Branden

Ovenfor er sagt at den store Skiens-brand i 1886 danner skillet mellem det gamle og nye, og da denne begivenhet dessuten i og for sig er temmelig enestående, vil det kanskje her være på sin plass å omtale den nærmere. Jeg var ikke selv i byen brandnatten, kom først ut på formiddagen den følgende dag, mens det ennu brente i utkantene av brandstrøket, men jeg har en rekke pålitelige meddelelser å holde mig til.

Lørdags kvelden ved 10-tiden den 7. august 1886 kom Berthel Hansen Schrøder med sin hustru fra et aftenselskap på Snipetorp. Da de fra Lortebekk dreiet om Offenbergs hjørne og kom op i Prinsegaten for å gå til sitt hjem i Kverndalen, hadde de foran sig en temmelig beruset mannsperson, som sjanglende og hikkende forsvant inn i porten til Blommegården, som da eides av snekker P. Andersen, og bl. a. avgav lokaler for den ca. 5 år gamle Skiensfjordens Kreditbank. Da kom S. med den ytring: ”Tenk om en slik fyr skulde bruke fyrstikker nu”. De gjenkjente i fyren dreiersvenn Lindblom, som losjerte i indre gård, og Lindblom var en ikke ganske ukjent figur, så de gjorde sig sine egne tanker. Schrøders hadde ikke for gått til sengs for det lød brandalarm, de så lysning nede fra byen, og hørte ropet «brand» . Schrøder var, som så mange andre kjekke og nevenyttige folk, ansatt ved hjelpebrandkorpset, og hadde pakninger til strålerør hengende nær sengen, grep disse, og styrtet nedover. - Jo, ganske riktig. Bakgården til Blommegården i lys lue. Ved Skiens Sparebanks hjørne blev det straks lagt ut to slanger, men man kunde intet utrette mot det rasende element. En av de første som var til stede, var Bertrand Smebye, som vekket folk ved rop, og hjalp til å redde. Det var dengang, som alltid, kjekke unge mannfolk i Skien, og blandt dem som var med her fra første stund, kan nevnes Karl Engebrethsen og den senere kjente Nordpolfarer Hjalmar Johansen. I Kreditbankens lokale i underetasjen var bankens kasserer Julius Rasmussen, assistert bl. a. av Hans Holta, som nettop var kommet med aftentoget, ivrig beskjeftiget med å redde bankens verdisaker.

Snart stod imidlertid hele Blommegården, gammel og tørr som knusk, i flammer, likeså Offenbergs og Paludan Johansens gårder, og nede i gaten var man i travl virksomhet med slukningen, men man stod maktesløs. Snart for ilden tvers over gaten, hvor Skiens Sparebanks murgård antentes. Brandfolkene måtte trekke sig tilbake nedover Prinsens gate, og man hadde den største møie med å få reddet ”Hvalen” (en sprøite), men slangene gikk til kost, og man fikk heller ikke stengt av vannet i kummen. Over den svære Chr. W. Eberhardts gård ved krysset av Prinsegaten og Hundevadtbakken hadde man fått lagt seil og forsøkte å sprøite på dette, men plutselig, som ved et trylleslag, stod hele brandseilet og veggen i lys lue. Redningsløst fortapt. Alt håp var ute. Byen vilde brenne. Rop og klokkeklemt om hinannen. Redselen stod malet i alles forstenede ansikter: Vår by brenner.

Man hadde for få slanger, og vanntrykket var svekket der hvor det nu mest behøvdes. Det nye vannverk var ikke ferdig ennu, det manglet ca. 1 km. på at den nye hovedvannledning var ført inn i byen. Det viste sig dessuten senere ved nærmere undersøkelse at det var kommet en stor sten i røret oppe ved Ulvsvannet. (Stenen, sittende i røret, opbevares på Brekke Museum.)

Klokken var imidlertid blitt ett, og enda det slett ikke var noe annet luftdrag enn det som alltid opstår automatisk som følge av ildløs, tendtes i en rasende fart hus efter hus på begge sider av Prinsens gate og nedover mot Pustervikas nedre del. Det var en lummer sommerkveld, og de knusktørre materialer fenget lett. Nede på Torvet var man i rastløs iver beskjeftiget med den annen sprøitevogn «Delfin», som var et godt og lettvint apparat, betjent bl. a. av folk som amtmann Arneberg, redaktør Gjerløw og dr. chem. Schibbye. Det gjaldt nu å redde vårt største kornmagasin, Mølleinteressentskapets bygningskompleks nede i hullet mellem Laugstol og ”sjappene” ved Torvet. Men også her var alle anstrengelser forgjeves. Snart stod også dette kostbare etablissement i flammer. Ilden var samtidig også kommet ned til Melgaardgården, som var et mere enn almindelig lettfengelig objekt, og fra hvilken de veldigste flammer stod høit tilværs.

Kirken var nu på tre kanter omspent av ilden, og man begynte å ane det verste. Man skjønte at tross avstanden og delvis beskyttelse av trærne i parken, vilde heller ikke det hellige Gudshus bli skånet. På initiativ av prost A. Hauge fikk Berthel Schrøder, som var allesteds på ferde den natt, og hotellvert Ericksson nu folk med sig inn i kirken, og man bar ut de hellige kar, altertavlen, lysestakene, døpefonten samt de to alterfigurer. Da Ericksson tok en av disse på skulderen, undslapp det en av medhjelperne følgende lite kirkelige ytring: «Det var da jævla så sterk ein kar». Han trodde nemlig at våre gode gamle alterfigurer var av marmor.

I parken langs kirkemurene måtte man nok også redde et par døddrukne personer, som hadde benyttet redselsnatten til å slukke sin tørst istedenfor å delta i det øvrige slukningsarbeide.

Fra Torvet ilte nu Schrøder - klokken var omtrent 2 - ad omveier til sitt hjemsted, Kverndalen. Her var det også stor fare for at alt skulde stryke med, enskjønt ilden utbredte sig betydelig tregere nordover enn sydover, da det svake vinddrag som var, var nordlig. Schrøder iler hjem. Hans far, garver J. N. Hansen, hadde ikke assurert, det var jo ikke så almindelig dengang som nu å assurere. Resolutt far han fatt i en skiftenøkkel, og avsted bærer det op "Lihullet» til Li, til den store kum ved Norges Bank, hvor han får stengt vannet, som fosset rundt i de allerede ødelagte strøk, til ingen nytte. Derved økedes trykket, som allerede var svakt nok, i Kverndalen, og ved iherdige anstrengelser lykkedes det å stanse ildens utbredelse ved Mads Jakobsens hus, som bare brente halvt ned. W attenbergs lille smie, som ligger der den dag idag, var uskadt. Den øvre del av Kverndalen var reddet.

Gassverket strøk naturligvis med. Da den store gassbeholder eksploderte, stod flammen høit til værs, og man påstod den kunde sees langt til sjøs utenfor Langesund.

Imidlertid hendte nede i byen det som fylte hele byens befolkning med den største sorg: Kirken antendtes. Med forferdelse så man små b1å flammer slikke op langs det skjønne forgylte kors på tårnet. Elementene var ikke skånsomme den natt.

Tårnvakten hadde trofast gjort sin p1ikt, og som sedvanlig under ildebrand latt klokkene klemte. Han holdt ut til det siste. Klemtingen øket nattens alvorsfulle stemning, men gav tillike håp om redning.

Men da kirketårnet var antendt, skjønte først folk for alvor at hele byen var fortapt, alt redningsarbeid blev opgitt, man flyktet fra dette fresende helvede, hvor selv Guds hus ikke blev respektert. Mange ilte op til Brekkehøiden, og hadde derfra det forferdelige skue av den brennende by, brand fra Kverndalen til Mudringen, fra Prestebakken til Snipetorp.

Snart stod hele kirken i lys lue, og plutselig hørtes et dumpt brak, kirkeklokkene styrtet ned for alteret. Deres lyd var for alltid forstummet, og det var med dypt vemod man hadde hørt de. siste klemt av de kjære klokker, de vakreste i landet nest Kongsbergs - sa man.

Nede ved Mudringen lykkedes det - formentlig ved hjelp av sprøiteapparater, som under ledelse av kaptein Jonas Wessel kom op fra Porsgrunn -- å stanse ilden ved underfogd Martinius Pedersens gård, således at denne, Høiers Hotell og den gamle jernbanestasjon blev skånet. Sjøbodene reddedes også.

Redningsmannskap satte over fra Mudringen i båt til Kanalen, derfra videre i båt til Hjellen, hvor ilden allerede hadde nådd Rædisch' hus. Her var imidlertid intet å utrette, man måtte trekke sig tilbake til Offenberg-berget, hvor sprøitene blev plasert. Selve Hjellen, med alle de små trehus tett inn på hinannen, strøk helt med, men det lykkedes å redde Lundetangens Bryggeri med det nye malteri. Redningsmennene har da sikkerlig fått sig servert øl av den takknemlige bryggeribestyrer Jonassen. Schrøder var også her på ferde, assistert bl. a. av Olaves Isaksen og Ola Jakobsen Kopper, begge fra Kleiva.

Oppe på Snipetorp, hvor naturligvis vanntrykket var meget svakt, stanset ilden av sig selv, idet enkefru Offenbergs store velkjente pæretre tok av for Hotell Fønix, ellers hadde sikkert hele Kleiva også gått med.

På Bankplassen på Li var Hospitalets gamle trehus det øverste som brente. Her var navnlig Bertrand Smeby og Julius Rasmussen med en del medhjelpere på ferde, og ved sine felles anstrengelser fikk de ilden stanset, og dermed var Samuel Eberhardts store tregård, Limigården, som var sterkt utsatt, reddet. Hadde ikke dette lykkedes, var kanskje hele Duestien strøket med. Et hell var det nok også at Norges Banks bygning var av mur. Den blev skånet.

Ved Broene blev det også satt en stopper for ildens utbredelse, idet en sag som stod der i «Strømmen» ved siden av kjøpmann Ericksens lave enetasjes forretningsgård, blev revet ned. Arbeidet med dette lededes av kjøpmann Mathias Hanssen, som var agent for brandforsikringsselskapet «Svea». Man brøt sig inn i Lexows jernvarebutikk like over gaten og tok hvad man fant av økser, spader og annet redskap, og ved iherdig og vågsomt arbeid lykkedes det således å redde alle de kostbare bruk utover Broene. Herfor fikk Mathias Hanssen senere selskapets medalje.

Hullet nede i ”Strømmen”, hvor ilden stanset, kaltes i almindelighet ”Helvede” - vi er ellers ikke fortrolig med den forestilling at ”ilden ophører” - i Helvede.

Prestegården overlevet som bekjent branden, den blev reddet ”som en brand ut av ilden”, sier ”Fremskridt” . Den var jo til dels beskyttet av trærne i haven.

Paulus Hoell's store have vernet Cappelen-gården, som også blev skånet.

//

Ved en anledning som denne har det naturligvis ikke manglet på snurrige scener midt i all forvirringen. Det fortelles således at det var sterk konfluks til I. H. Halvorsens gård på grunn av de store lagere av brennevin som fantes der. Politiet optrådte imidlertid meget resolutt og fikk adkomsten til ”bua” stengt. Det blev således skreket ut at ”spritlagrene springer i luften”, hvilket var tilstrekkelig til å rydde butikken og plassen. Nogen var dog så heldige å få fatt på nogen ankere, hvis innhold fordeltes mellem de tørstige struper og - rennestenen. Fra annen etasje i Halvorsens hus blev det kastet ned i gaten blomsterpotter, speil o. lign. som velvillige sjele vilde redde på den måten. Andre steder så man også et par kvinner løpe avsted med sine blomsterpotter, mens nogen barn hadde vært så heldige å få reddet sine nattpotter. En skredder fikk ennog reddet to persejern.

En høiaktet frue, som førte et meget gjestfritt hus og skulde ha middagsfremmede til søndag - branden begynte jo lørdag aften - for opover gaten med et rødgrøtfat i hver hånd, som det frem for alt gjaldt å redde, da hun ellers vilde manglet desserten til middagen.

Like efter brandens utbrudd var en flokk behjertede menn, hvoriblandt redaktør M. K. Gjerløw, oppe i annen etasje i Blommegården, hos politimester Bøgh for å redde. Politimesterens søster var imidlertid mest optatt av sin iskasse, hvori hun hadde laksen til søndag middag. Den blev bragt i sikkerhet, men brente senere, så nogen hyggelig søndagsmiddag har dog neppe frøkenen fått.

Pianoer var man især ivrig for å redde. Oppe ved Engebrethsens gård på Li stod det 5-6 reddede instrumenter, som litt senere gikk op i flammer.

/ /

Efter branden svirret det naturligvis med rykter og snakk. Navnlig drog Porsgrunnsbladet ”Grenmar” tilfelts mot Skiens befolkning, og skrev at det hadde vært mye fylleri og likegyldighet, folk stod og røkte cigar med hendene i lommene og vilde ikke delta i redningsarbeidet. Lignende påstander fant også veien til Oslopressen, og Skien var formelig skandalisert. Mot disse beskyldninger protesterte prost A. Hauge i «Morgenbladet» for 20. august, og senere adjunkt Jonas Hanssen i samme blad i begynnelsen av september, og det nokså ubeføiede snakk døde hen. «Grenmar»s angrep basertes især på meddelelser fra det ovenfor nevnte hjelpekorps fra Porsgrunn; det blev sagt at de ikke kunde få hjelp til Porsgrunn-sprøiten nede på Mudringen. Imidlertid har de som ovenfor nevnt utrettet godt arbeide dernede, likesom «Fremskridt» for 14. august meddeler at Porsgrunns brandfolk gjorde ypperlig nytte da det gjaldt å redde brukene.

Naturligvis har der vært drukne folk å se, som det også fremgår av ovenstående skildring, men forholdet har neppe vært verre enn ved andre lignende anledninger.

//

Her skal meddeles hvad vi vet om ildens opståen, idet vi støtter oss til det forhør som blev optatt efter branden. Dreiersvenn Samuel Lindblom leide et rum i 2nen etasje i søndre fløibygning til snekker Andersens (tidligere Chr. H. Bloms) store eiendom i Prinsens gate. Her hadde han sitt verksted og natteleie i samme rum. Lindblom var meget drikkfeldig og hadde lørdag eftermiddag den 7. august som sedvanlig vært på rangel. Under denne tilstand var han sig ofte ikke bevisst hverken hvor han var eller hvad han foretok sig. Han kom da ved 10-tiden hjem overstadig beruset, og satte sig på en stol, hvor han sovnet inn, og våknet først ved at hele værelset stod i flammer. Han må da formentlig være blitt våken, for han meddeler selv at han forsøkte å dempe ilden med en bordende, hvorved han imidlertid i sin forfjamselse og omtåkede tilstand gav ilden ytterligere næring. Han sprang nu ut og vekket snekker Andersen, som lå i et nærliggende værelse, og skrek «brand!» Det eneste Lindblom kunde meddele var at han tidligere på eftermiddagen hadde hatt en fyrstikkeske og en krittpipe i lommen, men dagen efter savnet han begge disse ting, så han antar selv at han må ha forsøkt å tende pipen, idet han sovnet på stolen. I nærheten av denne lå en haug med høvlflis. Der forelå således full tilståelse fra tiltalte, som ved ekstrarett, satt på Gjerpen sorenskriverkontor den 14. september 1886, for forbrytelse mot straffelovens kap. 23, § 20, blev dømt til å hensettes i fengsel på vann og brød i 20 - tyve -dager, samt å betale 50 - femti kroner til statskassen. Referenten, sakfører G. M. Larsen, og forsvareren, sakfører Henchel tilkjentes hver 50 kroner i salær, settedommeren, sorenskriver A. D. Lund, 90 kroner. Tiltalte vedtok dommen, som heller ikke fra det offentliges side blev appellert.

Ved hans uaktsomhet var der ødelagt verdier for 5 millioner kroner, og en smukk, tradisjonsrik by jevnet med jorden. Det gamle Skien var ikke mere.

//

Det er aldeles utrolig hvor hurtig forretningene kom i gang igjen efter branden. Skien hadde en dyktig og energisk handelsstand. Enkelte kjøpmenn tok allerede søndag middag, mens det ennu brente ute i Hjellen, toget til Oslo for å kjøpe varer, og et par dager efter kunde flere avertere at de hadde åpnet sine vel assorterte forretninger igjen i midlertidige lokaler i Kverndalen, Brekkeby, på Li og andre steder.

Postkontoret fikk således midlertidig lokale på Brattali, Kreditbanken og Anthon Bruun i Laugstols kontorbygning, Skiens Sparebank i 2nen etasje i bankbokholder Pedersens gård. På tollboden: Brandstasjonen og Chr. Winsnes. I sjøbodene: Wilh. Grøner, H. Paus Nielsen, P. Johansen, Skiens kul- og jernvareforretning og Hans Andersen. På jernbanestasjonen: Ths. Offenberg & Co. På Søndre Brekke: Nils P. Høyer og Chr. Folkman. På Nordre Brekke: Sakfører Thorbjørnsen. På Li: J. S. Ording. I Schweigaardsgate: G. G. Beilegård. På Kleiva: Farver Dahl og farver Sørbøe. I Malterigården: Megler Münster og Skiens ysteri. Hos salmaker Olsen i Kverndalen: Skiens apotek, Joachim Olsen og sakfører Johan M. Jørgensen. Hos garver Hansen: Jacob Berg. I farver Sørensens gård: Andreas Bentzen. Hos Isak Larsen: S. Thorsdal og Co. I underfogd Pedersens gård: I. H. Beck og det nye apotek. I Haraldsens gård på Li: Gjerpens Sparebank.

Imidlertid blev ruinene hurtig ryddet, og det reiste sig treskur som paddehatter, med lokaler og butikker, således innrettet frk. Tobiesen sig med klubbselskapet på Høiergårdens mur, senere ”Fremskridt” på Latinskolens tomt, Skiens Sparebank i sin egen murgård. Første nummer av ”Fremskridt” efter branden utkom allerede 10. august, trykt i Larvik !

Man gikk hurtig i gang med regulering av byen; formannskapet, hvis ordfører var apoteker Walther, og viceordfører skoleinspektør Andr. Larssen, lå ikke på latsiden, men hadde en anstrengende tid. Det var byens vel det gjaldt. Kirkeruinene, som var taksert til 20 000 kroner, blev benyttet som materiale til fyllingen langs Hjellekaien.

Ved branden gikk intet menneskeliv tapt. Gamle organist Rojahn, som lå syk av lungebetendelse i sin gård ved Bankplassen på Li, måtte i lidende tilstand bæres ut, og han døde et par dager efter. Formannskapets sekretær den eiegode gamle løitnant Tøstie, blev under redningen av byfogdens og kommunens arkiver slemt forbrent i ansiktet og på hendene. Han fikk under 17. september formannskapets anerkjennelse og takk for sitt heltemodige arbeide. Postfullmektig, kst. postmester 0. Schartum, fikk under 30. august poststyrelsens anerkjennelse for utvist dyktighet og snarrådighet både under og efter branden. Norges Banks bud- og vaktmannskap fikk av direksjonen 200 kroner i gratiale for sitt iherdige arbeide for å redde bankens gård på Li.

//

Av ”Fremskridt” tirsdag 10. august 1886; de brente gårders assuransesum