BROENE

Bärnholdtgården hadde, som vi før har hørt, fasade rett ut mot ”Broene”. Denne strekning kaltes så fordi det var lagt broer over de 7 vannløp som allerede på 1500-tallet var brent gjennem fjellryggen for å skaffe vannkraft til ”saugene”. I eldre tid var vannstanden i Hjellevannet lavere enn nu. Brukseierne og brukseierforeningen (stiftet 1881) har regulert og demmet op. Innerst inne het det Døleviken. Brukene brente tildels i 1854, men ikke i 1886, og det ser derfor stort sett likeens ut der nu som i 1870-årene. Brukene ligger på østsiden av gaten.

Først har vi Laugstol Bruk, stiftet 1873 av ingeniør Gunnar Knudsen, kjøpmann Anthon Bruun, brukseier N. Kittilsen, landhandler O. A. Olsen (Seljord), brukseier H. C. Hansen, kjøpmann Joachim Olsen, kjøpmann Mathias Hanssen og mølleeier H. A. Hansen Bakkane. Her blev i 1885 det første elektrisitetsverk i Skandinavia grunnlagt, og da det første elektriske lys blev tendt 1. oktober 1885, var det en stor spent tilskuerskare tilstede.

Så kommer Kittilsen & Hansens Bruk, stiftet 1870, og Solskinna. Dette eides av Hans Cappelens Enke, men blev i 1860 solgt til O. Bärnholdt, derefter til Chr. Pay, men blev i 1879 ødelagt ved flomskade, og fra Pays konkursbo gikk det i 1880 til H. C. Hansen for kr. 62 200. Så kommer «Blommesagen», som i 1874 blev solgt til konsul Thorvald Schiøtt for 25 000 spd. Bruket er bygget på Abraham Kalls tomt. Kall hadde våningshus her, den såkalte «Kongsgården» nede ved Bryggevannet. Denne eiendom hadde nr. 290 og krever særlig omtale. Panteregistret inneholder bare nummeret, intet videre, men i utskriften av reguleringskommisjonen 1778, som er inntatt i en gammel konduktørprotokoll på stadsingeniørkontoret i Skien er dette matr.nr. behandlet. Det eider da av lagmann og borgermester i Skien Eiler Hagerup, som var medlem av gatekommisjonen. Det heter at kommisjonens medlemmer forestilte Hagerup at «der ikke var nogen eiendom som bebygget var farligere for saugene enn hans, og de henstillet til ham å renonsere på opbygning, hvilket H. gikk inn på». Gården må altså på en eller annen måte være blitt ødelagt. Hagerup hadde forøvrig ikke hatt den lang tid, han hadde kjøpt den i 1777 av Abraham Kall, «borger i Scheen, indvaaner udi Langesund», hvor han eide Store Halden (Coll, s. 172) .

Abraham Kall var sønn av den tidligere nevnte Nicolai K. (I taxationsprotokollen 1767 heter det: Nedenfor Saugene ved Vandet No. 290 A Nicolai Kall, og på Museet fins en overformynderiprotokoll, som N. Kall «forærede til sin Søn Abraham Kall». Efter branden 1777 er det i ethvert fall slutt med bebyggelsen på denne eiendom som bopel såvel for lensherren som borgermester, lagmann og andre. Eiler Hagerup solgte eiendommen i 1778 til D. v. Cappelen.

Kanalen er bygget i 1861 i forbindelse med Løveidkanalen. Til kanalanlegget ekspropriertes i 1854 Hs. Abr. Hansens mølle ved Elstrøm og det såkalte Langefoss Møllebruk, som brente i storbranden 1854. Hansen fikk ved makeskifte Damfossen isteden, den han senere solgte til ingeniør U. Sinding, som igjen avhendet den til Union Co. Ved kanalanlegget blev den gamle bro som førte fra Blommesagen til den gamle Telemarksbrygge sløifet, og isteden blev broen lagt over kanalen. Om man muligens i fremtiden på grunn av den sterke kjøretrafikk blir nødt til å gå tilbake til den gamle bro­ordning, vil tiden vise.

Mellem kanalen og Damfoss ligger Union Co.s store kompleks, på «Smedjeøen», som det kaltes. Den gamle bebyggelse her, det var ialt 13 matrikkelnummere, måtte vike for bruksdriften, og er blitt rasert. Union Co. er grunnlagt av engelskmannen Benjamin Sewell (1845-95) i 1873. Sewell var en dyktig ingeniør og forretningsmann, og fremfor alt gentleman. Han hadde en mani for å bygge, ominnrede etc., det gjorde han også med det hus han kjøpte av N. Aall på Skotland, han forsynte det med overbygget inngang, høi forstøtningsmur o. s. v. Han nøt megen gjestfrihet på Gjemsø Kloster, og efterat han hadde trukket sig tilbake og forlatt Norge, hendte det at han kom og gjorde sin opvartning nyttårsdag hos Cappelen. Ved bruket var ansatt en annen engelskmann, Mr. Brooke, som også var en meget yndet selskapsmann i byen. Han talte nokså gebrokkent norsk, og en gang i en middag hos frk. Marianne Blom på Frogner var han særlig uheldig. Vertinnen hadde sagt at hun var så plaget av rotter og spurte om nogen kunde gi råd til å bli dem kvitt. ”De skulde gifte Dem” (d. v. s. gi rottene gift), foreslog Brooke. Det lattermilde selskap la en litt annen mening i hans ord, ti det var nettop på den tid tale om giftermålsplaner mellem doktor Backer og frk. Blom, planer som jo også kort tid efter blev til virkelighet.

M. h. t. Broene og forbindelsen mellem Skien og Solum, oplyser Løvenskiold at Damfossbroen er bygget i 1640, og Klosterfossbroen i 1688. Ferjeprivilegiet ved Faret er av 1506, og blev ophevet 1729. Klosterfossbroen er imidlertid ombygget i 1783, og nu sist i begynnelsen av 1900-tallet, efter at den raste ut en 17. mai like før borgertoget skulde marsjere til Tolleskogen. Damfossbroen blev delvis ødelagt ved flommen i 1860, og ved brand ca. 1914.

Ved den daværende Nordsjødampskibsbrygge bodde ingeniør Axel Borchgrevink (1838-19021, som siden 1860 var kanalbestyrer og fløtningsinspektør. Han var en meget fremskutt personlighet, en klok og begavet mann som i flere perioder var byens ordfører. Mann og mann imellem blev det ofte sagt at byen blev styrt av de tre ”tyranner” A. Hauge, N. Kittilsen og A. Borchgrevink, alle tre gode hoder og vel avbalanserte politikere i ordets beste mening. Borchgrevink var, som vi har hørt før, gift med Laura Thorbjørnsen, de hadde flere sønner, og en datter Sophie som blev gift med redaktør M. K. Gjerløw. Denne kom til byen 2 år før branden og grunnla bladet ”Fremskridt” , som det første halvår blev trykt hos boktrykker Hals i Blommegården; siden innrettet man sig i den gamle latinskolebygning.