Kvartalet mellem Henrik Ibsens gate, Torvgaten, Dronningens gate (fortsettelsen mot øst av Telemarksgaten,) og Torvet bestod av tre eiendommer: Melgaard-gården, som optok hele den sydlige og største del av kvartalet, samt E. M. Olsens og Rasmus Larsens gårder. Vi skal i det følgende skildre disse

MELGAARDGÅRDEN
(matr. nr. 14)

Dette kompleks, hvis hovedbygning flankerte Torvet på østsiden, var den største eiendom i den midtre bydel, med fasade til tre gater. Ved branden i 1886 hadde den en brandtakst på kr. 69760, og til sammenligning kan det ha sin interesse å høre at gården i år 1800 avhendedes for 2000 spd. I begynnelsen eides den av Ulrich v. Cappelen (onkel av Eidsvollsmannen Didr. v. C.), inntil han flyttet til Porsgrunn, hvor han døde i 1820. Senere eides gården av kjøpmann John Petter Hansen og hans sønner Hans Hansen og adjunkt Johan Hansen, efter hvem den kaltes Hansegården. Bokhandler Melgaard kjøpte gården i 1866, og bodde der til branden i 1886. Melgaard hadde tidligere egen gård oppe i Prinsens gate, nr. 26, nedenfor Jørgen Halvorsens gård.

Gården hadde fire store saler, en sal til hver av de fire leiligheter i hovedgården; en av disse saler kaltes «Gullsalen», da den hadde gule tapeter. Eieren bodde selv i den sydlige del av underetasjen og innrettet sin leilighet i flukt med butikken. En anselig trapp førte op fra fortåget til en stor, rummelig gang, som delte etasjen i to.

Melgaards bokhandel var en ansett forretning, som av eieren var oparbeidet fra en beskjeden begynnelse. Jens Melgaard var født 1817 og arvet forretningen efter sin far, som egentlig drev bokbinderi, et håndverk som han hadde lært mens han var i «prisonen» 5 år i begynnelsen av århundredet. Han drev først en liten bokhandel i farver Trondsens gård i Kverndalen, inntil han i 1840 kjøpte fru Høy's gård i Prinsens gate. Melgaard var en original, av vesen noe distre. Han var av den gamle garde, som satte sitt preg på byen, en snild, elskelig mann og en hederlig borger. Han reiste ofte med I. H. Halvorsen på fisketur til Eidangerfjorden. Det var Halvorsen som arrangerte turene; men når fru Amalie Halvorsen, som var en meget streng dame, efterpå traff Melgaard, fikk den uskyldige Melgaard bebreidelser for at han hadde narret «Halvardus» ut på galeien! Van fant sig i det med tålmodighet og - taushet.

Gården var som sagt stor og likefrem imponerende. Det syntes nok også gamle professor M. J. Monrad, som var gjest hos Melgaard i 1883. Han kom nemlig dengang for å bortgifte sin sønn Ragnar med M.s yngste datter, Anna Marie, og da han kom inn i den store gang og så de tallrike værelser, sa han at han kunde trenge en geografi for å orientere sig! (Monrad erklærte nemlig om sig selv at han aldri kunde lære geografi,). Monrad, som var født i 1816, var altså omtrent jevnaldrende med Melgaard og de kjente hinannen fra ungdomsårene, da Monrad gikk på Skiens skole (1832-1834) og ofte var inne i bokhandelen hos gamle Melgaard.

Melgaards familie var og er meget musikalsk, men omtalen herav må opsettes til vi kommer til å skildre byens musikkforretning, hvis bærende kraft var I. H. Halvorsen.

I den annen - nordre - del av første etasje bodde fru Borthig, enke efter kjøpmann H. S. Borthig (d. 1839). Hun var en fornem, meget stilig dame, hvis smukke gardiner vakte almindelig beundring. Fruen hadde, som så mange andre, «sladrespeil» utenfor vinduet, så den interesserte dame kunde holde våkent øie med hvem som gikk i kirken, og forøvrig holde sig underrettet om hvad der foregikk opover og nedover gaten.

Den samme leilighet blev omdannet til butikk for Samuel Eberhardt; senere hadde Ole P. Ibsen (bror av dikteren og av fru Hedvig Stousland) forretning der. Ibsen var en ualmindelig godlidende mann, alltid snild mot oss barn. Jeg hadde engang vært så uheldig å slå ut en av rutene i hans butikk. Jeg rømte naturligvis straks men betenkte mig på veien, og gikk like inn til Ibsen og sa det var mig som hadde gjort det. Herover blev den eiegode mann så rørt at han fylte mine lommer med rosiner og andre herlige «godter». Ibsen overdrog i 1884 forretningen til sin søstersønn Carl Stousland.

I den ene av leilighetene ovenpå bodde forstjunker Nils Løvenskiold, en bror av statholderen. Han var bokholder i Skiens Sparebank 1849-74 og var gift med Anne Paus, søster av Paus på Kjølnes ved Porsgrunn. Det kan være av interesse å meddele at i nyere tid er en sønnedattersønn av ham, advokat Einar Corneliussen, gift med en sønnedatterdatter av gamle Anders Houen, Lillemor Kittilsen. Skiensslektene søker tilbake til Skien. Forstjunkeren døde dernede i 1884, hvorefter leiligheten blev modernisert, bl. a. ved at der innrettedes en entré, hvilket ikke var så almindelig i eldre hus. Derefter flyttet de såkalte «Borchsenius's børn» (senere advokat Charlo B., sorenskriver Hans C. B. og tre søstre) inn i leiligheten (det var skibskaptein Christian B. og hustru Dikka, f. Cappelen's barn).

I den sydlige leilighet ovenpå bodde i nogen tid Dulins, som i 1870 flyttet ned i Høiergården. Efter Dulin kom Constantius Riis (tidligere i «Rådstuen»), dernest Chr. Folkman, hvorefter i 1884 fru foged Borchsenius flyttet ned der fra Mela, efterat denne gård var solgt til O. Håve. Fogden var død i 1880, fruen, som var datter av sorenskriver Wessel, døde i januar 1885.

I kjelleren under Melgårds leilighet hadde garver Joh. N. Hansen i Kverndalen sitt utsalg av lær og skinn.

For så å gå over til den store to-etasjes fløi mot syd, hadde baker Thorstensen i underetasjen her sin ytterst populære butikk, hvor vi kjøpte de delikateste 2-skillings eplekaker. I annen etasje bodde i sin tid de gamle frøkener Sofie, Bolette og Marie Folkman. Deres halvbror, prokurator Freck, hadde også bodd i gården noen tid: Han døde der i 1863, hadde tidligere bodd i I. H. Halvorsens gård.

Det fortelles en liten historie om Freck, som nok også var en av byens originaler. Det kom engang til ham en slusk som tigget om penger. Freck vilde imidlertid ikke gi ham penger, men forærte ham et par av sine benklær. I lommen lå der 10-12 daler som Freck hadde glemt å forsyne. Dagen efter fant man samme slusk, iført Frecks elegante bukser, stendød i en rennesten, han hadde drukket sig ihjel for Frecks penger!

Senere beboddes leiligheten av gamle fru Lie på Lunde, enke efter sakfører Ole Lie (som tillike var bokholder i Norges Bank) og mor av sakfører Anton Lie. Efter henne bodde fru Amalie Erichsen her, inntil hun flyttet til Oslo for å tiltre en post i Norges Bank.

Før branden i 86 blev imidlertid hele fløibygningen ombygget i mere moderne skikkelse, for å avgi plass for I. H. Becks forretning som er grunnlagt i 1880.

Til Melgaardgården, eller Melgården, som man ofte forkortet det til, hørte stort gårdsrum, og mot Torvgaten var det også en stor fløibygning, hvor Melgaard hadde sitt trykkeri, og hvor bl. a. bladet «Correspondenten», senere «Bratsbergs Amtstidende» blev trykt. Her var der også store lagerrum, Eberhardt hadde stall der, og ovenpå var der stort trev til oplagssted for ved o. lign. Hovedgården hadde store, rummelige svalganger mot gårdsplassen, og tvers over denne fløt Lortebekken, som var overbygget med brolegning. Denne måtte undertiden fjernes når bekken skulde renses; og da har det sikkerlig stinket godt i den gamle patriciergård.