kanter.
Søkningen
til Gjerpen kirke paa almindelige søndage har i længere tid ikke været meget
god. Dog er den vistnok meget bedre end søkningen til hovedkirkerne i
naboprestegjeldene. Paa den anden side er det mest stadige, interesserte
tilhørere, som søker Gjerpen kirke, tildels ogsaa fra Skien, deriblandt de
fleste høiere staaende av bygdens familier. Søkningen til Borgestad kapel har
derimot været særdeles god like fra dets opførelse. Den tætbebyggede og nære
omgivelse gjør sit hertil, mens Gjerpen kirke, saa udmerket beliggenhet som den
i visse henseender har, i andre henseender ikke ligger heldig til, hvorfor man
ogsaa ved midten av forrige aarhundrede tænkte meget paa at nedlægge den eller
i alle fald ikke at restaurere den, men bygge to nye kirker; en længer i nord
og en længer i syd. Det blev imidlertid, som før omtalt, intet av; den gamle
kirke ombyggedes og utvidedes i syttiaarene og undergik da i det hele en meget
kostbar restauration. Kirkesøkningen har ikke avtat i Gjerpen kirke, efterat
der blev kapel paa Borgestad og der saaledes ofte holdes gudstjeneste samtidig
paa begge steder. Søkningen til opbyggelser omkring paa skolehusene og den
seneste tids mange bedehuse er meget god, især hvor saadanne opbyggelser efter
nyere skik iblandt holdes søndagsformiddage. Gjerpenbønderne kan i det store
og hele ikke siges at være synderlig flittige kirkegjængere; derimot kommer
mange av dem paa opbyggelserne inden deres kreds. Arbeiderne ved de store bruk
og fabrikker er det vistnok endnu mindre; dog gjælder dette mere prestegjeldets
øvre del; omkring Borgestad er der mange flittige kirkegjængere ogsaa blandt
dem.
Den nyere
tids religiøsitet har blandt andet det præg, at den helst samler sig til bedehusene, som regel mere end til
kirkerne, til bedehusenes “fester” mer end til kirkens alterbord.
Det
første bedehus, som byggedes i Gjerpen, tilhører den frie mission, kaldes
“Betel” og ligger paa den kommunale eiendom, fattiggaarden eller som man nu
helst siger “gamlehjemmet” Foss, den Gasmanske families store og vakre gaard i
tidligere dage. Bedehuset Betel opførtes 1899‑1900 og toges i bruk fra
lste april 1900, da det indviedes av pastor K. J. Hansen fra Amerika. Det
indeholder 260 sittepladser. I en fløibygning er kammers og kjøkken. Det kostet
4 000 kroner.
Det
ældste kirkelige bedehus ligger i den østlige del av Ophaugen, paa Doksrød, hvor veien fra Fjelddalen og
Høgaas tuberkulosesanatorium kommer ned i bygden. Det er en ganske liten
bygning, som ligner meget de gamle skolestuer fra 1860aarene.
Det
største av bedehusene ligger paa Bøle, i
et meget folkerikt strøk. Det byggedes vinteren 1904‑1905 og indviedes
27de mars sidstnævnte aar. Indvielsestalen holdtes av provst Qvisling. Arbeidskomiteens
formand var gaardbruker Abraham Hauen. En av de ivrigst interesserte var
forøvrig nu avdøde gaardbruker Jon Bøhle,
der ved festen holdt indledningstalen. Huset har en vakker og dominerende
beliggenhet.
To aar
efter, den 29de april 1907, indviedes igjen et nyt større bedehus paa Ophaugen,
Venstøbs bedehus. Nu avdøde
gaardbruker Peder Venstøp interesserte sig meget for huset, var formand i
byggekomiteen og gav fri tomt. Indvielsestalen holdtes ogsaa her av provst
Qvisling.
Endelig
indviedes den 6te februar 1916 et bedehus paa Borgestad. Indledningstalen holdtes her av emissær Jonas Johnsen,
der bor i kredsen, mens den egentlige indvielsestale ogsaa her holdtes av
provst Qvisling. Huset ligger like i nærheten av Borgestad skole og har faat
fri tomt av statsminister Knudsen. Det koster 4 800 kroner.
Det maa
her ogsaa anføres, at der er blit indrettet et bedehuslokale paa Sneltvet, som er sat i forbindelse med
Sneltvet skole. Det har faat et større kommunalt bidrag mot at overlates til
lokale for den kvindelige haandarbeidsskole de uker, den holdes i kredsen.
Lokalet kan ved fløidøre sættes i forbindelse med de egentlige skolelokaler.
Endelig
kan nævnes, at kommunen har overlatt et værelse i Gulset gamle skole til opbyggelseslokale. Kammerherre Løvenskiold
har hertil skjænket det fornødne inventar.
Søndagsskoler holdes kun for en mindre del av andre end den
frie mission, som holder søndagsskole i forbindelse med sine søndagsformiddagsmøter.
Mens disse skoler vistnok kun har litet pædagogisk værd, er folkeskolen selv i
enhver henseende i god orden og har et dygtig og bra personale, likesom det
skolerne tildelte timetal i kristendomsundervisning maa betegnes som fuldt
tilstrækkelig.
For den
voksne ungdom er der i ytre Gjerpen en blomstrende kristelig ungdomsforening med eget lokale paa
“Fredheim”, der er baade rummelig og velindrettet. I nærheten samles ogsaa en
”frisindet” ungdomsforening, bestaaende av en bra og interessert ungdom. Dens
likeledes meget rummelige lokale bærer navnet “Gimle”. Daarligere har det
hittil gaat med en anden frisindet ungdomsforening, der samles paa
“'Fagerheim” paa Ophaugen.
Gaardbrukerne
i Gjerpen maa i hvert fald siges at være en meget ædruelig klasse, likesaa vistnok i det hele den egentlige, i
Gjerpen oprindelig hjemmehørende befolkning. Sedelighetstilstanden er ogsaa meget god, hvad fødsel av uegte barn
angaar, idet de som regel kun utgjør 2 á 3 procent av de over 200 barn, som
aarlig fødes. Derhos er det noksaa sjelden, at saadanne barns forældre begge er
Gjerpensfolk. Det er i tilfælde mest moderen, den uskyldigere part, som er fra
Gjerpen; men selv flere av de piker, som føder uegte barn indenfor
prestegjeldets grænser, hører til uten for og er ofte just kommet ind paa
Gjerpens grund, helst fra byen, for at føde. Men fortidlige fødsler indenfor
egteskapet er der nok altfor mange av. selv blandt de bedre, av hvem man skulde
vente andet.
[1] Da Jon Bøles hustru Ingehorg døde
i slutningen av 1855 ‑ de var begge gamle venner av H. N. Hauge ‑,
sa Gislesen i liktalen over hende bl. a.: ”Jeg havde hørt om de gudfrygtige
gamle paa Bøle, og da jeg var udnævnt til Gjerpen, sagde jeg til mig selv,
medens jeg endnu var i Asker: Det skal visselig blive et av de første huse, jeg
besøger, naar jeg kommer til mit nye kald. Og det holdt jeg. Men jeg skal aldrig
glemme de inderlige ord, hvormed Ingeborg Bøle hilsede mig: ”Velkommen til os,
du kjære Herrens tjener!”
Ingeborg
Bøle var fra Rauland.