THORBJØRNSENS GÅRD, ELLER WAMBERGGÅRDEN
(nr. 28).

Denne gikk ved skjøte 1813 fra Jørgen Flood til Johan Bülow Wamberg, 1831 ved auksjonsskjøte til I. og E. M. Flood, 1842 til Paulus Flood, og endelig i 1845 fra Inger Floods dødsbo til Simon Thorbjørnsen. Efter branden kjøpte byen tomten, og det er på denne tomt at den nye rådhusbygning er opført. Det er i denne gård at Henrik Ibsen, efter hvad hans far Knud Ibsen har sagt, er født. Men jeg anser allikevel dette for usannsynlig (se under Stockmanngården).

Den ovennevnte Johan B. Wamberg, som gården i eldre tid bar navn efter, fortjener å omtales. Han var stortingsmann for Skien og Porsgrunn 1827-28, var født i Telemark og kom først til Aall Ulefoss, muligens har han også hatt å gjøre med Aalls affærer i Skien, hvor han senere begynte som kjøpmann. Han kom imidlertid inn i tolletaten, og var ansatt flere steder, men døde som overtollbetjent i Kristiansand. Det har i sin tid vært en sorenskriver Wamberg i Kvitseid, og en slektning av ham er Skiens-mannen Nils Wamberg Pohlmann, hvis mor var en søster av fru J. S. Engebrethsen.

Efter at Baggergården i 1880 var revet av hensyn til de pågående arbeider med å skaffe tomter og samtidig byen et passende jernbanetorv for å lette trafikken ned til stasjonen, lå den vakre Thorbjørnsengård fritt med fasade rett ut mot Mudringen. I motsetning til de fleste andre bygårder, som helt eller delvis var forretningsgårder, var denne helt og holdent privathus. Der bodde gamle fru Thorbjørnsen, enke efter forlengst avdøde prokurator Simon T. Denne var i sin tid fullmektig hos Bredo Morgenstierne, som bodde i I. H. Halvorsens senere hus.

Thorbjørnsen hadde en sønn, den senere sorenskriver, opkalt efter Morgenstierne, og fire døtre. Ved et pussig treff blev alle disse fire søstre gift nesten samtidig i begynnelsen av 70-årene, og fru Tøstie, fru Thorbjørnsens søster, som var i huset der, sa at "småpikene gikk som varmt hvetebrød". Døtrene var Valborg, som blev gift med stadsingeniør Arnold (senere i Arendal), Marie (Mia), g. m. skibsassuransefullmektig S. W. Flood (senere g. m. biskop J. N. Skaar), Laura, g. m. senere Fløtnings- og kanalinspektør Axel Borchgrevink, og endelig Sine, som blev gift med sakfører, senere byfogd N. Rolsted. Det fortelles at ved Lauras bryllup var det første gang brudestolene blev gitt fri, og brudeparet blev plasert oppe ved alteret. Kirken var da nettop oppusset. Gamle bokhandler Melgaard var kirkeverge, og utlånte alltid stoler ved slike leiligheter.

I de tider var det ikke så flott med kjøring som det har vært senere. Nu kan neppe en konfirmant komme gående til kirken, mens dengang hele brudefølget spaserte i sine festdrakter til kirken. Det var nu heller ikke lang vei, ofte bare et par minutter. Disse brudeoptog var naturligvis gjenstand for publikums mest levende interesse, for ikke å si nysgjerrighet. Efterpå blev da drakter og alt annet debattert i hjemmene rundt i den lille by, og ved de oven­nevnte frøkner Thorbjørnsens tett på hinannen følgende brylluper har nok de skuelystne hatt rik næring i lengere tid og fråtset i småsladder. Om kvelden samledes byens folk utenfor bryllupshuset, de stod tett i tett i gaten og ropte: «brura fram», og under uendelig jubel viste så det lykkelige par sig i vinduet eller på trappen. Jeg erindrer såmenn selv å ha vært med blandt de nysgjerrige flere ganger. Det var en ren folkeforlystelse. Ja, det var godmodig og uskyldig underholdning man levde på i hine dager.

Thorbjørnsens gård var ubetinget en patriciergård å se til, den hadde bare en etasje og var bygget i firkant med rummelig gårdsrum i midten. Gatedørstrappen var i det sydøstre hjørne ut mot Kongens gate, eller Fengselsbakken, som vi kalte den. Til eiendommen hørte stor have i vest for gården, med høit gjerde ut mot gaten. Veranda førte fra en av stuene ut til haven.

Støtende til Thorbjørnsens have var der en annen stor have med inngangsporter fra Tvergaten. Denne hørte til Melgaard-gården (tidligere Hansegården), og der drev især cand. theol., senere ad­junkt Johan Hansen, en av eierne før Melgaard overtok den, stor blomsterdyrking. Den samme Johan Hansen var adjunkt ved Latinskolen fra 1852 til sin død 1865. Tidligere drev han sammen med klokker Stockfleth en privatskole i Scheelegården hvor bl. a. Henrik Ibsen en tid fikk undervisning. Hansen .var en meget ansett og avholdt mann. Det blev skrevet om ham ved hans død: «savnet og bevaret i en kjærlig erindring såvel av medlærere som dissiple». Han skildres som sterkt religiøs og meget godgjørende. Fra sin smukke have sendte han blomster rundt til sine bekjente, og var i det hele elskverdig og snild.