KONG
OSKAR DEN FØRSTES BESØK PAA
I 1815
hadde kronprins Karl Johan og hans søn, den dengang sekstenaarige arveprins
Oskar, besøkt Fossum.
I de
første dage av august 1833 kom Oskar igjen til Fossum, denne gang som
kronprins. Han kom med dampskibet «Prins Carl, til Porsgrund og eskortertes
derfra gjeimem Gjerpen av lensmanden sammen med en hel flok bønder til hest.
Toget gik nedenom Skien. hvor frokost indtoges hos «herbergerer» Blom i det
senere «Høiers hotel». Derfra gik det videre op til Fossum, hvor «Hs.
Excellence statsminister Løvenskiold havde arrangeret alt paa det festligste
for den høie gjest».
I
september 1849 kom Oskar tredje gang til Fossum og da som konge, ledsaget av
dronning Josefine og av deres børn prins Gustav og prinsesse Eugenie. Av dette
besøk har forannævnte fru Louise Bodenhoff paa Jønnevald, som gjest paa Fossum
under festligheterne, git en livlig skildring i et brev til sin far i Danmark.
Hun skriver blandt andet i sit brev, der er skrevet med flere dages mellemrum:
«Det er
nu bestemt, at de svenske Majestæter komme til Fossum paa lørdag imellem
klokken fem og otte. Arrangementet er superbe, men en stor uleilighed og
bekostning for de to dages glæde. Majestæterne komme ad søveien fra Christiania
og skulle hentes i Skien i fjorten lukkede vogne, ledsagede av en æreseskorte
av bønder til hest med begfakler. Jeg vilde ønske, at den stads og fest var vel
overstaaet. Det samme ønskede den gamle statholder, som jeg saa og talte med
for første gang igaaraftes paa Fossum. Han er ikke rigtig fornøiet med det
hele, de andre derimod er i den syvende himmel. Statholderen og jeg blev meget
gode venner. Om han egentlig er behagelig, ved jeg ikke, men overmaade høflig
er han. Han fulgte helt ud i entreen, da vi toge hjem, og blev ved at
konversere os, medens vi iførte os reisetøiet. ‑ ‑ ‑
Marschalinden
(fru Løvenskiold) førte mig ved haanden gjennem den lange sal til en dame, som
stod og talte med Emil (Bodenhoff). Det var dronning Josefine. Hun var
saa venlig strax og sagde, at hun kjendte godt min fader (oberst Müller),
fortalte om reisen o. s. v. og præsenterede mig for kong Oskar, der ogsaa talte
saa venlig med mig, ogsaa først om fader. ‑ ‑ ‑
Saa
bragte Skiens borgere et fakkeltog, og sangforeningen sang en sang, der var
digtet i dagens anledning, og som en deputation samtidig kom op og overrakte
kongen. Et musikkorps spillede avvexlende med at sangforeningen sang.
Majestæterne og alle andre gik ud paa balkonen, og kongen takkede, medens
folkets jubel gav sig udtryk i stedsevarende hurraraab. Faklerne, som var
placerede i en halvkreds foran balkonen, tog sig smukt ud, ligeledes de mange
blus og baal rundt om paa fjeldene ‑ ‑ ‑.
Mandag
formiddag kjørte de alle her forbi paa touren til Mofossen[1].
Vi havde alle været oppe fra klokken fem og pyntet huset med guirlander, flag
og blomster. I den første vogn sad kongen, statholderen og et par kavallerer.
Den kjørte lige hen foran den aabnede dør. Alle nabolagets beboere stode paa
den anden side av plainen som tilskuere. «Herskabet er ikke hjemme,» skyndte
Grethe (Bodenhoffs pike) sig at sige, ganske angst. Emil var taget op til
Mofossen for at passe hele arrangementet, og jeg stod og kiggede bag Danebroge,
som skjulte vinduet.
«Ja, ja,»
sagde den gamle Excellence «men blomsterne er da hjemme.» «Hils herskabet!»
raabte den venlige kong Oskar, og saa kjørte den vogn.
I den
anden vogn sad dronningen og marschalinden: De holdt ogsaa stille og saa først
paa huset (siden tok de op til sig Bodenhoffs lille datter). I den tredje vogn
sad prinsesse Eugenie med hofmesterinde frøken Anker og Eugenie Løvenskiold
(hofmarschallens halvvoksne datter), og som kusk fungerede prins Gustav (ogsaa
prinsessen hadde den lille pike til sig). Ialt otte vogne.
Tafelet
var kl. 5. Det var ganske kongeligt. Fjorten (!) retter mad og mange vine.
Fjorten tjenere, dels excellensens, dels fra Fossum, vartede op. Kongens kok i
forening med statholderens, havde lavet maden; men jeg synes egentlig ikke, den
var bedre end ved almindelige middage paa Fossum.
Efter
taflet gik dronningen og prinsesse Eugenie lidt bort for at hvile sig i dronningens
dagligstue. Damerne bad mig spille lidt for dem imedens, og det gjorde jeg;
men saa kom dronningen tilbage. og saa spillede jeg atter for hende, lige
indtil der indefra den store sal lød orkestermusik, som spillede op
med en polonaise. Det var en overraskelse for alle, og alle blev efterhaand
mere og mere muntre. Dronningen dansede endog med hofmarschallen engang rundt,
‑ de sagde, at i elleve aar havde hun ikke danset. Da hun slap hofmarschallen,
tog hun statholderen og dansede med ham ud av salen. Hun var meget munter
og gracieuse ‑ det klædte hende saa nydelig. I prinsessen er der ikke
saa meget liv, men i prins Gustav desto mere.
Morgenen
efter den virkelig smukke fest reiste alle de Kongelige tilbage til Stockholm.»