I. H. HALVORSENS GÅRD
(matr. nr. 37. Skjøte fra 1. og E. M. Flood til H. S. Borthig 1831,
1842 auksjonsskjøte til 1. H. Halvorsen).

På hjørnet skråss overfor Rådstuen lå den gamle smukke patriciergård som eider av kjøpmann Ivar Halvardus Halvorsen. Et par trekk av denne gårds historie som kan være av interesse, skal meddeles her. Den eides i begynnelsen av århundredet av prokurator Bredo v. Munthe av Morgenstierne, hos hvem, som tidligere nevnt, Simon Thorbjørnsen en tid var fullmektig; og det ser ut som fullmektigen har satt stor pris på sin prinsipal, ettersom han opkalte sin sønn efter ham.

Det var almindelig i de dager at de «kondisjonene» familier som hadde anledning til det, optok i familien en eller et par unge damer, døtre av avdøde embedsmenn, eller andre av den dannede klasse. De var da å anse fullstendig som døtre i huset. En sådan ung dame var også i Morgenstiernes hus, nemlig frøken Emilie Selmer, som kom til Skien fra Fredrikshald. Hun må ha vært en inntagende ung pike; hun hadde vært forlovet med Fredrik Stang, den senere statsministre, født 1808, samme år som Emilie. Betegnende er det, og det ser ut som en tanke, at Fr. Stangs sønn het Emil (likeledes statsminister, f. 1834). Emilie Selmer skal også ha vært gjenstand for selve Henrik Wergelands stormende følelser, det påståes at hun var en av hans «Stellaer». Hun døde hos Morgenstierne 31. oktober 1828, altså bare 20 år gammel, og blev begravet på den gamle nu nedlagte kirkegård. Hennes gravsten med inskripsjon er flyttet op til «Nekropolis» i Brekkeparken.

Gården blev senere solgt til kjøpmann Borthig, hvis frue var søster av kjøpmann Munk på Store Follestad. I 1842 kjøpte Halvorsen gården.

Gården var bygget. i to etasjer, og må vel ha vært en av byens aller fordelaktigste eiendommer. Der var bygget fløier i firkant, som omsluttet et stort gårdsrum. Porten var til Tvergaten i øst. Leiligheten nedenunder var stor og rummelig, avdelt i to ved en lang gang og forstue; dagligleiligheten var ut mot Dronningens gate, og i dagligstuen satt fruen ved «sladrespeilet» med sitt arbeide. Østenfor forstuen lå «storstuen» og et gjesteværelse. Soveværelse hadde de ovenpå. Det store lyse kjøkken lå ut mot gårdsplassen. Fra dagligstuen kom man inn i kontoret, og derfra ut i butikken, eller «bua» som man ofte kalte den. Denne optok gårdens vestlige del mot apotekergården, og der var en høi trapp op til butikkdøren. Halvorsen drev vin- og brennevinshandel i forbindelse med kolonial handel. Under bua var de svære vinkjellere, som også strakte sig bort under en av fløiene.

Halvorsen var en hedersmann i all sin ferd. Han ofret stig helt for sin forretning og for musikken. I det offentlige liv deltok han ikke, beskjeden og tilbaketrukken som han var. Men som forretningsmann var han kjent for reell og hederlig forretningsførsel, og det langt utenfor distriktet av kunder som holdt fast ved ham. Brennevinshandel var jo ikke dengang anskuet med samme øine som senere har vært tilfelle; men i den forbindelse kan det være av interesse å nevne som et karakteristisk trekk ved gamle Halvorsen, at han i det større hele var nokså lite fornøiet med sin branche. og han talte ofte om all den ulykke brennevinet avstedkom. Jeg vanket selv meget i huset der, da fruen (f. Bruun) var en tante av min mor, og jeg har nærmest det inntrykk at han var sterkt avholdsvennlig, efter den tids målestokk.

Halvorsen var, som nær sagt alle byens eldre borgere i 1860-70 årene, en original. Hans daglige liv var høist regelmessig, på kontoret fra morgen til aften, uten hjelp; kontorarbeidet greide han selv, betjentene var ute i butikken. Søndag morgen kom Looft og barberte ham sittende på en stol på kontoret; regelmessig kirkegang hver søndag til høimesser, og efter kirketid kontorarbeide, selv om der var visitter. Vi var der ofte om søndagene, og mens jeg satt ved papirkurven for å lete efter spanske og portugisiske frimerker, satt han ivrig optatt med arbeide, og småsnakket ofte med sig selv.

«Nu må du komme, Halvardus,» kommanderte så tante Amalie, «middagen er ferdig, fyrane er kommet.» Betjentene hadde kost og losji i huset; det var i eldre tid Carl S. Larsen, Gundersen og Knudsen, senere Ohr og Jacob Tangen. Tangen overtok senere firmanavnet. Fruen var en meget nøieregnende dame, som under måltidet årvåkent fulgte begivenhetenes gang, og hennes blikk formørkedes når nogen tok utilbørlig til sig av de solide retter. Det var alltid såvel under måltidet som om eftermiddagen og aftenen nokså stivt og høitidelig, for ikke å si kjedelig, for en unggutt, som gjerne vilde ha litt moro. Det skal vel så være i et solid handelshus. Men det store oplivende element i det Halvorsenske hus, var musikken, og dette er et så viktig og vesentlig kapitel, og av sådan betydning for hele byens musikkliv, hvis fornemste leder var nettop Halvorsen, at det senere må bli gjenstand for et eget avsnitt. Før Halvorsen, hadde Christopher Myhre vært sjelen i byens musikkliv.

I hovedbygningens annen etasje, hvor pikeskolen («instituttet») i noen år hadde sine lokaler, bodde senere adjunkt Holfeldt med sin søster. Holfeldt var en overmåte dyktig lærer, streng og fordringsfull mot sig selv og sine elever. Dertil var han, som våre skolemestre ofte var i gamle dager, ytterst original, riktig en «huggaf». Hjemme om eftermiddagen vandret han med avmålte skritt og den ene hand på ryggen op og ned i værelset, akkurat som han gjorde hele formiddagen på skolen. Det var i det hele noe regelmessig og avmålt ved ham, han var alltid ulastelig klædd i b1å klær og ytterst pertentlig stivetøi. Han gikk aldri med vinterfrakk eller hansker, men den 14. oktober byttet han sin lettere sommerbonjour om med en tykkere redingote, som da atter blev ombyttet den 14. april, når det blev vår. Vi hadde ham i latin, og han var så punktlig og nøiaktig i sitt arbeide, at han alltid med sirlig hand linjerte strekene med rødt blekk under feilene i stilebøkene. Hans elever minnes ham i kjærlighet og med respekt. Han gjorde intet somhelst forsøk på å beile til vår gunst, men vi skjønte at han var en mann som tross sin ytre morskhet alltid vilde oss vel.

Rent fortumlet var bade Holfeldt og frøkenen under den store brand 16. januar 1886, da hele det store kvartal fra Scheele-gården til Pustervika blev lagt i aske, og da det var stor fare for at Halvorsens hus, skulde stryke med. Midt under tummelen kom adjunkt Jonas Hanssen til og tok den gamle forskrekkede dame og bar henne på ryggen ned butikktrappen og bragte henne i sikkerhet nede på Torvet.

Holfeldt døde av lungebetendelse 7. juni 1886. Den 9. juni foregikk bisettelsen. Han blev ført til Stavanger, som var hans fødeby.

I annen etasje hadde i sin tid også bodd tollbetjent, tidligere læge Peter Frellsen, som var en meget yndet selskapsmann («Go-Frellsen», som han ofte kaltes). Han var enkemann og hadde to døtre, Emilie og Mimi, som efter farens død i 60-årene bodde i Huken.

I butikken var det alltid liv og omsetning. «Fyrane» hadde nok å gjøre, en av dem var alltid beskjeftiget borte ved inngangsdøren, hvor brennevinsdunkene stod. Folk kom innom og fikk sig en snaps for 3 sk., det gikk like av kaggen i glasset. Halvorsen. hadde som sagt ikke bare vinhandel, men også en god del kolonialvarer, som kaffe, te, sydfrukter, krydderier, svovlstikker. Handelen var jo ikke så spesialisert i de dager. Han hadde naturligvis leveransen av alter vin til kirken, og tillike forsynte han kirken med oblater og med alterlys.

Til forretningen var knyttet to originaler. Den ene var gamle Krofass fra Pustervika, som hadde det hverv å bære varene rundt til kundene. Han var liten og uanselig, sammenskrumpet og krokete i knærne, lite for sig. Han var nok egentlig husmaler. Det fortelles om ham at han en gang hadde malt sig inne på et gulv og måtte tas ut på en bordspade. «Men hjärtat det var godt», som dikteren sier, og han var en trofast sjel, og hadde alltid et godt ord til oss barn. Hans motsetning i så henseende var «gamle Magnus», som var nokså morsk mot oss. Han fungerte som altmuligmann på gården, skyllet flasker, feide gårdsplassen og gikk i hanken. Det må sies at han var noe egen forsåvidt som han på sine bankturer bar skillemynten - i munnen. Jeg har selv sett ham i Skiens Sparebank spytte ut sølv og kobber i hånden og legge det hele på disken foran Bøysen som uten å fortrekke en mine innkasserte pengene. Gamle Magnus, som døde i sitt hjem på Kleiva høsten 1886, utmerket sig ikke ved noen høi grad av edruelighet, og fikk herfor ofte skjenn av «Gamlen», og fyrane holdt gøi med ham ved undertiden å servere for ham en blanding av amerikansk olje og fruktvin, hvilket ikke bekom ham vel. Men i sitt arbeide var han absolutt pålitelig.

På den annen side av gårdsplassen bodde «fyrane» i en egen leilighet over bryggerhuset og skylleriet Bak denne vestlige fløi lå haven, som nok var liten og inneklemt, men ellers pen og velstelt med blomster, trær og lysthus. Veien ut til haven førte gjennem en overbygget bakport, forbi «benhuset», og da «bekkens» klare vann strømmet i vestkanten av eiendommen, gav den sig ofte til kjenne ved mindre god lukt, især når de skyllet ut fra Hansens garveri i Kverndalen. Vi var ikke så kresne i sanitær henseende i gamle dager.

I østfløien var de såkalte ytre bekvemmeligheter. Slike lokaler pleier man i almindelighet å betegne ved et diskret W. C., toalett, eller ennog bare med en pil. Men sådan evfemistisk uttrykksmåte var ikke overensstemmende med Halvorsens djerve natur. Han hadde ved foten av trappen latt opsette et stort skilt med tre kjempebokstaver: D A S, så ingen var i tvil om hvor «stedet» var der på gården.

Overgangen her kan synes noe usedvanlig og bratt, men jeg vil nu fortelle litt om musikklivet i det Halvorsenske hus. Det er vel ingen overdrivelse å si at huset var musikklivet sentrum i byen, og at Halvorsen. var musikkforeningens bærende kraft. Selv blåste han på fløite, og han og dr. Jacob Bøysen kappedes om å være den beste. Musikkforeningen var, visstnok efter tiltak av Halvorsen, Melgaard og Jacob Ludvigsen blitt stiftet først i 60-årene. De ordinære møter holdtes regelmessig på «Fønix», men meget ofte privat, hos Melgaard, eller især hos Halvorsen, Man møttes efter aften og spilte ouverturer og annen orkestermusikk utover kvelden, og gaten utenfor stod tett av folk som lyttet til de utmerkede prestasjoner. På slike aftener åpnedes dørene til storstuen, og pianoet blev flyttet derinn. Ved pianoet satt i eldre tid frøknene Juliane og Else Plesner, som spilte firhendig, senere frøknene Berntine og Mathilde Melgaard, eller min mor sammen med frk. Janna Lagaard. Første fiolin spilte overlærer V. Stoltenberg, som på slike aftener hadde sine gladeste stunder, han var fint musikalsk begavet, den gamle overlærer. Gamle bokhandler Melgaard spilte også første fiolin. Fiolin blev også dyktig traktert av hans sønn August (Gusten) Melgaard og malermester D. A. Hansen, mens apoteker Wellerop spilte bratch, og organist Rojahn, rektor Schreiner og Jac. Ludvigsen fiolonsell. Chr. Folkman spilte kontrabass, Halvorsen, selv. og dr. Bøysen fløite, den ene pikkolo, den annen almindelig fløite, begge med fin sølvklar tone. Wilhelm Larsen blåste horn, og «lille» Mørk fra brandvakten slog tromme og håndterte trianglet. Ofte var der også kammermusikk, og da kunde Halvorsen være rent bøs og misfornøyd fordi han ikke kunde være med. Av andre som var med, erindrer jeg organist Oscar Hansen, komponist av flere kjekke, populære marsjer, hvoriblandt «Turnermarsj» kanskje ennu er kjent, og agent Andresen, begge fra Porsgrunn.

Det var nærmest musikken som gjorde at huset var et gjestfritt hus, der var ofte innrykk, men man traff også mange andre av byens folk der, som ikke hadde noe med musikkforeningen å gjøre, således oberstløitnant Platou, kaptein H. Hagerup, overrettssakfører Henchel og frue, Halvorsens svigerinne fru Sofie Halvorsen, (enke efter kjøpmann Jørgen H.), bokhandler J. A. Krogh og frue, trelasthandler Hans L. Bruun og frue, Peter Lagaard og hans søster Janna, Houens, med mange flere av byens borgerstand.

Branden i 1886 var et hårdt slag for Halvorsens. De falt begge rent sammen ved således å bli revet vekk fra den gjennem en menneskealder tilvante tilværelse i den gamle gård. Jeg kan bl. a. huske at fruen i sin nedbrutte sinnstilstand, efter branden foreslog Halvardus å ta hyre med et seilskib for å få noe å leve av. De flyttet, som så mange andre brandlidte (Becks, Wellerops, Folkmans, Christensens) til Porsgrunn. De skulde ikke lenge overleve katastrofen. Fru Halvorsen døde 23. april 1888, Halvorsen selv døde 22. mai 1889. De ligger begge begravet i Porsgrunn. Halvorsens hadde bare en sønn Christian, g. m. Marie Lia. Disse hadde 5 barn, hvoriblandt skuespillerinnen Mally Haaland.