POSTHUSBAKKEN

Vi skal nu ta en tur opover Posthusbakken (Ligaten eller Langbakken), på dennes venstre side, og begynne ved Myhregården, som er omtalt før, og iberegnet denne lå her 6 gårder.

Den første efter Myhregårdens nordfløi er nr. 188, som lå et stykke inne fra gaten. Det var Feilberggården, som var pen og velholdt og i to etasjer. Ved skjøte 1853 gikk den fra Helle Christiansen til Johan W. Wagner, 1872 fra J. S. Ording til Peter Feilbergs enke Marie F., 1885 fra hennes barn Halvor Lund F. (f. 1861. apoteker i Kvitseid), Peter Fredrik, Anthon Henrik og Elise F. til John Knudsen.

Fru Marie Feilberg lot innrette butikk i gården til salg av papir, trykksaker o. a., senere hadde hun også leiebibliotek. Fruen døde allerede i 1873, hvoretter hennes barn må ha fortsatt forretningen.

Neste hus var Chr. H. Bloms lagerbygning, som er omtalt før under P. Johansen.

Derefter kom nr. 187, som ved skjøte 1845 gikk fra Tollef Gjertsen Fander til farver Carl C. Vassdalen, 1848 til garver Søren Sørensen, 1854 til garver Carl Hofgaard, som kom til Skien fra Halden, 1867 til Peder Hansen (fra Kverndalen) og i 1875 fra dennes enke til garver Mathias Olsen. Denne var sønn av salmaker Ole Olsen i Kverndalen, og tilbragte ca. 10 år i Chikago. Olsen og hans frue, som var søster av fru Thor Jørgensen, var vel ansette folk, de hadde hatt mange prøvelser i livet, de hadde således den sorg at 11 av deres 13 barn døde i en tidlig alder. De hadde to sønner i live, Harvi og Otis.

I denne gård hadde dr. Bøysen i noen tid sitt kontor.

Ovenfor M. Olsens hus lå med høi gavl vendt nedover mot gaten Schøiens gård, i to etasjer, og den så ganske imponerende ut og hadde have grensende til de andre havene midt i kvartalet. Gården gikk i 1803 fra Christopher Bomhoff til madame Alison Kristine Lieungh, 1835 til underfogd Otto Chr. Aamodt, 1853 til gullsmed Andreas Larsen Schøien. Denne hadde oprinnelig foruten sin privatbolig også sin forretning her (tidligere i Ysterigården). Schøien hadde mesterbrev av 1847, og grunnla sin forretning samme år. Verksted og butikk flyttet han i 1869 ned til Broenden, og omtrent der har Schøiens forretning sine lokaler den dag idag. Schøien var en hedersmann, han var med blandt stifterne av Skiens håndverkerforening i 1879, da den gamle forening av 1846 (stiftet av P. Feilberg) blev rekonstruert, og han blev dens æresmedlem. Han døde 1912, 95 år gammel. Efter ham har sønnen Magnus fortsatt forretningen i det gamle gode spor. Han eide adjunkt Nielsens tidligere hus i Brekkeby og døde i 1930.

Schøiens barn var følgende: Carl, utvandret tidlig; Nora Mathilde (1849-­1927), g. m. brukseier Mathias Hanssen; Emma Marie (1851-1925), g. m. kontorchef Carl Jensen; Hakon Olaf (1853-1900), g. m. Valentine Paulsen; Gustav Adolf (1855-1928); Valborg Amalie (1860-1922), g. m. hovedkasserer C. J. Halvorsen i Union Co.; Ida Karoline (f. 1862), g. m. skibsfører P. Daae; Magnus Anker (1865-1930), g. m. Thora Christoffersen.

Ida Schøien var sangerinne, elev først av fru oberstløitnant Platou i Skien, senere av O. A. Grøndahl og av konservatoriet i Leipzig. Hun holdt flere konserter i Leipzig og hadde i 1883 sin første konsert i Fønix-salen i Skien og gjorde stor lykke. Senere Dorothea Hougen Født Blom hadde Ida Schøien en rekke vellykkede konserter både i utlandet og i Norge. 1884 blev hun i Skien akkompagnert av Agathe B. Grøndahl, i 1885 i Hals' konsertsal i Oslo av Erika Nissen.

Hjørnegården øverst oppe mot Taterbakken er nevnt før. Den hadde nr. 182, og gikk i 1839 fra skipper Paul Lieungh til bankkasserer Simon Thorbjørnsen, 1841 til kjøpmann Paul Knudsen, 1843 til Chr. N. Eberhardt, 1846 til Chr. C. Eberhardt, 1865 til Otto Immanuel Eberhardt, som senere solgte den til J. S. Engebrethsen. I Eberhardts forretning var ansatt den senere trelasthandler Soelberg i Brevik. Eberhardt eide tillike landstedet ”Sommerfryd” i Gjerpen. Gården var ganske pen og lå fritt rett overfor Norges Bank. J. S. Engebrethsen var et av byens vittige hoder, og meget populær og kjent av alle.

Jens Sev. Engebrethsen (1830-1914) var gift med Anne Pedersen (1830-­92). Deres barn var: 1) - Emilie (1855-1923) , g. m. Jens Andr. Larsen (1850­1906) fra Jylland; Larsen hadde kullforretning i Skien og kjøpte sakfører Theistes hus i Sandvika, som han bygde om og utvidet. 2) Paul Sev. (1857-­1916), g. m. Engel Bentsen (1863-1915), datter av postmester, stortingsmann Halvor Bentsen, 3 barn. 3) Søren, g. m. Inger Pohlmann, 5 barn. 4) Karl (1865-­1919) g. m. Anna Øvrum, f. 1870, 5 barn. Alle Engebrethsens barn var i de unge år kjekke og kraftige folk, av den ekte Skienstype.

Det store, noe uregelmessige kvartal vi nu er ferdig med, omfattet ialt 14 større og mindre eiendommer, og bemerkelsesverdig er det, som før nevnt, at innenfor husrekkene var det smukt og landlig med store havearealer.

På den andre siden av Posthusbakken, den nordlige, lå det likeledes 6 gårder, vi begynner nedenfra, med Houens vakre enetasjes hus, nr. 190 & 193. Denne eiendom gikk i 1839 fra Niels Pedersen ved skifte til Anne Cathrine Pedersen, og blev i 1840 utlagt på skifte efter madame Anne Cathrine Houen til kjøpmann Hans Houen (de hadde inngått ekteskap). Til eiendommen, som vel måtte regnes med blandt byens patricierhus, hørte en usedvanlig stor have, som strakte sig helt opover til Plesners og Rojahns haver.

Ved siden av Houengården lå skomaker Holters hus, nr. 189a. Dette gikk i 1831 fra Ulrich Cudrio til kjøpmann Necolay Larsen, som i krisetiden led store tap, blev senere organist i Steinkjer, 1846 ved auksjonsskjøte fra hans opbudsbo til M. T. Mathiesens enke, 1849 til skipper Jørgen Ludvigsen, og endelig i 1873 til skomaker Chr. Holter. Fra hans konkursbo gikk eiendommen i 1886 over til frk. Kirsten Jørgensen som var musikklærerinne og blev gift med gårdbruker P. Helgen, Holla.

Det førte en trang inngang mellem huset og Houens uthusbygning inn til bakgården, hvor Holter hadde sitt verksted. Holter var en stillfarende mann, kjent som dyktig i sitt fag.

Den neste gård var den høie murgård, som gjerne kaltes posthusgården, men også for spøk Parnemanns minne, hvilket skulde hentyde til et eller annet mystisk forhold ved gården. Den hadde nr. 189b, og gikk i 1829 fra madame Cudrio til Chr. H. Blom, 1852 til Simon Thorbjørnsen, og 1885 fra dennes enke til murmester Torger Eriksen.

Det var en toetasjes stor gård som lå høit likesom Schøiens hus på den andre siden av gaten, og gjorde sig bemerket i strøket. Her var byens posthus, og her var det at den tykke, godlidende Dietrichson administrerte byens korrespondanse, visstnok ikke noget besværlig embede i den tid. Gården brente i 1884, som før meddelt, og posthuset flyttet da ned i Myhregårdens fløibygning.

Det neste hus i rekken var snekker Peder Andersens inntil 1880, da han flyttet ned i sin nyerhvervede eiendom, Blommegården.

Derefter kommer nr. 181, feiermester Pettersens gård. Den gikk i 1839 fra Johan Blom til Knud P. Blom, 1844 til garver H. C. Christoffersen, og i 1850 ved auksjonsskjøte til J. C. Pettersen. I eldre tid hadde byen holdt hus for feieren, og dette lå på tomten bak den nye kirke. Feiermester Pettersen var i kraft av sin gjerning en meget kjent størrelse i byen, og renset alle husenes skorstener med stor dyktighet.

Den lille hjørnegård eides fra 1867 av Fredrik Jørgensen, fra 1882 av Andreas Baar.

Nr. 179, sakfører Plesners vakre hus, lå ved parken, rett overfor Norges Bank. Det gikk i 1801 fra Peder Hansen Falkum til organist Johannes Bøttger, 1834 fra Mette Marie Bøttger til Hother Erik Werner Bøttger, den kjente arkitekt, bl. a. for Norges Banks bygning, og i 1861 ved auksjonsskjøte til sakfører Benedictus Plesner.

Sakfører Benedictus Marius Plesner (f. 1828, d. 1900) var i sine yngre dager fullmektig på fogedkontoret hos Borchsenius, oparbeidet senere en vel ansett sakførerforretning i Skien, bl. a. sakfører for Norges Bank og var likesom sin kollega sakfører G. M. Larsen en betrodd bobestyrer. Han var lenge nestor blandt byens jurister. Plesner var gift med Pauline Gjør. Om hans interesserte og uegennyttige arbeid for byens forskjønnelse har vi hørt tidligere. Efter branden kjøpte Plesner møllermester Pedersens vakre bus i Brekkeby (nu tilhørende fylkeslæge Moe).

Ved siden av Plesners hus lå organist Rojahns på hjørnet av Kobbersmauget. Dette hus hadde nr. 178, og Rojahn kjøpte det i 1868 av A. J. Schiøtt. Rojahn var egentlig tysker, og var kommet til Norge som medlem av det kjente musikkorps ”Harzverein”, hvortil bl. a. hørte komponisten Reissiger, organist Arnold, Jehnigen, Zogbaum. Han var en utmerket musiker, og trakterte det svære kirkeorgel med stor ferdighet. Han var dertil en original, og som sanglærer ved Latinskolen velkjent av byens ungdom, som nok ofte muntret sig over hans noe gebrokne sprog. Når vi så to eller gjorde skøierstreker (eller ”gærninger”, som det het på skiensk) i hans timer, kom han og slo oss med fiolinbuen i skolten. Dog førte han fiolinbuen med større virtuositet på fiolinstrengene. han var en ledende skikkelse i byens musikkliv. Rojahn døde et par dager efter den store brand. Han hadde flere sønner som er kommet i gode stillinger, og en datter.

På den andre siden av det nevnte smaug lå det Lammerske bedehus, nr. 347b, hvor skibskaptein Jac. Stousland bodde i første etasje. Forsamlingssalen var ovenpå, men det var også lokaler nedenunder som optokes av menighetens gjøremål. Den milde, fine fru Hedvig Stousland, søster av Henrik Ibsen, holdt her skole for en hel del av menighetens gutter, således har hennes sønn, den senere kjente politiker og forretningsmann Carl Stousland (f. 1860), kjøpmann Fredrik Ording, P. Landgraff m. fl. gått i skole hos henne. Det ser ut som en tanke, eller er iallfall et merkelig treff, at Skiens nye smukke kirke er bygd op på dette bedehus' tomt. Tårnene står der hvor det lå.

Den Lammerske menighet hadde i sin tid stor innflytelse i Skien, og Lammers' ånd en makt over sinnene som holdt sig lenge, og ennu til dels går igjen i byen.

Bedehuset hadde sitt eget vakre parkanlegg foran og dessuten have nedover langs smauget.

Nordenfor bedehuset ligger ennu smed Lars Jacobsens hus, som denne kjøpte av kommunen i 1866 (det hadde tidligere vært bolig for byens feier), og i 1881 solgte til smed Stokke.

Går vi så ned det såkalte ”Lihullet” (uttalt lihålle'), kommer vi ned i den øvre del av Kverndalen.