AV FRU LOUISE BODENHOFFS BREVE FRA

GJERPEN 1847‑1853

 

Disse interessante breve findes i en til julen 1909 av den danske forfatter E. Bodenhoff utgit bok: «Et lykkeligt hjem, tidsbilleder i breve fra Norge». Brevskriversken er en ung dansk frue, der i aarene 1847‑1853 var bosat paa Jønnevald i Gjerpen, som dengang tilhorte statholder Løvenskiold og indtil da hadde været bebodd av hans bror forstjunker Løvenskiold, som nu var flyttet til Skien. Hendes mand «Emil», d. e. Frants Emil Bodenhoff, var i disse aar med titel av «jagtjunker», ansat i statholderens tjeneste. Hans væsentligsle gjerning var dog tilsyn med verkets skoger, hvorfor han i brevene iblandt ogsaa tituleres «forstinspektør» og lign. Man faar av fruens breve det bestemte indtryk, at han baade har været en god egtefælle og en bra mand i det hele; men særlig gir brevene et billede av hende selv som et baade hjertegodt og intelligent menneske, en meget musikalsk dame, derhos flink til at tegne og male, med æstetish sans for alt skjønt i natur og menneskeliv, en baade belæst og derhos huslig dame, med forstaaelse ogsaa av hverdagslivets krav. Breveve er alle skrevne til hendes nærmeste familie i Danmark, som hun hænger ved med varm kjærlighet; men de gir ingen oplysning hverken om hendes navn eller om hendes forældres navn. Nogen saadanne nærliggende oplysninger gir, merkelig nok, heller ikke utgiveren; men av Gjerpens kirkebøker kan man efter de fingerpek. brevene gir, dog komme efter, at hun har hett Louise Dorthea, født Müller, og at hendes far var oberst. Som saadan deltok han i krigen 1848‑1850 tillikemed sine to sønner, der var løitnanter. Av dem faldt den ene i en forpostfegtning utenfor Fredericia i juni 1819, nogen dage for det store slag, hvori vor landsmand general Olaf Rye faldt. Det gode indbyrdes forhold i familien kommer overalt frem, og det er vemodig at læse om hendes dype sorg over den tapte bror.

 

Den danske dames begeistring over den norske naturs skjønhet, specielt omkring Jønnevald, ved foten av det høie Skrehelle, fylder alle hendes breve; men endnu mer gjør glæden over hendes hyggelige hjem og hendes huslige lykke det. Likesaa tiltalende er de trohjertige vidnesbyrd, hun avlægger i dem om sin moderglæde, da den tid var kommen. Hun musicerer og maler og læser tysk og fransk; men sit hus forsømmer hun ikke. Hun er god mot de gamle og fattige, hun er glad i alt det, hun har, i sine kjør, i sine lam, i sine griser og fornemmelig i «Borken». Hun er hver dag en stund i fjøset, fordi der er saa fornøielig og saa sundt! Om vinteren stabber hun ute i store støvler, om sommeren streifer hun helt op under Skrehelle og er ikke synderlig ræd hverken ulv eller bjørn, skjønt der dengang var nok av dem.

 

Den 3je november 1847 skriver hun om sit hjem paa Jønnevald: «Her er saa hyggeligt og lunt altid, og jeg bliver pleiet og passet i de største og i de mindste ting av ham (d. e. av «Emil») med saa stor en ømhed og kjærlighed, og han maner mig til forsigtighed, naar han maa reise fra mig, og naar jeg takker ham, fordi han er saa god, svarer han: hvem kunde lade være at være god mod dig? ‑ Tror I saa ikke, vi har det godt sammen?»

 

Om sit første barn, en liten pike, skriver hun blandt andet: «Jeg kan ikke se mig mæt paa mit lille barn. Jeg ser paa det, til jeg maa lukke øinene av træthed, og naar de saa have hvilet et øieblik, maa jeg se igjen. For mine øine er det det vidunderligste, det yndigste, de nogensinde have hvilet paa. Og de smaa silkekinder, hvilende ved brystet, ‑ den følelse ‑ aah moder!»

 

Meningen med denne min omtale av fru Bodenhoff er den at anføre nogle utdrag av hendes breve, hvori hun omtaler Gjerpensforhold av mere almen interesse. Paa Fossum bodde og styrte dengang statholderens næstældste søn hofmarschal Adam Løvenskiold. Saavel av ham, som særlig av «marschalinden» gir brevene meget tiltalende billeder. Adam Løvenskiold, der senere blev minister i Haag, var født 1804 og døde 1886 i Sem. Han blev i 1837 gift med Katharina Wedel Jarlsberg, født 1815, død i Kristiania 1894. Begges kister er indsatte i det Løvenskioldske likkapel. Deres to døtre, Sofie og Eugenie, omtales likeledes ofte i brevene.

 

Jønnevald, 2den oktober 1847.

I skoven viste Emil mig nogle forladte jerngruber, meget dybe og med vand i bunden; saa dybe var de, at det varede en hel lang tid, førend man hørte, at den sten, man havde kastet derned, naaede bunden. Jeg maatte ikke gaa helt hen til kanten for at kigge ued, skjønt jeg holdt mig ved et træ med den ene haand og ved Emil med den anden.

 

-------

 

Vi gik en dag i mørkningen i fabrikbygningerne paa værket og saa det smeltede jern strømme ud av ovnen og flyde som glødende lava dels i render henad jorden, dels ned i forme, hvor det styrkner. De sorte mennesker dernede, som kun belystes paa den ene side med et rødligt skjær fra den sterke ild (der var saa varmt, at jeg ikke kunde holde ud at staa i døren), gik omkring og rodede med lange stænger i det brændende, rødglødende jern, som lignede flydende guld; man hørte ikke et ord eller en lyd ‑ de var som trolde i et eventyr.

 

25de oktober 1847.

Jeg har glemt at fortælle om de morsomme norske bonderkarle, fire stykker, som var her og hjalp med indflytningen. De have spidse huer ‑luer siger de her ‑ og havde saadanne pibende stemmer. En av dem ‑ Aslak Sveri (d. e. Sverige, ovenfor Mo) er et slags naturligt geni, som bliver brugt ved bygning av broer, opsætning av maskiner og alt, hvad der av arbeide kræver særligt omløb i hovedet, ‑ et prægtigt, klogt ansigt. Det er komiske mennesker, og naar de gaa, sige de: «Farvel og tak og ære for idag.»

 

3die november 1847.

Saa poetisk en plet som Jønnevald findes der vist neppe paa hele jorden, en saadan avveksling, en saadan rigdom paa skjønhed. Forleden gik vi saadan en smuk tur sammen, lige hen under Skrehelle. Vi gik opad stier gjennem krat og enebær, mellem løsrevne klippestykker og stødte paa det ene vilde og romantiske vue (d. e. udsigt) efter det andet. Toppen av Skrehelle var indhyllet av skyer[1]. Vi have i denne uge seet flere brudetog ‑ «brudefærd» kalde de det her ‑ passere forbi Jønnevald. Et saadant bondebrudefærd ser morsomt ud. Først aabnes toget av en pyntet gut, som paa en pyntet hest rider foran, saa kommer en kærre med brudgom og brud, saa atter nogle ridende gutter og jenter, og sluttelig en suite (et følge) av kærrer. Alle deltagerne i deres brogede, maleriske nationaldragter. En jente red igaar paa en hest, som stødte saa sterkt, at hun for hvert sæt fór i veiret. Det saa morsomt ud; men jeg tænker, hun har været for stiv og træt til at danse om natten.

 

Nylig var her en gammel bonde, Ole Høgli. Han lignede Thorvaldsen, men saa meget ældre ud og tillige meget svagere ud. Man skulde ikke tro, at den olding endnu ifjor skjød en bjørn. Han har skudt ‑ jeg husker ikke rigtig ‑ otte og tyve eller seks og tyve bjørne. Om foraaret lægger han et aadsel ud, og saa sidder han taalmodig paa lur, nat efter nat.

 

Løitnant Hals (forvalteren ved Fossum verk ‑ oftere nævnt foran) er en overmaade net mand, dannet, beskeden og meget tjenstagtig. Han er stor og tyk. Han er av de mennesker, som ikke drikker en skaal, uden virkelig at føle et inderligt og godt ønske for den, med hvem han drikker.

 

Herman Løvenskiold
fra senere aar

Forstmester Løvenskiold kalde vi for ”fruens mand”. Han skal være klog, endog til malice (ondskap); det sidste har jeg dog ikke  bemerket. Han er derimod gyselig høflig, siger til alting: «Jeg beder om forladelse», bærer rød paryk og skal være saa bange for sin broder statholderen, at han næsten ikke vover at sætte sig ved sideni av ham, naar han er her. Ham (d. e. statholderen) er de alle bange for. Men forstjunkerens kone, den søde tante Anne, hører til dem, som lidt efter lidt dø ud, og der fødes desværre ikke flere av den slags, saa ganske aparte, gammeldags i klæder og gammeldags i lader, venlig, klog, lidt følsom (d. e. sentimental) gaar hun rundt og pusler. Hun er ikke bange for nogen eller noget, men økonomisk i en grad, koger the paa kakelovnen, laaser og lukker for pigerne, endog det allerutænkeligste, lader gulvtæppetøi ligge paa loftet i mange aar,  «fordi det er synd at gaa derpaa; thi det er ganske nyt» [2] .

 

Januar 1848.

Saa endte da denne glade jul meget, meget sørgelig. Den endte med Sophie Løvenskiolds død. At Sophie ikke havde mange aar at skulle leve i, synes jeg længe at have kunnet se; men at døden skulde komme saa snart og saa hurtigt, var der ingen, der havde ventet.

 

Siden hun ifjor sommer var syg i Christiania, har hendes natur (sic) været ganske i uorden. Ved maaltiderne nød hun næsten intet, men levede saa at sige kun av slikkerier, kager, konfect og saft. Hun var meget uforsigtig i alle henseender, og da det blev paalagt hende av lægen at avholde sig fra sin passion for søde sager, stjal hun sig til at nyde dem i smug. Den megen dans har ganske sikkert fremskyndet døden. «Jeg er ganske rask, naar jeg blot morer mig,» sagde hun; «det er kun adspredelse, jeg mangler.»

 

Jeg ser hende endnu danse frem i en francaise ‑ hendes høie, elegante figur, smukke, gracieuse bevægelser, milde, straalende ansigt, hilsende mig med et lykkeligt nik, som om hun vilde sige: «Her paa et bal er jeg hjemme og føler jeg mig glad ved at leve.» Det var i den samme sal, hvor hun nu et par dage senere staar lig.

 

Om juledansen paa Fossum denne gang, som blev saa skjæbnesvanger, skriver fru Bodenhoff: Klaveret blev flyttet ind i spisestuen, hvor vi skiftedes til at spille og danse, Sophie allerivrigst. Wedel[3] lavede punsch, herrerne (væsentlig unge søofficerer) blev meget lystige, og dansen noget vild. Det var nu tre aftener en suite (i træk), der var bleven danset og danset længe, som de ogsaa bruger her i Norge. Næste morgen skulde de fremmede herrer reise kl. 11. Sophie følte sig uvel, men stod dog op, pyntede sig med en ganske ny kjole ‑ for første og sidste gang ‑, saa sød og nydelig ud, men fuldstændig ætherisk, skjænkede the for os alle og gik derefter straks igjen tilsengs.

 

Jeg var med frøken Linaae[4] nede hos hende, spøgte over hendes letsindighed, som nu førte straffen med sig, holdt hende en prædiken, hvorav hun ‑ maaske for sidste gang ‑ lo. Hun klagede ikke; men paa hendes ansigts udtryk saa man, at hun led meget, dog troede alle, at det ikke havde noget paa sig. Hendes forlovede Herman[5] var med grund lidt vred, fordi hun havde danset saa meget, skjønt han bad hende om ikke at gjøre det. Doktoren, som blev tilkaldt. sagde, at det var «aldeles ingen ting». Klokken elleve om aftenen kjørte vi hjem (Bodenhoff og frue) fra Fossum til Jønnevald. Nu idag, klokken var ni, og vi var just veil at klæde os paa, kom der brev fra hofmarschallen, at da vi forlod dem, havde ogsaa glæden forladt dem; thi samme morgen klokken halv syv var Sophie død.

 

Det var just Hermans fødselsdag, paa hvilken hun er død. Har jeg nogensinde beskrevet ham? Han er mørk og bleg, klog, men noget bitter. Han pleier at sige, at «man skal gaa paa jorden, om den saa er gloende». Igaar laa han med hovedet ned i sin sopha, bundfortvilet, og vilde ikke tale med nogensomhelst. Han er, som regel eller lidt ofte, menneskesky. Jeg tror, at hun holdt ikke saa meget av ham, som han holdt av hende. Hun var dog altid elskværdig mod ham som mod alle og havde et sjældent godt hjerte.

 

Da doktoren kom, havde Sophie hørt, at han sagde til frøken Linaae: «Det er snart forbi.» «Saa bed for mig, kjære, kjære moder,» sagde hun, «og hils min lille Eugenie (den nogle aar yngre, endnu ikke voksne søster). Hun havde en meget haard dødskamp. Doktoren havde hele tiden maattet holde hende. De blev alle siddende hos hende, længe efterat hun var død. Herman vilde slet ikke bort derfra. Først da dagskjæret brød ind og viste, at hele hendes ansigt var fortrukket av smerte, var han styrtet ud av værelset.

 

8de januar 1818.

Stakkels Herman er saa grænseløs fortvilet og ubehersket i sin sorg. Da vi om aftenen sade ved theen, kom fru Cappelen fra Holden og hendes datter, Sophies veninde. Dem ønskede Herman selv at se; men da det kom til stykket, kunde han ikke taale det, men besvimede og blev baaret ind paa sit værelse. Han kom dog snart til sig selv, men viste sig ikke mere.

 

14de januar 1848.

Der var en mængde fremmede herrer kommet reisende til begravelsen. Jeg talte med vor provst Rothe (d. e. Rode), en meget net og meget klog mand. Imellem Fossum og kirken var bygget flere store æreporte, og paa kirkegaarden, paa veien ind til kirken, var der bygget en hel lovsal eller buegang, bag hvilken sørgemusiken spillede. Kirken var helt betrukket med sort, hvilket Skiens borgere havde foranstaltet.

 

28de januar 1848.

Stoddere, tiggere, zigeunere ‑ «fanter» kaldes de av almuen er her mange av. Saa komme de om aftenen og bede om logi. Alle have raadet os til ikke at tage nogen ubekjendt i huset om natten. Saaledes kom forleden en kone ind med et barn paa ryggen og et i sit forklæde og et tredje ‑ eller saa godt som et tredje ‑ under forklædet. Hun bad om logi for sig og for de to og trekvart børn og for hendes mand med tre andre børn, som stode ude i gaarden. Grethe (tjenestepiken) gav dem melk, brød og fire skilling norsk, men sagde, at logi kunde det ikke nytte, de bade om; thi det var engang for alle bestemt, at hun ingen turde indlade om natten. Da hun fortalte mig det, syntes jeg dog, det var for ubarmhjertig, da det var sent og over tolv graders kulde; men nu var de allerede forsvundne i mørket, og vi vidste ikke i hvilken retning. En fattig kone paa Kaste (litt længer opover) var barmhjertigere end vi og tog imod dem. Om natten kom det tredje eller rettere det sjette barn frem, det, konen havde under forklædet. Næste morgen drog fantefamilien videre til Slemdal, og konen havde sagt, at saaledes var alle hendes børn fødte.

 

Jeg besøgte Anne Kaste, som gav dem tag over hovedet, og hun fortalte, at fantekvinden var over halvtredsindstyve aar ‑ altsaa bliver det vel det sidste barn ‑, og at manden var noget over tyve[6]. Endvidere at kvinden med det nyfødte barn ‑ som endnu ikke var vasket ‑ paa skjødet havde kræfter nok til at tage et stykke brænde og kaste efter mandens hoved, fordi han sagde, at barnet var kommet altfor tidligt. Da Anne Kaste derefter kogte havregrød og gav til konen, tog manden den fra hende og spiste den selv.

 

Av bønder fra Slemdal, som senere have mødt familien oppe i fjeldene, have vi hørt, at det lille barn var død.

 

I disse dage har en bonde skudt en «gaube», hvilket er det samme som los, og Aslak Hoppestad har skudt en bjørn. En ulv er skudt her i nærheden, og en anden har forleden dag spadseret nede ved verket og været efter en hund ved høilys dag udenfor lieutenant Hals’s bolig. Her er nok ualmindelig mange iaar; men vi have ogsaa faaet en ualmindelig stræng kulde.

 

Imorges kom Helge Foss ind og spurgte tjenstligst; om nogen ønskede at se en «ligfærd», og pegede ud ad vinduet. Nedenfor dette kjørte en «spidsslæde», en enspænder kane. En mand sad inde i den, to andre stod bagpaa, og foran i slæden stod en ligkiste opreist, som om den døde stod paa benene. «Det er Thorgrim Dalis kone oppe i Fjeldet,» begyndte Helge, og saa kom en lang historie, som jeg desværre ikke kan gjengive paa norsk og heller ikke med Helges vidtøftighed og liv; men den er saa sørgelig og rørende, synes jeg. Konen var fra Thelemarken, men gift oppe i Dali, hvor hun havde levet i mange aar med sin Thorgrim, der er en gammel mand nu. Hun var selv over tredsindstyve aar og havde tidligere været meget øvet paa ski og gjort valfarter om vinteren til sit gamle hjem tre mile derfra; men tre norske mile i det vilde fjeld skal være besværligere end tolv paa en dansk landevei. Nu havde hun i mange aar ikke været paa en saadan reise; men da nu ovenikjøbet hendes datter var gift i Thelemarken, fik hun forleden en brændende lyst til at benytte den sterke frost og det gode skiføre til at reise op og se til datteren. Gamle Thorgrim syntes nok, det var lidt galt; men «kjærringen», som .Helge udtrykte sig, spændte skierne paa og sagde farvel. Nogle dage senere talte Thorgrim med en anden bonde, som kom fra Thelemarken, og som havde seet hans datter, men konen var der ikke. Saa gik de ud og ledte i sneen vidt omkring; men da det havde sneet sterkt siden hendes bortgang, var det vanskeligt at følge sporet. Imidlertid saa de, at hun var gaaet en halv mil over en sø, som heder Hartevandet (Hørte); men der stansede pludselig sporet, saa de antoge, hun havde merket, hun var faret vild, og saa var gaaet samme spor tilbage. Over en jordvold med grøft foran, og det hele dækket med høi sne, var hun faldet. Der fandt de hende, næsten skjult av sneen, og gamle Thorgrim maatte med de andre bære konen hjem; thi der hvor hun havde færdedes, kan ingen hest og slæde komme frem[7].

 

August 1848

Av fantefølger er her mange, disse Norges «evige jøder», der flakke om i skovene med børn paa ryggen og andre i laser (filler) baade for og bag. De er en stor plage, især for fattige og overtroiske, som det ublu rak (uforskammede pak) søger at udsuge til det yderste. Her forbi Jønnevald komme flere gange om ugen saadanne. Forleden passerede et følge av ni voksne. Det var Meldals‑følget, og den bekjendte hex, den gamle Soffia, gik foran, høi, gravitetisk, med korslagte arme og lange skridt, øine som kul, stridt, graat haar og en bitte pibe i munden. Saa fulgte de andre otte i gaasegang efter hinanden. En mængde dagdrivere faa smag for dette omflakkende liv, og derfor tage de bestandig til[8].

 

September 1848.

Statholderen skal kunne være mindre elskværdig, ja endog kunne være grov. Paa Fossum have de alle en frygtelig respekt for ham. Ikke at tale om, at han av alle andre end de allernærmeste bliver behandlet med en komisk ydmyghed som en vicekonge over Norge. Damerne reise sig op, saasnart han ikke sidder o. s. v. Men meget vittig, morsom og galant skal han kunne være, naar han har lyst dertil. Dog trække de alle veiret lettere, naar han er reist fra Fossum.

 

November 1848.

Jeg ængster mig aldrig for mig selv, naar jeg er alene, og det er jeg jo meget; thi folk her er slet ikke slemme eller «kultiverede» i det onde, og man hører aldrig om et tyveri, end mindre om andre forbrydelser. Aldrig hører man to mænd skjændes; altid er de rolige og fredelige[9]; men klynke det gjør de iaar; thi det er ikke mere, end at de fleste bønder akkurat kunne opholde livet, saa fattige er de. Men det maa for en del være deres egen skyld; thi de arbeide ikke nær saa meget, som de kunde.

 

November 1848.

Der slagtes nu 11 køer og 200 faar paa Fossum foruden grise (! !). Der er et grueligt slagteri i Norge, med pølsegilder i denne tid allevegne, saa , børn og voxne spise sig syge. Da her nu tillige passerer saa lidt, dreier konversationen sig saa meget om husholdning, og det skulde slet ikke undre mig saa meget, om jeg saa norske damer, istedenfor andet haandarbeide, medtage til aftenselskaberne i Skien en lille tine og et lille bræt og en lille kniv og et lidet stykke kjød at skrabe (! gav damerne i Gjerpen dem det følgeværdige eksempel i denne materialistiske retning ?)

 

Nytaarsaften 1848.

Herman (Løvenskiold) har noget mere «borgerligt» i sin hele optræden, i sit væsen og i sin maade at tænke paa end de andre Løvenskiolder; men det kommer vistnok av, at han er født, efterat adelen blev avskaffet i Norge (?). Herman har megen forstand, dannelse, «læsning» og udmerkede, men strænge principer (deri laa det vel heller). Istedenfor, som familien ønsker det, at gaa ind i et udenrigsk departement, staar han i begreb med at forpagte en lille gaard, Foss, hvis jorder stode op til Jønnevalds jord mod syd. Den ligger yndigt, og han bliver derved vor nærmeste nabo. De gode norske kalde ham indolent, fordi han ikke vil benytte sin juridiske examen; men han er dels lidt menneskesky ‑ han tror heller ikke godt om menneskene i almindelighed ; dels har han en passion for naturen og for livet paa landet.

 

September 1849.

Statholderen er overmaade høflig, næsten overdreven; men der er noget, som lader en ane, at han indvendig er grænseløs herskesyg.

 

November 1849.

Det er vist, at naar man ser nøiere, hvorledes den norske bonde (d. e. vel specielt Gjerpensbonden) lever, saa er det omtrent ‑ nei ikke engang ‑ som hunden i Danmark. Men for det meste er det deres egen skyld; thi de er ikke flittige, men ligge helst og strække sig. Mere end fem arbeidsdage om ugen paatage de sig sjældent, og naar en bonde skal arbeide i skoven langt borte, kan han heller ikke bære mere med sig end til fem dage, hvorav man ser, hvilken mængde de fylde i sig; men det er ikke nærende mad; thi den bestaar mest av kold havregrød og varm kaffe uden sukker og fløde. Bygbrød med en blanding av surmelk og vand er en luxus for mange. Jeg læste et langt brev, som nogle udvandrere fra Jønnevald havde skrevet hjem fra Amerika. De var ikke saa overordentlig tilfredse, men vilde dog aldrig mere hjem til Norge. «Her er ingen tvang, og du vil finde dig langt lykkeligere her end ved at arbeide hjemme i statholderens skove»[10]

 

Mai 1850.

Statholderen har været her en tid. Igaar reiste han hjem, og hele Fossum drager et dybt suk; men om det er av lutter sorg? En merkelig kraftig gammel herre, baade aandelig og legemlig, og med en jernvilje.

 

Julen 1852.

Vi var en mængde mennesker paa Fossum første juledag. Tredje juledag var det atter en mængde mennesker, flest fra Skien. Jeg havde provst Rothe tilbords. Han er efter min mening mere interessant, naar han ikke staar paa prædikestolen, og kan være endogsaa bidende morsom, saa jeg lo meget av nogle av hans historier. Han var tidligere prest oppe blandt de norske finner og kjendte saa godt saa vel de av dem, som var blevne myrdede,‑ som den stakkels prest, der indgiver disse hedninger saadan kristendom. Ja, presten Lammers i Skien faar vel snart lignende indflydelse. Halvdelen av Skiens beboere er rent gale (!) og foragte alle andre, som ikke dele deres anskuelser. Lammers tror at kunne læse paa folks ansigter, om de er rettroende eller ei, og er rasende (!), fordi han ikke maa vise dem bort efter behag; men saa tordner han til gjengjæld 1øs for dem og trøster dem med løfter om det hedeste helvede o. s. v. Enhver, som danser eller spiller whist, er rent fortabt, prædiker han, og den overbevisning deler nu halve Skien[11].



[1] Et billede av Skrehelle, set fra Mo, findes i Gjerpen I, s. 7.

[2] Jeg kan som en drøm erindre forstjunker Løvenskiold og hans snurrige frue fra mine skolegutdage paa Lagmandsgaarden. hvor de kom iblandt. Nogen av os titulerte ham i hans nærværelse «postjunkeren»; ti det ord kunde man forstaa; men hvad var «forst»? Forstjunker Løvenskiold bodde da nede i Skien. Han het Nils Aall Løvenskiold, var født i 1789, men døde først i 1883, 94 aar gammel. Hans frue Anne Zacharine Paus, var nogle aar ældre end han; hun var født 1786 og døde 1866, 80 aar gammel.

[3] Finn Wedel Jarlsberg, den kjendte sjøofficer, vel en nær slegtning av Sofie L.

 

[4] Vistnok selskapsdame paa Fossum, en slegtning av fru P. A. Munch.

[5] Sofies onkel, statholderens yngste søn.

[6] Hun kunde vel altsaa ikke hat alle seks med ham.

 

[7] Brevet kan ikke være sluttet for ute i februar, da efter kirkeboken Anne Dale først omkom den 3dje februar og begravedes den 13de, 59.1/2 aar gl.

[8] Er der ikke litt fantasi i denne skidring, specielt av ”Soffia”?

[9] Sml. fremstillingen av sædelighetsforholdene i Gjerpen I, s. 129 flg.

[10] Den hele skildring gjælder da vel mest de mange leilændinger og andre arbeidere i statholderens tjeneste. som vel fru Bodenhoff ogsaa hadde mest kjendskap til.

[11] Den gode fru Bodenhoff badde et bedre førstehaands kjendskap til fantefølgerne end til den religiøse bevægelse i Skien. Se om Rode, Gjerpen I, s. 88 flg., og om Larnrners en skildring av Lammersbevægelsen i min bok ”Fra mine unge aar”, s. 142 fl. Der sigtes ellers til de vilde religiøse utskeielser blandt finnerne (lapperne) i Kautokeino, der den 8de november 1851 endte med, at de dræpte lensmanden Bucht og handelsmanden Ruth samt misbandlet den kun nogle maaneder før ankomne sogneprest Hvoslef, senere biskop i Bergen. Bevægelsen, men ikke dens utskeielser, stod i forbindelse med den nidkjære prest Læstadius s virksomhet i det tilstøtende svenske nabosogn Karasuando.

 

Tilbake til oversiktenNeste kapittel