OFFENBERG-GÅRDENE

Firmaet Ths. Offenberg & Co. eide ved branden to store gårder, nemlig matr. nr. 20 a på hjørnet av Prinsens gate og Skistredet og matr. nr. 21/57 lengere oppe i Prinsens gate. Den førstnevnte av disse, hjørnegården, var forretningsgården. Den var en type på en god solid handelsgård, og var overmåte hensiktsmessig innrettet for dette øiemed, alle rum var vel utnyttet, hvad der ingenlunde alltid var tilfelle med de gamle gårder i byen. Dertil kom at beliggenheten måtte sies å være særlig heldig, idet den lå godt til for handel. Prinsens gate, mellem Torvet og Skistredet, var ubetinget byens forretningssentrum, og hadde en ytterst livlig trafikk. Ogsaa som familiehjem var gården god og praktisk, lun og koselig, det var gammel kultur over stuene, og fra vinduet ved hjørnet, som stakk litt frem, kunde man uten «sladrespeil» se den gamle kirke med den brede trappeopgang.

Innkjørselen var fra Skistredet (det nuværende Skistrede er regulert rett over hele gårdens tomt, så Prinsegaten før var betydelig kortere enn nu). Porten var overhvelvet og stensatt, som almindelig skikk og bruk var i større gårder. Under porttaket hang de rødmalte brandspann, samt to tauger med ringer i. I oktober måned blev taugene heist ned, en bom blev stukket inn i ringene, og der blev slaktedyret hengt op og oplemmet. I slike portrum var det fullt slaktehus, og de var alltid stensatt for å gjøre rengjøringen lettere. Gården hadde stall og fjøs, med høitrev og alt tilbehør. Gårdsrummet var ellers nokså lite, med svalganger rundt. Mange av de gamle gårder som vi før har omtalt, hadde også slike ganger, og de minnet meget om den gamle bebyggelse i Oslo. Var denne gård interessant som type på en god gammeldags bygård, så er dens historie ikke mindre bemerkelsesverdig.

Gårdens antagelig første eier var kjøpmann Johan Altenburg, svigerfar av Knud Ibsen, og altså bestefar av dikteren. Om Altenburg forteller Chr. Pram, at han i 1804-05 var en velhavende mann på en 20-30 000 riksdaler. Man vil forstå at dette var en betydelig formue, når man hører at Skiens kirke kostet 29 000 rd. Altenburg drev almindelig butikkhandel, men også trelastforretning. Gården hadde ikke, som så mange av bygårdene, « hauge» (have), det var det ikke plass til. Til gjengjeld eide Altenburg en av Aarhusgårdene, som han benyttet som landsted om sommeren, så familien ikke behøvde å lide av sommervarmen nede i byen. Dette at velhavende folk har landsted, det er nok ikke bare en nutidsforeteelse, således hadde Knud Ibsen Erlands Venstøp, og Teleph Plesner eide Lille Falkum.

Fra fru Hedvig Altenburg gikk gården i 1830 over til svigersønnen Knud Ibsen, som flyttet derop fra Stockmanngården. Henrik Ibsen forteller selv (meddelt av Henrik Jæger) : ”Senere flyttet vi (fra Stockmanngården) op i en større gård, hvor der var store selskapsrum såvel i første som i annen etasje” . Forretningen hadde bare den lille butikk med kontor på hjørnet og to værelser til Skistredet for personalet. Alt det annet, også rummene i underetasjen mot Prinsens gate, var familiebekvemmeligheter. Knud lbsen bodde i gården inntil 1836, og det er i høi grad egnet til å øke gårdens historiske interesse, at dikteren har bodd der ca. 4 år av sin barndom. Ibsen var ansett for en smart og dyktig forretningsmann, men han var visstnok altfor selskapelig anlagt, og de store selskapsrum har vel fristet ham til å s1å for stort på. Nok er det, han måtte stanse sin forretning i 1836, og flytte op til sitt landsted Venstøp. Folk som har sett Knud Ibsen på hans eldre dager, (han døde i Skien i 1877), sier at det ikke var vanskelig å se at han hadde vært en duelig mann, han hadde gløgge øine, og det samme trekk ved munnen som vi kjenner hos hans store sønn, men ansiktsuttrykket hos dikteren var ikke lyst og vennlig som hos faren.

Knud Ibsen solgte i 1835 gården til kjøpmann Teleph Stub Plesner (f. 1811, d. 1852) g. m. Margarethe Myhre (f. 1807, død i Kragerø 1873). Også i Plesners tid har gården bevart selskapsværelsene i underetasjen. Et husorgel, som var forferdiget av Plesners bestefar, sogneprest til Skien fra 1779 til 1809 Teleph Stub og dennes gårdsmann på prestegården, stod i salsværelset like til 1852. I 2nen etasje var der ikke egentlig noget rum som kunde betegnes som salsværelse. Plesner drev sammen med sin svoger Christopher Myhre under firmanavn Myhre & Plesner foruten almindelig kjøpmannsforretning tillike kornimport. Dette var en særlig vanskelig handel, og det var kornhandelen som knekket firmaet, der måtte innstille i 1849*) ; men Plesner bodde visstnok i gården til sin død i 1852, og hans enke enda et par år lengere. Plesner var en dyktig og ansett mann, var medeier i Skiens Brænderi (det senere Lundetangens bryggeri), direktør i Skiens Sparebank m. v. I 1857 blev gården kjøpt av kjøpmann P. E. Nerdrum (g. m. datter av byfogd Blom i Brevik). Nerdrum leide hjørnebutikken bort til kjøpmann J. S. Ording, som tidligere hadde vært ansatt ved Plesners forretning. Ording drev forretning her fra 1854 til 57, da han flyttet tvers over gaten til hjørnebutikken i Paus's gård, som nevnt under behandlingen av denne gård. På samme hjørne er som bekjent Ordings forretning, representert ved J. S. Ordings sønn, den dag idag. Efter overtagelsen av gården innrettet imidlertid Nerdrum butikk og forretningslokaler i leiligheten mot Prinsens gate, og bortleide denne i 1854 til Paul Lieungli. Denne var prestesønn og gift med en datter av sogneprest G. A. Lammers. Lieungh døde allerede i 1860, og efter ham overtok Nerdrum selv forretningen, og drev den til 1869, da han trakk sig tilbake på grunn av svekket helbred, og flyttet til Oslo. Han var ellers en dyktig og velstående mann. Lieungh betalte 110 spd. i leie, Ording 100 spd.

I 1857 kjøpte Ths. Offenberg gården for 4000 spd., og hadde den inntil branden, og firmaet har ennu sin forretningsgård på samme hjørne.

Mens firmaet Ths. Offenherg & Co. (Ths. Offenberg og svogeren M. D. Ludvigsen), som hadde eksistert siden 1857, selv overtok hjørnelokalene til sin forretning, blev den annen butikk 1869 bortleid til kjøpmann Joachim Olsen. Denne var en meget dyktig og påpasselig forretningsmann, som drev manufakturhandel. Han var i 1873 med å starte Laugstol Bruk og satte kr. 10 000 i dette foretagende. Joachim Olsen trakk sig tilbake fra forretningen ved branden i 1886, og bygget sig da like ved den nye kirken den lille vakre privatbolig som senere har vært eiet av kaptein og vei-ingeniør Abel, oberst Nannestad og for tiden av bokhandler Chr. B. Krogh. J. Olsen døde snart efter branden, i 1888.

Grosserer Ths. Offenberg var en høit ansett og fremragende forretningsmann, en hedersmann uten sprell og fakter. Han drev firmaet op til å innta en ledende stilling i byen og i Telemark. Offenberg var også en meget benyttet mann i kommunen, han var medlem av formannskapet i en årrekke, direktør i Skiens Sparebank, i Kreditbanken og medlem av forstanderskapet for Latinskolen o. s. v. Han døde i 1896. Efter hans død blev forretningen overtatt av hans sønner cand. jur. Jac. A. Offenberg og cand. Henrik A. Offenberg. Eldste datter av Offenberg, Johanne, blev gift med prost Hans Backer, sønn av dr. A. C. Backer. Kompanjongen M. D. (Dortheus) Ludvigsen var også en dyktig og initiativrik mann, som var med på mange forskjellige industrielle foretagender. De to eide gården i fellesskap, Ludvigsen bodde i 2nen etasje fra gården blev kjøpt og til branden, mens Offenberg hadde sin familiebekvemmelighet i den øvre gård. Fellesskapet ophørte i 1894, da Ludvigsen etablerte egen forretning som bl. a. også omfattet kullhandel en gros. Ludvigsen døde i 1902.

Hadde hjørnegården, som vi nu har behandlet, et forholdsvis lite areal, så var til gjengjeld den øvre gård, matr. nr. 21 & 57 temmelig vidtløftig og omfattet ca. 3 mål grunn. Foruten selve hovedbygningen i to etasjer til gaten hadde den en svær fløi langs Blommegården mot øst med ganger og trapper og en mengde rum, stall, fjøs, trev, vedbod, handelsbakeri etc. Og dessuten flankertes eiendommen mot Lortebekk av en lang svær uthusbygning. Gårdsrummet var overordentlig stort og rummelig, jeg har selv mangen en gang vært med på å slå ball der, det kunde gjerne benyttes som sportsplass, om det enn var nogen skråning nedover mot bekken. Foruten gårdsplassen var der også stor, rummelig have med egen inngjerding. Haven blev nogen år pleiet og stelt med megen iver av fru seminarbestyrer Myhre (Munch) og seminarieelevene, så den kom i den skjønneste orden. Der var en vakker syrinlund med havebenker, og en hel del nøttehasler med foredlede norske nøtter. Gården var opført av tobakksspinner Halvor Nielsen, svigerfar til Stockmann, efter branden i 1777 (182 hus og 32 sager brente) . Det var i denne gård branden i 1777 opstod (mens branden i 1886 opstod i nabogården). Fra først av hadde gården foruten den nevnte nordfløi tillike en fløi i syd, men denne er senere revet, efterat ffenberg i 1870-årene hadde overtatt gården.

Hovedgården til gaten hadde oprinnelig bare en etasje, men blev påbygget både i høiden og i bredden. I den lange bygning langs bekken hadde Nielsen sitt tobakksspinneri, og der var også tobakksspinneri efter hans tid, men før branden i 1886 var det hele optatt som lagerrum for Offenbergs forretning. De trengte veldige rum, da de førte så mange forskjellige slags varer. Og dessuten hadde forretningen sjøbod ved bryggene til korn og salt. Sjøboden stod dog i de senere år ledig, efterat møllebedriften var begynt, ti da var kornhandelen knekket. Gården eides fra 1857 av Simon Isaksen, fra 1865 av Constantius Rode, fra 1868 av Hans Isaksen, som solgte den til Offenberg & Co., men den blev lenge bortleid, således til seminariebestyrer Edvard Myhre, den senere professor i teologi. Han byttet navn og kalte sig Munch efter sin mor. ”Instituttet” (den private pikeskole) hadde i noen år sine lokaler i 1ste etasje i gården, like inntil branden i 1886. Leiligheten ovenpå var stor og rummelig, med ”sal” i søndre ende til gaten.

*)Av hjemmelen til de forskjellige eiendommer ses det at det i 1830 og 40-årene og senere har vært særdeles vanskelige tider i Skien. Det er nær sagt alle gårdene som i denne tid har vært en eller flere ganger ved auksjon efter opbudsboer. Den 16. april 1849 ses å være tinglest proklama i følgende boer: Lars Roholt Bärnholdt, Andr. F. Thomsen, Christopher Myhre, Christian S. Myhre, T. S. Plesner, Myhre & Plesner og Hans J. Paus.