Gravhaugene paa Bjørntvet.

 

Av

H. H. Holta.

 

Dette gravfelt bestaar av tre meget store hauge der ligger i retning n. n. ø. lodret paa Skienselven paa et morenehøidedrag ca. 50 m. o. h. (se kroki fig. 1). Om hver av disse store hauge grupperer sig endel større og mindre gravhauge (se fig. 2, 3 og 4). Gruppe 1 ligger indtil den gamle Porsgrunnsvei og er sandsynligvis den ældste. Der har her muligens været en ældre gravplads før den store haug blev bygget, siden flere av de mindre gravhauge er væsentlig stenrøser med endel jord over og med spor efter hellekistebegravelse. Den store haug (se fig. 5) er stærkt ødelagt ved utgravninger, hvorav en stor del er foretat i de senere aar uten at der er fundet noget gravgods. Jorden i haugen bestaar av sand, dens dimensioner er ca. 117 m. omkreds ved foten, ca. 12 m. højde i skraaningen og ca. 13 m. diameter i toppen, hvor den som sagt var stærkt utgravet. (Maalingerne er foretat med assistance av major Sig. R. Borgen, der ogsaa har utført karttegningen, og hvorfor jeg herved avlægger ham min forbindtligste tak). Maalene gjør ikke krav paa absolut nøiagtighet da det er saa vanskelig at bestemme hvor foten paa haugen egentlig er p. g. a. at haugen ved utgravninger tildels er forandret. Gruppe I omfatter foruten den store haug 6 mindre hauge, men der tør muligens ha været adskillig flere, da det ser ut til at det nedenfor lig­gende stengjærde er opsat av sten fra gravrøser.  

1. Terrenget omkring gravfeltet

Mellem gruppe I og gruppe II er der en dyp forsænkning i terrænget opstaat ved ut­rasning langs med en bæk som kommer ned fra den vestenfor liggende Bjørntvetaas. En stor del av denne utrasning har muligens foregaat efter den tid gravhaugene blev anlagt.

2. Gravfeltet ved den gamle Porsgrundsvei

Gruppe II (se fig. 3) bestaar av en stor haug og ialt 12 synlige større og mindre hauge. Det har ogsaa her sandsynligvis været endel flere av de mindre hauge, men disse har været saa stærkt utgravne at de ikke er lette at se. Den store haug i gruppe II (se fig. 6 og 7) har følgende dimensioner, omkreds ved foten ca. 117 m., høide i skraaningen ca. 13,5 m. og diameter i toppen ca. 7,5 m.

 

Ca. 150 m. længer mot n. n. ø. ligger gruppe III (se fig. 4) bestaaende av en stor haug, 3 smaa og en mellemstor haug. Denne store haug har en omkreds ved foten av ca 128 m. med en høide maalt efter skraaningen av ca. 18 m. og en diameter i toppen av ca. 8 m. Den østligste av disse hauge (nr. 5, gruppe III) blev utgravet omkring 1875, og her fandtes, efter hvad hr. Johan Bjørntvedt har meddelt, rester av et kjørel eller ringe av træ med forgyldte gjøler av bronce samt endel potteskaar.

 

Jeg antar at gruppe III er den yngste gruppe i gravfeltet. Paa grund av den tætte skog hvori gruppe III ligger, har jeg ikke kunnet faat tat noget fotografi av denne store haug.

 

Ved arkæologiske undersøkelser er det godtgjort at Ottars haug i Vendel stammer fra første halvdel av 500 tallet, hvilket ogsaa er tiden for Ottar Krakes død, og da denne haug vites at være kaldt «Ottar’s høg» i folketradition fra aarhundreder tilbake, saa har altsaa de arkæologiske undersøkelser bekræftet Snorres angivelse om at Ottar Krake faldt og blev hauglagt i Vendel, om Snorre end tok feil av Vendel i Jylland og Vendel sogn i Sverige.

                                                      
 
*                  *                  *

 

Snorre fortæller i Ynglingesagaen at Oden satte de love i sit land, som før gjaldt blandt æserne; saaledes bød han at man skulde brænde alle døde og bære paa baalet med dem alle deres eiendele. Han sa at hver skulde komme til Valhal med saadan rigdom som han hadde med paa baalet, og det skulde han og nyde, som han selv hadde gravet i jorden. Asken skulde man bære ut paa sjøen eller grave ned i jorden; efter gjæve mænd skulde man bygge haug til mindesmærke, og efter alle mænd som det var nogen mandighet i, skulde man reise bautastener, og den sæd holdt sig længe siden.

3. Det midtre gravfelt

Den svenske arkæolog og historiker Sune Lindquist knytter hertil følgende uttalelse: «De vanligaste minnesvårdar över döda, vi ha i behåll från vikingatiden, äro högar, oftast täckande en liten del av askan från likbålet, men ej sällan också kenotafer. Vid var gammal gård eller by ligger eller har legat en flock sådanna, vilka vid undersökning pläga uppvisa rätt skilda tidar och sålunda kommit till efter hand under en lång följd av år­hundraden. Deras antal inom varje av odling eller dylikt ostörd gravfält är också gemenligen så oansenligt, att tydligen endast bättre folk, såsom Snorre meddelar, hedrats med dylika minnesmärken. De flesta av alla dem, som under den långa tidrymd et bygravfält omspänner, levat och dött i den närbelägna byn, ha helt säkert ej fått några gravhögar eller andra minnes­märken».

 

En saadan by, bø eller boer har det ogsaa sandsynlig været ved gravfeltet paa Bjørntvet, og at dette har været en stor­gaard, eller snarest en kongsgaard, fremgaar tilstrækkelig av de tre store gravhauge der hver for sig er omgit av flere mindre hauger. Der findes endnu benyttet navnet «Bybakken» paa veien som fører op fra Skogpladsene eller Larønningen til Bjørn­tvethøiden, likesom den Bjørntvetgaard som ligger like søndenfor de to østre gravfelt (gruppe II og III) endnu i dagligtale kaldes for «Byjorde». Kanske kan vi heri se en levning av et gammelt gaardsnavn Huseby som var et vanligt navn paa Ynglingeættens kongsgaarde baade i gamle Uppsala og i Vendel.

 

4. Det østre gravfelt

I Diplomatarium Norvegicum findes et brev dagset 6te mai 1397 «aa sydra gardhnom aa Biarnaþuit sæm liggar i Solæima sokn». (Brevet er utstedt av Olafuar þorstæinsson, prest i Solum og provst i Gjerpen provsti. I dette brev bekræftes at Biorn þorlæifsson gav Margaretto Halvardsdatter og hendes søster «alt Klifuar», hele gaarden Klevar i Sauherad).
 

þveit, flertal þweitar, er betegnelsen for opryddet skoggrund, vel nærmest en ryddet og opdyrket parcel. O. Rygh siger i sin indledning til norske gaardsnavne at der i det tilfælde hvor navnet er gammelt er et spørgsmaal om ikke betydningen sim­pelthen har været «utskilt part», for sig beliggende jordstykke, hvilket naturlig kan utledes av det gamle, i angelsachsisk bevarte «þwitan», avskjære, skjære i stykker, hvorav ordet er utledet. Det fremgaar altsaa av forannævnte brev av 1397 at Bjørntvet allerede da var delt i mindst to eiendomme siden brevet er dagsett søndre Bjørntvet.

 

Professor Alexander Bugge siger i en avhandling om Skiens ældste historie i historielagets aarsskrift for 1920: «Selve Bjørntvet blev i middelalderen kaldt Bjarnarþweitarboe, «Bjørn­tvetbøen». Bjørntvet er visstnok i daglig tale blit kaldt «bøen» eller senere «byen», d. e. «storgaarden», et minde om at det her engang har bodd storhøvdinger.

                                                   *                  *                  *

 

5. Den store haug (nr. 1) i gruppe I.

Den svenske arkæolog og historiker Gunnar Eckholm skriver «Med den känslighet varmed nordboarnas gravskick avspeglar alla skiftningar i iddelhavsfolkens dödsföreställningar, må indflytelser utifrån forutsättas».

 

Naar det nu erindres at handelsveiene ogsaa i denne fjerne oldtid gik saavel østover som vestover fra Sortehavet og Bosporus saa kan man om end med undren forstaa at disse samme gravhaugsformer har hat sin utløper helt til den persiske bugt som billedet (fig. 9) av de gamle gravhauge paa Bahrein i den persiske bugt viser[1].

 

Lignende gravhauge findes ogsaa langs med de russiske floder, særlig Wolckow, Volga og Don. Don er Snorres Tanaqvisl. eller Vanaqvisl. Disse floder dannet hovedfærdselsveien mellem Norden og Sortehavet. Ved siden derav benyttedes Weichel­floden og Dnjestrfloden der gav den korteste reiserute til Kontantinopel fra den sydligere del av østersjøen.

 

Der synes saaledes at være et gravhaugsbælte fra Skandi­navien til den persiske havbugt omtrent tilsvarende helleristningsbæltet.

 

 

6. Den store haug (nr 2) i gruppe II
7. Haug nr. 3 og 2 i gruppe II.

Sune Lindquist siger (Fornvännen 1920): «Mot de lösliga sammenställningar i Edda står Ynglingasagans enkla skildring av åsarnas och vanernas hem vid Svarta havets strand å ömse sidor Donmynningen, d. v. s. just i den trakt, där från Norden utgångna stammar under de första århundradena efter Kristi födelse eller kanske redan dessförinnan funnit utmärkta boplatser och varifrån så många viktiga kulturgåvor av återvandrare fördes til Norden. Men skildringen av Åsgård, där Oden närmast under sig hade tolv tempelpräster eller diar, som besörjde blot och rättskipning, motsvarar i huvudsak Eddans skildring av Troja».

 

Guden Odin tør saaledes ha været en krigerhøvding stam­mende fra Asien, der paa grund av sine store og gode egenskaper er blit blotet til efter sin død og i folketroen blit til gud. Betegnelsen Ass, Asa og Æsir skulde saaledes kunne ansees være utledet av Odins hjemstavn Asia.

 

Gudene Yngvar og Frøi saavelsom Odin har saaledes anta­gelig været virkelige personer som har levet, og det er derfor intet paafaldende i at Ynglingekongerne førte sin æt tilbake til disse guder ved at de angav sig at stamme fra Yngve-Frøy, derav navnet Ynglinger.

                                                     

***

 

Jeg gjengir efter Snorre endel av det vers i Ynglingatal der omhandler Olav Geirstadaalv:

 

Og i Norge

nu en gren

av guders æt

groet havde:

Olav styrede

sterkt fordum

vidt og bredt

over Westmare.

 

8. Ottarshaugen i Vendel. Efter "Fornvännen" i 1917.

Gravhaugene paa Bjørntvet tilhører netop denne tid da en gren av Ynglingeætten hadde groet i Norge, og det maa derhos antas at det er Ynglingeætten som har ført gravarkitekturen fra Vendel og Uppsala med sig til Norge, og at de store gravhauge paa Bjørntvet saavel som i Borre er reist over Ynglinge­ætter. Det maa saaledes antas at en gren av Ynglingeætten har hat sin kongsgaard eller ættegaard paa Bjørntvet enten nu denne gaard har het Husaby eller et andet navn som muligens kan ha været et navn hvorav det nuværende gaardsnavn Nenset er av­ledet, thi Nenset maa ha tilhørt samme hovedbøle som Bjørn­tvetgaardene.

 

Hvem der av Ynglingeætten kan være hauglagt paa Bjørn­tvet er faafængt at gjette paa al den stund man ikke har nogen som helst kildeangivelse derom, men man kunde jo tænke sig at Olav Geirstadr Alf’s søn Ragnvald med tilnavnet «den hæderhøie» eller hæderrike kunde være hauglagt paa Bjørn­tvet siden hans far som det heter «styrede vidt og bredt over Westmare». Det kan jo ogsaa tænkes at den kong Dag paa Vestmar som blev svigerfar til Olav Geirstadaalvs bedstefar, Halvdan Milde her har hat sin kongsgaard og at denne derefter er gaat over i Ynglingeætten; Dag var forøvrig et tidligere benyttet navn i den svenske Ynglingeæt, og Dag kan derfor ogsaa selv ha tilhørt Ynglingeætten.

9. Gamle gravhauge ved Bahrein. Efter Anton Mohr. Den persiske bugt.

 

At Vestmars grænse er gaat saa langt op som til Bjørntvet synes det ikke at være noget iveien for at anta, saa meget mere som de topografiske forhold taler for at grænsen mellem Vest­mar og Grenland kan ha gaat enten ved Skien eller over Skot­fossen ved Løveid.  

 



[1] Dette billede er laant fra A. Mohr’s «Den persiske bugt».