ET INTERESSANT VASSDRAG

Vi vil her gjøre en digresjon fra den almindelige skildring av den gamle by, og som et intermesso omtale litt utførlig "Bekken", eller "Lortebekk", som ondskapsfulle tunger kalte den, d. v. s. den het aldri annet. Man kan neppe sysle med Skiens gamle bebyggelse og terrengforhold uten hvert øieblikk å støte på Lortebekken. Et helt strøk av byen måtte ennog finne sig i å bære dens klangfulle navn, vel som følge av at bebyggelsen der i særlig grad trengte sig ned mot dens skummende vover. Brennpunktet i denne bydel, og samlingsplassen for kvarterets håpefulle ungdom, var gatekrysset Torvgaten-Skistredet. Her på dette spradetorv var det til stadighet. forsamlet en hel skare av gutter som ikke alltid var like velopdragne. Her østes hån og skjellsord ut mot forbipasserende folk, og særlig når en av "originalene" hadde sin vei gjennem strøket, hvad enten det nu var "Klysa", 2-4-6-8-10-12-bein", "Napoleon", "Braman", "100 mann" eller andre, så haglet det over disse ulykkelige ikke bare med ukvemsord, men ennog med råtne egg. Man hadde nemlig en underlig lek eller et spill, som kaltes å "kampe", noe som jeg ikke har hørt om annetsteds. Det bestod i at to mann holdt egg mot hinannen og slo til, og den hvis egg gikk i stykker, hadde tapt. Efterpå blev så egget slukt rått av vinneren. Nu vel fra dette "torv" førte et smug (smaug) op til den gamle kjærgård, hvor Kirkegårdsstredet ledet trafikken videre opover mot Pustervikas maleriske trappeganger. Lengere oppe gikk veien i bakke langs en brusende bekk, som dannet et verdifullt og forholdsvis rent tilløp til den egentlige Lortebekk. Samløpet av de to vannårer var nettop ved det ovennevnte brennpunkt. En annen trafikkåre førte gjennem Smalgangen op til Pustervika, hvor hovedgaten smalnet av opover, inntil den nådde en sti "Nelliken", som gikk bratt op til bebyggelsen langs fjellsiden på Kamperhaug.

Men tilbake til «Bekken". Som bekjent er terrengforholdene mellem Gjerpen kirke og Mela gård noe overraskende, idet en buet linje der danner vannskill, og siget nordenfor denne linje samles i en bekk som går nordover ned mot Falkumelven ved Hoppestad. Vår bekk blir derfor ikke lang, men så meget mere betydningsfull.

Hovedløpet kommer fra høiden like syd for Gjerpen kirke og rinner parallelt med Duestien, inntil den litt syd for "det røde lade" ved Vattenberg optar et tilløp fra nord, og litt lengere nede et lignende fra Gjerpenhøiden. Således forsterket strømmer bekken nokså stoltelig sydover, inntil den midt mellem de senere regulerte og oparbeidede Byfoged Paus' og Adjunkt Arentz' gater optar nok et tilløp fra Gjerpenhøiden, som krysser P. A. Munch's, Rektor Ørn's og Otto Løvenskiold's gater. Denne «aristokratiske" bekk sees visstnok ennu åpen på flere steder oppe i Brekkeby. Vassdraget befinner sig nu på 30-meters kurven, mens utspringet er på ca. 45 m. Efter samløpet blir det først riktig interessant, idet det like nedenfor danner en ikke ubetydelig opdemmet innsjø -- «Langdammen». Denne var sine 100 meter lang og 25 meter bred, og spillet en meget viktig rolle for Kverndalens industriliv, men især for den sportselskende ungdom. Den nuværende Herman Baggers gate går rett over dens tidligere leie. Terrenget snevrer sig inn her, så her blev dammen bygget i flukt med den vei som gikk nordenfor generalmajor Beichmanns (senere brukseier H. C. Hansens) gård.

Hvilken gammel Skiens-gutt husker ikke Langdammen? Iallfall skolegutter efterat den nye Latinskole var bygget i nærheten av dammen. Ti i «det store frikvarteret" var vi omtrent alltid dernede. Her seilte vi på flåter, og falt i vannet rett som det var. Og når vi så kom dyvåte hjem, var det alltid: Har du nå vært på Langdammen igjen? De nordlige bredder var dessuten en yndet badeplass, de badende hadde den utmerkede solbakke å ligge og tørke sig på. Og for en fryd det var når de "slapp dammen", og kvernen nede i Kverndalen var i gang. Da tømtes bassenget, og firfislene og iglene kom for en dag, så vi kunde drive «naturhistoriske studier". Men allermorsomst var Langdammen om vinteren, da den var en av byens fornemste skøitebaner (vi hadde jo også Børsesjø og Falkumelven, men disse var det for mange lang vei til). Isen var ikke tykk for vi prøvde den, og dammen har nok adskillige heltebedrifter å opvise. Jeg husker særlig en gang vi var ute på isen i det store frikvarter en kold høstdag. Så plutselig brast hele isen som ved et trylleslag, og 8 helter lå og plasket i vannet, men alle kom sig dog lykkelig i land. Verst var det å få den dristige Hans Ericksen i land, han stod på et flak midt utpå og blev halt i land ved hjelp av bordender og lignende. Ja det var glade dager da vi gikk på skøiter deroppe, gutter og piker, ofte med fortrengsel av skolens hellige plikter.

Like under demningen lå ishuset. Langdammen hadde også, som ovenfor nevnt, sin praktiske betydning, den fylte hver vinter ishuset med is.

Partiet fra dammen ned til garveriet i Kverndalen kaltes "Langdalen", og den gjennemstrømmedes av bekken, som var et utmerket objekt for lekende barn, især når det var "flom". Nu må man erindre at på den tid var der sågodtsom ingen bebyggelse ovenfor Langdammen, så vannet ikke var så svært skittent, og iallfall heroppe ingenlunde kunde berettige til navnet Lortebekk. Mellem farver Sørensens og garver Hansens eiendommer i Kverndalen førtes gaten på bro over bekken. Nedenfor broen førte en trerenne ned til kvernen, rett overfor Lars Kristensens have. Kvernen lå på 18 meters høide, så det var et betydelig fall fra Langdammen derned. . LATINSKOLEN, KIRKEN, SJØBODER, BAGGERGÅRDEN, PAYGÅRDEN, SØRBØEGÅRDEN, SJØBODER Kvernen eides av garver Joh. N. Hansen, og bruktes til barkemølle, og avgav en ypperlig "tredemølle" for oss guttunger når den ikke var i bruk.

Fra nu av, efterat den har optatt i sig utskyllingene fra de industrielle bedrifter i Kverndalen (farveri og garveri), og ikke så få avløpsrør fra husene i omegnen, bærer bekken visstnok sitt slemme navn med rette. Den bukter rig nedover i dalen i øst for Kverndalens bebyggelse, og generes ikke lengere av tilnærmelse fra påtrengende ungdom, men flyter i ensomhet ned til gassverket, og er imidlertid helt degradert til å danne kloakk. Den gikk under hele gassverkets eiendom, kom frem i dagen igjen, og tangerte Bloms og Offenbergs eiendommer, inntil den smøg sig under kjøpmann Gulbrandsens gård i Lortebekk, og var på sitt videre 1øp gjennem byen usynlig.

Ved det oftere omtalte gatekryss er det at bekken optar tilløpet fra Pustervika. Den er nu kommet ned på flatere terreng, og i likhet med alle ordentlige vassdrag, begynner den her å s1å bukter. Den tar sig nu en sving mot vest og dannet grense mellem Halvorsens eiendom på den ene siden og Paus' og apotekergården på den andre siden. Mellem Halvorsens gård og apoteket var det ut mot gaten satt op et høit gjerde, som var rykket noe inn fra gaten, så her blev en liten krok, som ofte blev benyttet som "abtritt for herrer", - genansen var ikke stor den gangen, og polititilsynet heller ikke videre effektivt (3 mann: Christensen, Egeland og senere Berg, og ingen av disse var særlig unge, men vi hadde dog en ikke liten respekt for dem). Bekken smetter nu under Dronningens gate, og bryter rig et leie mellem Nils Larsens gård og E. M. Olsens og Melgaards eiendommer, inntil den helt fremme i Torvgaten plutselig bryter overtvert i rett vinkel mot syd og skjærer diagonalt under Melgaards tomt. Herfra er dens 1øp rettlinjet mellem Schaanninggården og Høier-gården og videre nedover, inntil den efter et langt og beveget liv dør hen i Bryggevannet, som den i noen grad forplumrer ved sine gråfarvede masser.

Den begynte frisk og ren oppe i høidene, og endte som stinkende kloakk, hvad den naturligvis også gjør den dag idag.

Jeg har ofte tenkt jeg skulde skrive Lortebekks historie, og nu er det gjort.

//

Vi skal nu i all korthet gjennemgå gårdene i de kvartaler opover mot Pustervika som brente i januar 1886, og siden fortsette med Snipetorp, idet vi her vesentlig holder oss til de oplysninger panteregistrene kan gi.

Rett overfor I. H. Halvorsens hus lå den store toetasjes Scheelegård, matr. nr. 36. Den gikk ved skjøte 1803 fra Alison Lieungh til John P. Hansen, 1845 til tollinspektør Anton Henrik Scheel. Denne var født 1791, blev offiser 1810, og var fra 1843 til 1866 tollinspektør i Skien (før Steenstrup). Han blev i 1860 R. St. O. O., døde 1878. I 1875 gikk gården til D. Cappelen m. fl. interessenter i Solums meieri, som blev oprettet 1878 (nu Hotell Royal).

Den neste gård er matr. nr. 34-32. Efter å ha hatt en rekke forskjellige eiere kom den i 1863 til baker Ole Olsen, som i 1874 solgte den til baker S. Rasmussen. Flere av baker Rasmussens barn hadde kunstneriske anlegg, datteren Anna hadde skuespillertalent, og navnlig har sønnen Wilhelm, f. 1879, vunnet berømmelse som billedhugger, han er fra 1921 professor ved Statens kunstakademi.

Dernest kommer urmaker Olsens gård, matr. nr. 231. Denne arvet fru Anne Johanne Monrad, f. Høst, i 1811 efter Johan Fr. Monrad. I 1855 gikk gården til Rasmus Simonsen, og i 1858 ved auksjonsskjøte til urmaker Gunder Olsen, hvis enke fortsatte forretningen, som blev overtatt av sønnen Martin Olsen, senere gift med Maren, datter av farver N. Sørensen i Kverndalen. Både far og sønn var meget dyktige i sitt håndverk og hadde mange venner. Døtrene har senere drevet broderi- og garnhandel. I urmaker Olsens enkes gård var det en stor sal, som blev utleid til forlystelser og offentlige foranstaltninger.

Neste hus er matr. nr. 33, som ved skjøte 1846 gikk fra Petter Ordings enke til buntmaker C. G. Saabye (far av den senere kjente tegner og fotograf), 1852 til skredder C. F. Olsen, 1854 til Jacob Andersen og 1856 til skredder Østen Olsen, en flink og ansett mann.

De andre gårdene som brente i januar 1886, var nr. 244 (sjømann E. Olsen), nr. 243 (maler Landgraf) og nr. 241-45 (O. Gaathaug).

Rett op for bakken fra Dronningens gate, der hvor Snipetorp egentlig begynner, lå A. Riis's gård (matr. nr. 247-49), som han kjøpte av E. M. Olsen i 1872, og denne hadde, som vi har hørt før, overtatt den efter blikkenslager Mønniches enke i 1865. Herfra gikk det en bratt sti op til Brekke.

Videre opover på østsiden av Snipetorpgaten har vi nr. 251, som ved skjøte 1814 gikk til Hans Linaae, og kom senere på forskjellige hender, inntil den i 1853 gikk til Ole Stensen Tufte, som er nevnt før. Den eides fra 1854 av enke Maren Pedersen, og fra 1885 av maler Carl Johnsen.

Ennvidere nr. 252, som før branden eides av styrmann Hans Johnsen. Matr. nr. 253-54 har hatt følgende eiere: kaptein Jebe, Søren Melsom, fra 1855 A. L. Houens barn, senere arkitekt Wagle og Jacob Tangen.

Gården med de mange matrikkelnummere (257-261) gikk i 1868 fra Chr. S. Myhre til skipper Gerhard van Deurs, som var den første fører av dampskibet "Trafik" fra 1852. Van Deurs var en meget fin mann, optrådte ennog i hvite hansker på kommandobroen.

Klemt inn under Brekkeberget ligger nr. 255, som fra Elias E. Noord i 1878 gikk over til hans svigersønn postmester E. Christiansen. Gården eides fra 1886 av Anders Pedersen.

På vestsiden av Snipetorpgaten lå skolelærer Ole Røds gård, nr. 285 (eiere: 1822 Cornelius Blom, 1850 Johan Adtzlew, 1854 skomaker C. F. Martini, 1856 skredder A. Gundersen, 1862 kjøpmann Arve Arvesen, 1867 Ole Rød).

Ovenfor Røds hus lå enkefru Offenbergs eiendom, som hennes mann skipper A. Offenberg i 1859 kjøpte av Halvor Isaksen. Sønner av denne Offenberg er adjunkt Jacob Offenberg, Lillehammer, d. 1910, og grosserer Chr. Offenberg, Kristiansund.