Gravhaugene paa Bjørntvet.
Av
H. H. Holta.
Dette gravfelt bestaar av tre meget store hauge der ligger i retning n. n.
ø. lodret paa Skienselven paa et morenehøidedrag ca. 50 m. o. h. (se kroki
fig. 1). Om hver av disse store hauge grupperer sig endel større og mindre
gravhauge (se fig. 2, 3 og 4). Gruppe 1 ligger indtil den gamle Porsgrunnsvei
og er sandsynligvis den ældste. Der har her muligens været en ældre gravplads
før den store haug blev bygget, siden flere av de mindre gravhauge er væsentlig
stenrøser med endel jord over og med spor efter hellekistebegravelse. Den
store haug (se fig. 5) er stærkt ødelagt ved utgravninger, hvorav en stor
del er foretat i de senere aar uten at der er fundet noget gravgods. Jorden
i haugen bestaar av sand, dens dimensioner er ca. 117 m. omkreds ved foten,
ca. 12 m. højde i skraaningen og ca. 13 m. diameter i toppen, hvor den som
sagt var stærkt utgravet. (Maalingerne er foretat med assistance av major
Sig. R. Borgen, der ogsaa har utført karttegningen, og hvorfor jeg herved
avlægger ham min forbindtligste tak). Maalene gjør ikke krav paa absolut nøiagtighet
da det er saa vanskelig at bestemme hvor foten paa haugen egentlig er p. g.
a. at haugen ved utgravninger tildels er forandret. Gruppe I omfatter foruten
den store haug 6 mindre hauge, men der tør muligens ha været adskillig flere,
da det ser ut til at det nedenfor liggende stengjærde er opsat av sten fra
gravrøser.
1.
Terrenget omkring gravfeltet
|
Mellem gruppe I og gruppe II er
der en dyp forsænkning i terrænget opstaat ved utrasning langs med en bæk
som kommer ned fra den vestenfor liggende Bjørntvetaas. En stor del av denne
utrasning har muligens foregaat efter den tid gravhaugene blev anlagt.
2.
Gravfeltet ved den gamle Porsgrundsvei
|
Gruppe II (se fig. 3) bestaar av en stor haug og ialt 12 synlige større og
mindre hauge. Det har ogsaa her sandsynligvis været endel flere av de mindre
hauge, men disse har været saa stærkt utgravne at de ikke er lette at se.
Den store haug i gruppe II (se fig. 6 og 7) har følgende dimensioner, omkreds
ved foten ca. 117 m., høide i skraaningen ca. 13,5 m. og diameter i toppen
ca. 7,5 m.
Ca. 150 m. længer mot n. n. ø. ligger gruppe III (se fig. 4) bestaaende av en stor haug, 3 smaa og en mellemstor haug. Denne store haug har en omkreds ved foten av ca 128 m. med en høide maalt efter skraaningen av ca. 18 m. og en diameter i toppen av ca. 8 m. Den østligste av disse hauge (nr. 5, gruppe III) blev utgravet omkring 1875, og her fandtes, efter hvad hr. Johan Bjørntvedt har meddelt, rester av et kjørel eller ringe av træ med forgyldte gjøler av bronce samt endel potteskaar.
Jeg antar at gruppe III er den yngste gruppe i gravfeltet. Paa grund av den
tætte skog hvori gruppe III ligger, har jeg ikke kunnet faat tat noget fotografi
av denne store haug.
Ved arkæologiske undersøkelser er det godtgjort at Ottars haug i Vendel stammer
fra første halvdel av 500 tallet, hvilket ogsaa er tiden for Ottar Krakes
død, og da denne haug vites at være kaldt «Ottar’s høg» i folketradition fra
aarhundreder tilbake, saa har altsaa de arkæologiske undersøkelser bekræftet
Snorres angivelse om at Ottar Krake faldt og blev hauglagt i Vendel, om Snorre
end tok feil av Vendel i Jylland og Vendel sogn i Sverige.
*
* *
Snorre fortæller i Ynglingesagaen at Oden satte de love i sit land, som før gjaldt blandt
æserne; saaledes bød han at man skulde brænde alle døde og bære paa baalet
med dem alle deres eiendele. Han sa at hver skulde komme til Valhal med saadan
rigdom som han hadde med paa baalet, og det skulde han og nyde, som han selv
hadde gravet i jorden. Asken skulde man bære ut paa sjøen eller grave ned
i jorden; efter gjæve mænd skulde man bygge haug til mindesmærke, og efter
alle mænd som det var nogen mandighet i, skulde man reise bautastener, og
den sæd holdt sig længe siden.
3.
Det midtre gravfelt
|
Den svenske arkæolog og historiker Sune Lindquist knytter hertil følgende
uttalelse: «De vanligaste minnesvårdar över döda, vi ha i behåll från vikingatiden,
äro högar, oftast täckande en liten del av askan från likbålet, men ej sällan
också kenotafer. Vid var gammal gård eller by ligger eller har legat en flock
sådanna, vilka vid undersökning pläga uppvisa rätt skilda tidar och sålunda
kommit till efter hand under en lång följd av århundraden. Deras antal inom
varje av odling eller dylikt ostörd gravfält är också gemenligen så oansenligt,
att tydligen endast bättre folk, såsom Snorre meddelar, hedrats med dylika
minnesmärken. De flesta av alla dem, som under den långa tidrymd et bygravfält
omspänner, levat och dött i den närbelägna byn, ha helt säkert ej fått några
gravhögar eller andra minnesmärken».
En saadan by, bø eller boer har det ogsaa sandsynlig været ved gravfeltet paa
Bjørntvet, og at dette har været en storgaard, eller snarest en kongsgaard,
fremgaar tilstrækkelig av de tre store gravhauge der hver for sig er omgit av
flere mindre hauger. Der findes endnu benyttet navnet «Bybakken» paa veien som
fører op fra Skogpladsene eller Larønningen til Bjørntvethøiden, likesom den
Bjørntvetgaard som ligger like søndenfor de to østre gravfelt (gruppe II og
III) endnu i dagligtale kaldes for «Byjorde». Kanske kan vi heri se en levning
av et gammelt gaardsnavn Huseby som var et vanligt navn paa Ynglingeættens
kongsgaarde baade i gamle Uppsala og i Vendel.
4.
Det østre gravfelt
|
I Diplomatarium Norvegicum findes et brev dagset 6te mai 1397 «aa sydra gardhnom
aa Biarnaþuit sæm liggar i Solæima sokn». (Brevet er utstedt av Olafuar þorstæinsson, prest i Solum og
provst i Gjerpen provsti. I dette brev bekræftes at Biorn þorlæifsson gav
Margaretto Halvardsdatter og hendes søster «alt Klifuar», hele gaarden Klevar
i Sauherad).
þveit, flertal þweitar, er betegnelsen for opryddet skoggrund, vel nærmest
en ryddet og opdyrket parcel. O. Rygh siger i sin indledning til norske
gaardsnavne at der i det tilfælde hvor navnet er gammelt er et spørgsmaal om
ikke betydningen simpelthen har været «utskilt part», for sig beliggende
jordstykke, hvilket naturlig kan utledes av det gamle, i angelsachsisk bevarte
«þwitan», avskjære, skjære i stykker, hvorav ordet er utledet. Det fremgaar
altsaa av forannævnte brev av 1397 at Bjørntvet allerede da var delt i mindst
to eiendomme siden brevet er dagsett søndre Bjørntvet.
Professor Alexander Bugge siger i en avhandling om Skiens ældste historie i
historielagets aarsskrift for 1920: «Selve Bjørntvet blev i middelalderen kaldt
Bjarnarþweitarboe, «Bjørntvetbøen». Bjørntvet er visstnok i daglig tale blit
kaldt «bøen» eller senere «byen», d. e. «storgaarden», et minde om at det her
engang har bodd storhøvdinger.
* * *
5.
Den store haug (nr. 1) i gruppe I.
|
Den svenske arkæolog og historiker Gunnar Eckholm skriver «Med den känslighet
varmed nordboarnas gravskick avspeglar alla skiftningar i iddelhavsfolkens
dödsföreställningar, må indflytelser utifrån forutsättas».
Naar det nu erindres at handelsveiene ogsaa i denne fjerne oldtid gik
saavel østover som vestover fra Sortehavet og Bosporus saa kan man om end med
undren forstaa at disse samme gravhaugsformer har hat sin utløper helt til den
persiske bugt som billedet (fig. 9) av de gamle gravhauge paa Bahrein i den
persiske bugt viser[1].
Lignende gravhauge findes ogsaa langs med de russiske floder, særlig Wolckow,
Volga og Don. Don er Snorres Tanaqvisl. eller Vanaqvisl. Disse floder dannet
hovedfærdselsveien mellem Norden og Sortehavet. Ved siden derav benyttedes
Weichelfloden og Dnjestrfloden der gav den korteste reiserute til Kontantinopel
fra den sydligere del av østersjøen.
Der synes saaledes at være et gravhaugsbælte fra Skandinavien til den persiske
havbugt omtrent tilsvarende helleristningsbæltet.
6.
Den store haug (nr 2) i gruppe II
|
7.
Haug nr. 3 og 2 i gruppe II.
|
Sune Lindquist siger (Fornvännen 1920): «Mot de lösliga sammenställningar
i Edda står Ynglingasagans enkla skildring av åsarnas och vanernas hem vid
Svarta havets strand å ömse sidor Donmynningen, d. v. s. just i den trakt,
där från Norden utgångna stammar under de första århundradena efter Kristi
födelse eller kanske redan dessförinnan funnit utmärkta boplatser och varifrån
så många viktiga kulturgåvor av återvandrare fördes til Norden. Men skildringen
av Åsgård, där Oden närmast under sig hade tolv tempelpräster eller diar,
som besörjde blot och rättskipning, motsvarar i huvudsak Eddans skildring
av Troja».
Guden Odin tør saaledes ha været en krigerhøvding stammende fra Asien, der
paa grund av sine store og gode egenskaper er blit blotet til efter sin død og
i folketroen blit til gud. Betegnelsen Ass, Asa og Æsir skulde saaledes kunne
ansees være utledet av Odins hjemstavn Asia.
Gudene Yngvar og Frøi saavelsom Odin har saaledes antagelig været virkelige personer som har levet, og det er derfor intet paafaldende i at Ynglingekongerne førte sin æt tilbake til disse guder ved at de angav sig at stamme fra Yngve-Frøy, derav navnet Ynglinger.
***
Jeg gjengir efter Snorre endel av det vers i Ynglingatal der omhandler Olav
Geirstadaalv:
Og i Norge
nu en gren
av guders æt
groet havde:
Olav styrede
sterkt fordum
vidt og bredt
over Westmare.
8.
Ottarshaugen i Vendel. Efter "Fornvännen" i 1917.
|
Gravhaugene paa Bjørntvet tilhører netop denne tid da en gren av Ynglingeætten
hadde groet i Norge, og det maa derhos antas at det er Ynglingeætten som har
ført gravarkitekturen fra Vendel og Uppsala med sig til Norge, og at de store
gravhauge paa Bjørntvet saavel som i Borre er reist over Ynglingeætter. Det
maa saaledes antas at en gren av Ynglingeætten har hat sin kongsgaard eller
ættegaard paa Bjørntvet enten nu denne gaard har het Husaby eller et andet
navn som muligens kan ha været et navn hvorav det nuværende gaardsnavn Nenset
er avledet, thi Nenset maa ha tilhørt samme hovedbøle som Bjørntvetgaardene.
Hvem der av Ynglingeætten kan være hauglagt paa Bjørntvet er faafængt at gjette paa al den stund man ikke har nogen som helst kildeangivelse derom, men man kunde jo tænke sig at Olav Geirstadr Alf’s søn Ragnvald med tilnavnet «den hæderhøie» eller hæderrike kunde være hauglagt paa Bjørntvet siden hans far som det heter «styrede vidt og bredt over Westmare». Det kan jo ogsaa tænkes at den kong Dag paa Vestmar som blev svigerfar til Olav Geirstadaalvs bedstefar, Halvdan Milde her har hat sin kongsgaard og at denne derefter er gaat over i Ynglingeætten; Dag var forøvrig et tidligere benyttet navn i den svenske Ynglingeæt, og Dag kan derfor ogsaa selv ha tilhørt Ynglingeætten.
9.
Gamle gravhauge ved Bahrein. Efter Anton Mohr. Den persiske bugt.
|
At Vestmars grænse er gaat saa langt op som til Bjørntvet synes det ikke at
være noget iveien for at anta, saa meget mere som de topografiske forhold
taler for at grænsen mellem Vestmar og Grenland kan ha gaat enten ved Skien
eller over Skotfossen ved Løveid.