To berømte Skiensmenn

De to innfødte Skiensgutter hvis navn er blitt verdenskjente, er Henrik Ibsen og Hjalmar Johansen.

Det er selvsagt ikke meningen her å gjøre rede for Ibsens diktning eller gi noen vurdering av denne, men vi skal heller forsøke å levere bevis for at den store dikter gjennem hele sitt liv har båret Skiensmentaliteten i sig selv om han ikke vilde være sig det bevisst. Naturligvis har Grimstad, Oslo, Bergen og utlandet hatt mye å si for hans person og diktning, men når vi tar for oss Henrik Ibsen som privatperson, er det et spørsmål om ikke fødestedet har hatt mest å si for ham, både i godt og ondt.

Knud Ibsen var visstnok en evnerik mann, men noe 1øs og lettsindig, og av livsstilling en middelstands kjøpmann. Den svære og flotte selskapelighet som alle litteraturhistorikere og biografer forteller om, forekommer alle gamle Skiensfolk noe problematisk. Det er iallfall ingen tradisjon om at han var med i den høiere, så å si overklasse-selskapelighet som florerte i Skien på den tid, og som lededes av godseierne og den høiere embedsstand. I Skien mener man at let heller var den koselige, noe løsslupne mellemklasseformløshet som hersket i de Ibsenske ”saler” . Dette liv var selvsagt imot alle fru Ibsens grunnsetninger. Hun, Marichen Altenburg, var en fin, alvorlig kvinnetype, av pietistisk tilsnitt, og har hatt lite til overs for sin manns lettlivede omgang. Hun tilhørte en krets av dypt religiøse mennesker som har lagt alt til rette for den senere Lammers-bevegelse, selvstendig og separatistisk i livssyn. De to ektefeller har sikkert ikke trukket godt sammen, men sønnen er preget av begge, han har med uvilje følt sig som kasteball mellem to hinannen motstridende innstillinger, den lure beregnende handelsmoral og den strenge, livsfiendtlige, om enn fromme pietisme.

Nu var imidlertid Henrik, som det utvalgte geni han var, i og for sig en eiendommelig natur. Han trivdes ikke i hjemmet, og følgelig heller ikke i hjembyen. Han gikk der, uten kamerater, sær og vranten, det kjenner vi til av meddelelser fra samtidige, og vi ser det av de skildringer han senere har gitt av den gamle by. Det er sikkert hans egen særhet som er skyld i alle hans uhyggeinntrykk (fengselskjellerne, gapestokken, fosseduren og de hvinende sagblad). Han er sikkert den eneste Skiensmann som omtaler den gamle by så strengt, alle almindelige borgere har hare godt å si om byen, og ganske særlig var partiet nede ved kirken overmåte tiltalende.

Med de nevnte dikterinntrykk for øie, kan vi lett forstå at den berømte verdensborger har hatt lite til overs både for sin slekt og for sin by. Men tross alt tror jeg han hele sitt liv vedblev å være en ekte Skiensmann, preget av slekten og av byen. Tenk på hans selvstendighetstrang, originalitet og lidenskapelige sannhetskjærlighet, ved siden av hans ofte sykelige ærekjærhet, smålige forretningstalent og nøiaktighet i alt ytre vesen. Ibsen var alle sine dager på post mot alt som kunde smake av blottstillelse, som kunde virke komisk, han var visstnok selvkritisk, men ikke egentlig selvironiker. En god egenskap hadde han dog i utpreget grad, han var glad i barn, formodentlig fordi han selv ikke hadde hatt det godt som harn. Og dette henger sammen med hans forkjærlighet for alt som er ekte og uforfalsket.

Nu - i alt dette kaos av motsetninger fra hans Skienstid finner vi ledetråden i hans liv og i hans diktning, striden mellem evne og vilje, ”Ibsen contra Ibsen” som man har kalt det. Han sier selv at det er de beske skåler han har drukket, som har fremelsket dikterkallet. Og har han drukket de første beske dråper i fødebyen, så kan Skien være fornøid.

Den 40 år yngre Hjalmar Johansen var en betydelig enklere natur, og en mann av en helt annen støpning. Han var den utpregede idrettsmann, med alle den gode idrettsmanns egenskaper, en sund sjel i en sund kropp. Hans glimrende prestasjoner i gymnastikktimene på skolen hører til Skiens beste legender, hans legemskrefter, elastisitet og snarrådighet kjenner vi hans gamle venner så godt at vi aldri kan tvile på hvem vi skal gi førsteprisen når vi sammenligner alle de utmerkede kraftkarer vi med stolthet kaller våre bysbarn. Da Fridtjof Nansen skulde velge ledsagere til Framferden i 1893 var det ikke tvil om at blandt disse måtte Hjalmar være, og da Nansen skulde ta ut en enkelt følgesvenn til vandringen gjennem polørkenen, har han neppe tvilt på at Hjalmar var den rette. Når det var noe på ferde i byen, ved ildebrand f. eks., var Hjalmar alltid en av de første på plassen for å hjelpe til, hans raskhet og åndsnærværelse og smidighet var allerede i ungdomstiden almenkjent, og hans hjertelag var det som var drivkraften i alle hans bedrifter, han var en vinnende personlighet som hadde hare venner.

I Skien har vi beundret Henrik Ibsen med vår refleksjon og med vår hjerne, men Hjalmar Johansen har som det kraftige mannfolk han var ligget nær inn til våre hjerter.

Skien er stolt av begge disse sine to sønner. Henrik Ibsen fikk i 1903 sitt monument i Skien. Når får Hjalmar Johansen sitt?